Det burde være den største selvfølge at enhver frihetsorientert borger, ikke minst «eliten», stod opp mot den form for islam som har befestet makt i Norge og Europa. Dessverre er dette ikke en realitet, til tross for at vi lever midt i en sivilisasjonskamp mellom den humanistiske kritiske fornuften, og økende oppslutning om å underkaste seg forkvaklede islamske dogmer. Samtidig ser vi en folkevandring av historisk omfang inn i Europa fra den dysfunksjonelle islamdominerte verden. Dette er grunnen til at folket har «stemt frem» boken Islam. Den 11. landeplage til en gedigen bestselger, skriver jeg i kronik i Vårt Land i dag.
Folket er fornuften, og folket er med rette bekymret for fremtiden. Ja, jeg skrev målrettet den sensasjonelle bestselgeren på nå 46.000 bøker til folket. Det er den vanlige mann og kvinne jeg identifiserer meg med og som kan utgjøre en forandring. «Eliten» har generelt vært faktaresistent i 30–40 år.
Da Arnulf Øverland raljert mot kristendommen på 30-tallet (foredraget om «den tiende landeplage»), kunne han spankulere fritt på Karl Johan uten frykt for å bli overfalt eller drept. I vår tid er denne friheten tapt for dem som har stått i fremste rekke med kritikk av den harde lovreligionen som oppstod da Muhammed fikk makten i Medina i år 622 etter å ha mislykkes som ren forkynner i Mekka. Pensjonisten og tegneren Kurt Westergaard, Lars Hedegaard og Lars Vilks, er alle utsatt for attentat i våre naboland som like gjerne kunne endt med døden. De overlevde på tross av, og de lever nå begrensede liv omgitt av sikkerhetsregimer. Theo van Gogh derimot ble drept, strupeskåret i Amsterdam (2004). Jeg undrer meg: Hva blir fortsettelsen? Eller konkret: Hvem blir den neste?
Folk forstår noe ikke stemmer med den islam som har fått makt og som dominerer mange sunni- og sjiamoskeer og -bevegelser i Norge. Det er en humørløs, hevngjerrig, hårsår, kvinneundertrykkende, jødehatende, maktsyk og intolerant islam. Den fredsæle islam fra Mekka-perioden, den rent spirituelle, utgjør ingen trussel. Det er den form for islam mine venner følger, og de er like frihetsorienterte som kristenkulturelle meg og som troende kristne flest. De støtter oppunder likestilling, likeverd, religiøs frihet (som retten til å konvertere og falle fra) og ytringsfriheten. For debatten videre er det uhyre viktig å skille de muslimene som er våre venner fra dem som har et mål om å presse lovreligionen fra Medina-tiden gradvis inn i samfunnslivet vårt.
Espen Ottosen mener det å påpeke faktiske forhold er å spre frykt (30. januar). I min optikk minner dette om forsøk på hersketeknikken knebling. I en tid der vi har krefter på norsk jord (over hele landet i henhold til PST) som eksempelvis støtter den barbariske Islamske staten (IS), der vi har åpne jihadister (som Profetens Ummah), der vi har tusener av salafister som forherliger et shariastyrt samfunn, der vi gjennom flere tiår har hatt politikere som har ført en politikk uten verdimessig bærekraft, der vi har toneangivende medier og akademikere som har prøvd sitt beste for å retusjere virkeligheten, er det altså ett menneske – meg – som sprer frykt. Det kan være verdt å minne om at å peke på fakta og realisme var heller ikke «populært» blant sentrale deler av «eliten» på 30- og 70-tallet.
Men denne form for argumentasjon fra Ottosen og hans like går ikke hjem hos folket. Problemene med islam i Europa er nå så åpenbare at man skal være virkelighetsfornekter av høy rang for å fortsette å tviholde på en konstruert idyll. Jeg har selv bivånet på nært hold områder i Europa som langt på vei er tapt for de nasjonale myndighetene og der islam i sin uskjønne versjon dominerer (Rosengård i Malmö, arrondissement i Marseille, bydelen Tower Hamlet i London). I et kvinne- og barneperspektiv vil jeg helst ikke vite hva som kan foregå bak dørene i slike områder. Det vi dog vet, er at det er ingen tegn til at utviklingen vil snu og reverseres. Tvert om, som jeg skriver i boken.
Ottosen er opptatt av demografi. Han kobler den muslimske befolkningen på fire prosent i Norge i dag til min sitering av Øverland: «Er vår tid forbi?» Deretter spør han om «integreringen» blir «bedre hvis nordmenn flest blir overbevist om at de ekstreme muslimene straks vil ha flertall i landet vårt». Er det på dette nivået debatten skal legges? Har det slått Ottosen hvor mye utrygghet og støy så få har skapt i Norge og Europa? Har det slått han at den folkevandringen vi så i fjor inn i Europa dominert av unge muslimske menn, etter all sannsynlighet vil forsterke allerede eksisterende verdiproblem rundt islam? Ser ikke Ottosen sammenhengen mellom høy innvandring og økende integreringsproblem? Hvis svaret er nei, da står Ottosen sammen med en stadig mindre flokk politikere.
