Dansk TV2 har satt landet på hodet med bruk av skjult kamera i moskeer. Bildene danskene fikk se var ikke til å misforstå: På innsiden av moskeer propaganderes det for brutale shariastraffer. Menn, kvinner og barn skal skyves helt ut av dansk verdifellesskap.
Se første del av filmen her.
Den ekstreme kulturkampen er ikke et marginalt problem. Det forstår partilederen for sosialdemokratene, Mette Fredriksen. Men her hjemme på berget er tonen en helt annen. Anført av Aftenposten renvaskes muslimske ledere som beviselig ikke står opp for våre grunnleggende frihetsverdier. Både Regjeringen og opposisjonen ved Ap synger samme visen.
Mette Fredriksen og integreringsminister Inger Støjberg er ikke nådige etter avsløringene i TV2: De tar blant annet til orde for å stenge ekstreme moskeer.
Som kjent var det en annen som luftet en liknende idé for kort tid siden her hjemme. Jeg ble da «ekstremist» i alle varianter de påfølgende dagene ved hjelp av at Aftenpostens velvillige spalter ble stilt til disposisjon for ytterliggående krefter, som Brorskapsmannen Basim Ghozlan, og leder av Islamsk Råd, Mehtab Afsar. Sistnevnte har en leder, Tahir ul-Qadri, som for oss er mest kjent som mannen bak dødsstraff for blasfemi i Pakistan. Slike forhold er dog ikke interessant for MSM som Aftenposten når heksejakten er i gang.
Så er tonen en helt annen på andre siden av Skagerak. Mette Fredriksen slår fast at ekstrem islam ikke er knytte til en snever personkrets. Det er «langt større og dypere», sier den tidligere justisministeren for Socialdemokratene om blant annet avsløringene om at en imam ber foreldre slå barna hvis de ikke ber etter at de har fylt 10 år.
De som ikke står fast ved islam skal drepes.
Fredriksen sier at vi står overfor noen «dybe strukturelle, kulturelle og religiøse problemer i dele af vores indvandrermiljø», hvor der er «manglende ligestilling mellem kønnene, en fatal mangel på blik for børneopdragelse og en dybere afstandtagen til hele det danske samfund, fordi der simpelthen hersker dybe, antidemokratiske tankesæt».
Fredriksen sier videre at problemene er tiltakende.
Derfor er tiden kommet til at udråbe en »egentlig kulturel frihedskamp i Danmark«, som skal frisætte »de unge med muslimsk baggrund, der vil gøre op med deres familier og den måde, religionen fortolkes på«, lyder det fra Mette Frederiksen.
«Jeg mener, at den kulturelle kamp og integration er lige så vigtig som integrationen på arbejdsmarkedet. Og jeg mener, at problemerne er så alvorlige, er vi er nødt til at tale om det som en egentlig frihedskamp for især de unge muslimer her i landet. For jeg tror, det er de unge, der kan bryde ud og vise nogle nye mønstre,» siger hun.
Mette Frederiksen fortsetter:
Det er et miljø, som har stærke rødder i en række udsatte boligområder, hvor der gælder helt andre regler, end der gør i det øvrige Danmark, og hvor den sociale kontrol er meget, meget stærk. Hvor man animerer til at vende sig imod det danske samfund, siger hun.
Frihetskampen blant unge muslimer er et «kollektivt anliggende» og hun drar paralleller til kampen for barn og kvinners rettigheter for hundre år siden.
«Hvis vi kigger på de store skridt, vores eget samfund har taget fremad, er det jo ikke noget, vi har overladt til folk at gøre individuelt. Hvis man tager kvindekampen i Danmark, så tænkte vi jo ikke, at hver enkelt kvinde måtte tage kampen hjemme i køkkenet eller i ægtesengen. Vi overlod det heller ikke til det enkelte barn at tage et opgør med en tyrannisk far eller skolelærer. Og jeg tror, vi på samme måde skal se opgøret med de mørke, islamiske kræfter som et kollektivt anliggende», lyder det.
Dette er andre toner enn de vi hører fra den snakkende klassen, som i urovekkende liten grad tar innover seg den kulturkampen som foregår mot norske verdier i moskeer og islamske bevegelser. Her hjemme lister man seg på tå hev i håp om at vinden en dag snur av seg selv. Å innrømme at motsetningene mellom sentrale moskémiljø og demokratiet vårt er som natt og dag, skal ikke innrømmes.
Avsløringene i Danmark burde ikke sjokkere oss. I 2014 tok avhopperimamen Ahmed Akkari bladet fra munnen i boken Min afsked med islamismen. Her bretter han ut forholdene på innsiden av moskeer og «belastede boligområder» i all sin uskjønnhet. Talende nok er deler av bokens undertittel «kampen mot Danmark». Akkari fungerte også som «shariadommer» i tillegg til sitt virke som imam i en rekke sunnimoskeer i Danmark. Slik beskriver han sin rolle:
Sunnimuslimen Ahmed Akkari flyttet til Grønland etter trusler grunnet avsløringene fra innsiden av moské-Danmark.
«Jeg var gettoens sjelesørger, konfliktmegler, sosialrådgiver, psykolog, jurist, advokat og dommer». Det betød at jeg og ganske få andre religiøse overhoder i praksis kom til å styre små og store beslutninger i hundrevis av familier bare i Aarhus. Vi kunne stort sett bestemme hvor barna skulle gå på skolen, om de kunne gå på fest, om hustruen kunne lese avis, om familien kunne låne penger til ny bil, om mannen kunne ønske sine danske kolleger god jul, og alt mulig annet.
De muslimene som søkte råd, ble ofte knyttet så tett til imamene at de kom til å fungere som fremskutte lyttestasjoner for den lille religiøse eliten. Så eller hørte de noe i det muslimske nærmiljøet som de mente kunne vare i strid med Sharialoven og islams ånd, slik den ble fremlagt av mine kolleger og meg, grep de straks etter telefonen i lommen. Blikkene lå især tungt på de unge. Det ble sett som en felles oppgave å sikre disse spede sjelene mot det danske samfunnets fordervelse. I praksis medførte det at jenter i mange muslimske familier ikke kunne oppføre seg vennskapelig overfor gutter uten at det ble mistenkeliggjort og innberettet. De kunne heller ikke selv bestemme om de ville kle seg religiøst eller om de ville se sine venninner uten betrodde voksnes oppsyn.
For guttene var reglene og normene i prinsippet de samme. De ble dog knapt håndhevet så strengt. Man så gjennom fingrene med at de hadde kjærester. Viste de seg offentlig med dem, skulle det skje langt fra gettoen, så adferden deres ikke fordervet andre. De ’rene’ øyner var overalt, og så de noe som kun grenset til en overtredelse av islams regler, ble jeg eller en av de andre imamer ringt opp. Deretter sørget vi for å kontakte foreldrene med tordentale. Det hadde typisk den ønskede effekt, da foreldrene var av den overbevisning at de hjalp barna sine ved å sikre dem ære og renhet, som imamene alltid påberopte seg.
Hjalp ikke denne direkte appellen, gikk vi til den formasteliges omgangskrets og oppfordret medlemmene til å irettesette og eventuelt isolere den det gjaldt, inntil han eller hun kom på bedre tanker. Selvfølgelig for å hjelpe den utskjelte tilbake på Guds rette vei, men også for å hindre spredning av det åndelige forfallet. For de som lever i et lite etnisk samfunn uten den store kontakt til noen utenfor, kan denne form for inngripen ha enorm betydning. Derfor innrettet for det meste selv de mest gjenstridige seg.
Hele dette islamistiske overformynderiet var med på å forsterke isolasjonen fra det danske samfunnet som allerede ble understøttet i skolen (private muslimske skoler, min merknad), og moskeer. Unge som voksne ble ganske enkelt systematisk forhindret fra å integrere seg.»
Våre hjemlige politikere og mediers religiøse forhold til islam og dens voksende antall moskeer, bekymrer mange av oss vanlig dødelige. Mens vi venter på realpolitiske grep, får vi trøste oss med at i disse dager er danske politikere på hugget overfor krefter som intenst og målrettet arbeider for å avvikle det frie demokratiet. Om det kommer noen tiltak på bordet, tror jeg dog ikke før jeg eventuelt ser det. For som den tidligere britiske statsråden for De konservative, George Walden, sa det:
«Jeg ville vært til de grader alarmert av situasjonen (rundt islam i Europa, min anm.), at jeg ville gjort alt i min makt for å late som om den var under kontroll. Det er opp til politikerne å spille søt musikk under en krise, og det er opp til folk å forstå at det er lite annet regjeringer kan gjøre. Det de i alle fall ikke kan si, er at vi står overfor en trussel som vi ikke ser noen ende på fordi den i bunn og grunn skyldes et sivilisasjonssammenstøt. Vi fortalte sannhetene om IRA, men om det islamske problemet lyver vi.»