Den islam som har satt seg i veggene i de dominerende sunni- og sjiamoskeene er en totalitær ideologi. Å ville begrense denne politiske ideologiens innflytelse har ingenting med å «avvikle religionsfriheten for noen av innbyggerne i landet vårt». Ideologien er først og fremst politikk og juss, der det spirituelle er i bakgrunnen. Å begrense denne ideologien vil gi religionsfrihet til de frihetsorienterte muslimene som ønsker å leve i et verdslig demokrati. Resultatet blir også økt trygghet for jøder, «vantro», ikke-muslimske og seksuelle minoriteter.
Ja, jeg mener at politikerne aldri skulle latt totalitær islam få lov til å organiseres i moskeer under dekke av «religion», dertil sponset av offentlige kroner på linje med et fredsælt bedehus. Hva som foregår i slike moskeer, hva det jobbes for og mot, er i all sin uskjønnhet beskrevet av den tidligere danske imamen Ahmed Akkari. Akkari var en sentral imam i en rekke danske sunni-moskeer, shariadommer i gettoer, og en hjerne bak den danske delegasjonen som var med på å ildne opp massene i Midtøsten under karikaturstriden i 2006. I boken Min afsked med islamismen. Muhammedkrisen, dobbeltspillet og kampen mot Danmark, beskriver han totaliteten og avskyen for det liberale demokratiet i disse moskeene. Som han formulerer seg: «Alle de (muslimene) som levde integrert i Danmark uten å være bundet av Koranens og profetens mange regler, følte seg etter alt å dømme fremmedgjorte i disse miljøene og holdt seg vekk.» Tankevekkende fra en avhopperimam?
Ottosen er tydelig berørt av mine beskrivelser fra «tapte områder» i eksempelvis Sverige og Frankrike. Han vil dog ikke at den dystre tilstanden i disse områdene skal kobles til islam, enten det gjelder kriminelle forhold eller sosiale og økonomiske problem. Men hvorfor domineres slike områder så sterkt av personer fra den islamdominerte verden? Hvorfor befolker ikke hinduer, sikher og buddhister de «tapte områdene» eller lager sine egne slike områder? Hvorfor viser kriminalstatistikker på landbakgrunn i andre europeiske land at personer fra den islamske verden topper – ikke eksempelvis kinesere og vietnamesere? Kan det ha noe med islam å gjøre at bildet er likt i hele Vest-Europa? Kan det være en sammenheng med dysfunksjonaliteten i opprinnelseslandene? Kan det være en sammenheng med stammementaliteten som trives så godt der islam dominerer? Som historiker Halvor Tjønn sier det: «Det som fins på muslimsk område, er stort sett territorium holdt sammen av brutale diktatur. Når diktatoren faller, da faller også området sammen.» For islam vektlegger det muslimske fellesskapet, ikke det norske eller det pakistanske. Å høre til klanen eller stammen er langt viktigere enn tilhørighet til en nasjonalstat. Ser vi også resultat av at islamske land hektet seg selv av den teknologiske utviklingen før den industrielle revolusjonen i Vesten? Blind underkastelse forkastet den frie tanken? Kan vi i tillegg si det som det er: At islam også legitimerer voldsbruk mer enn noen annen religion, slik også forsker Tina Magaard har kommet frem til etter studier av religioners tekster?
Demografi vil spille en avgjørende rolle i årene som ligger foran oss ettersom islam ikke har blitt humanisert på 1400 år. (Noen vil kanskje fremdeles ta sjansen på at islam «plutselig» blir noe helt annet enn hva Muhammed predikerte ved makten?) Derfor mener jeg at hvis ikke politikerne stopper den pågående folkevandringen fra islamske stater inn i Europa, vil vi om knapt en håndfull år vite hvor dette prosjektet ender: Islam vil få betydelig og kontinuerlig økende grep om Europa.
I Middelalder-verket Kongespeilet fra 1200-tallet, der en konge taler til sønnen, prinsen, heter det:
«Om det kommer uår i folket, er det verre enn uår i landet. Et land kan bli hjulpet om det står vel til i grannelandene og kyndige menn ordner med tilførselen derfra. Men om det blir uår i folket, i landets seder, da følges det av de aller største skader. For ingen kan kjøpe fra andre land seder eller mannevett om det ødelegges eller spilles som før fantes i landet.»
Her ligger den realistiske frykten: I en ukultivert og usivilisert epoke vil den islam som er i kamp med friheten dominere. Det er der vi er på vei. Men det er vel ikke dette vi vil, enten vi er konservative kristne eller ikke-kristne som setter pris på det åpne, frie demokratiet?
Publisert i avisen Vårt Land og på verdidebatt.no