«Vanntette skott». For de som arbeider innen shipping og maritime næringer er godt kjent med at vanntette skott deler skip inn i vanntette rom og dermed øker sikkerheten for at fartøy kan holde seg flytende. For skip og andre fartøyer til havs er dette en livsnødvendighet.
Også på land har vi tette skott. I hverdagen er det den inndelingen mange har i livene sine, for eksempel mellom privatliv og arbeid. Dette er en nødvendighet for at familielivet og annet sosialt liv skal fungere. Tette skott er dermed også viktig på land.
Undertegnede vil derimot snakke om tette skott som er langt mer problematiske, og som er godt illustrert i denne saken i Budstikka 9. mars. Bærum kommune risikerer en klekkelig bot for at seks ansatte personer uten lovlig opphold i Norge i årevis har jobbet i omsorgstjenesten. Sjefen for pleie- og omsorgstjenesten i Bærum kommune, Morten Svarverud, forteller Budstikka at de personene dette er snakk om hadde midlertidige oppholdstillatelser som har gitt dem rett til å arbeide og oppholde seg i Norge i en tidsavgrenset periode. Svarverud sier videre:
«Vi har ikke fanget opp at tillatelsen er løpt ut, og de aktuelle personene har heller ikke informert om det.»
Smak på disse ordene, kjære leser! Hva er det som ikke helt stemmer her? Kommunen har ansatt personer med midlertidige oppholdstillatelser, det vil si opphold som er begrenset i tid. De ansetter folk som ikke har permanent opphold, og har ikke klart å fange opp at tillatelsen etter en stund vil løpe ut. De som da har ansatt disse seks personene har enten ikke spurt de daværende kandidatene til de ledige stillingene når tillatelsen har gått ut og opplyst om deres plikt til å søke om fornyelse av tillatelsen, eller hatt det som oppfølgingspunkt i medarbeidersamtaler, eller på andre måter fulgt opp dette. Som det også fremgår av saken i Budstikka fikk disse personene heller ikke utstedt skattekort, og dette ble ikke fanget opp av kommunens egne systemer, og personene er blitt trukket 50 prosent i skatt, uten at dette har ført til at noen røde lamper har begynt å lyse.
Hvis leseren ikke er imponert over dette, er han/hun ikke alene om det. Også politiadvokat Erik Kongsgaard ved Asker og Bærum politidistrikt har fattet interesse for saken. Selv om han ikke tar stilling til fakta i saken overfor Budstikka, kommer han med følgende melding som bør føre til nervøsitet i kommunegården i Sandvika.
«Vi sjekker hvorvidt kommunen har gjort tilstrekkelige undersøkelser for å avklare om de ansatte har hatt lovlig opphold eller ikke. Det stilles ganske strenge krav til arbeidsgivere i denne typen saker.»
Dette har politiadvokat Kongsgaard helt rett i. Arbeidsgiverguiden på altinn.no er tydelig på dette punktet:
«Statsborgere fra land utenfor EU/EØS/EFTA må som hovedregel søke om oppholdstillatelse. Det gis flere ulike typer oppholdstillatelser. Enkelte grupper trenger ikke oppholdstillatelse for å jobbe i Norge.»
Kommunen har heller ikke sjekket dette, kan det tyde på. Hvorvidt kommunen har sjekket Utlendingsdirektoratets sjekkliste for arbeidsgivere som skal ansette er person som ikke er EU/EØS-borger vites ikke. Uansett, der ligger fasiten for omsorgssjef Svarverud og hans sjef, rådmannen.
Man kunne fortsette å raljere om Bærum kommunes (mulige) inkompetanse i denne saken, men det er grunn til å tro at det i denne saken, som i mange andre, blir «et avvik som skal lukkes», et kommunalt uttrykk for «vi har driti på draget og det lukter ikke godt.»
Den ene hånden vasker den andre
Saken i Bærum reiser en del andre spørsmål, og overskriften i undersaken er talende: Utelukker ikke flere saker. Skattevesenet, kommunesektoren, universitets- og høgskolesektoren med flere, har åpenbart ikke skjønt at utlendingsloven bare blir mer og mer relevant for dem. Privat sektor har vært plaget av dette lenge. Offentlig sektor forventes å følge reglene. Saken i Bærum er så visst ikke unik, og her har kommunesektoren, ansvarlige departementer og etater mye ugjort.
Et eksempel på dette fikk man så langt tilbake som i 2010 da daværende innvandringspolitisk talsmann i Fremskrittspartiets stortingsgruppe, Per-Willy Amundsen, stilte daværende forsknings- og høyere utdanningsminister, Tora Aasland (SV), følgende skriftlige spørsmål:
«Vil statsråden vurdere å instruere Samordna opptak å innføre de nødvendige rutiner for å sikre at personer uten lovlig opphold i Norge ikke tildeles studieplass ved norske universiteter og høgskoler?»
Bakgrunnen for dette spørsmålet var at Maria Amelie-saken, den russiske statsborgeren Madina Salamova, som først ble arrestert og utvist til Russland, for så å vende tilbake til Norge under det som senere er blitt kjent som Lex Amelie, hadde kunnet gjennomføre en universitetsutdannelse med falsk identitet, få eksamenspapirer, oppgi overfor universitetet at hun ikke hadde oppgitt korrekt identitet og at hun ikke hadde lovlig opphold – uten at universitetet reagerte i det hele tatt, og til sist ble et symbol for asyl- og innvandringsliberale i Norge.
Det som gjorde denne saken spesiell var at personer uten lovlig opphold i Norge kan søke seg til en akademisk utdannelse, skattebetalerfinansiert, uten å måtte oppgi fullstendige personopplysninger overfor Samordna opptak, som sørger for at alle som søker universitets- eller høgskoleplass for registrert sine søknader elektronisk.
Statsrådens svar i denne saken er talende (mine uthevelser, red. anm.):
«Samordna opptak tilrettelegger for tildeling av studieplasser ved universiteter og høyskoler gjennom nasjonal opptaksmodell. Det er institusjonene selv som tildeler studieplasser, og de må kontrollere at vilkårene for å starte studiene er oppfylt. Samordna opptak er således ikke ansvarlig for tildeling av studieplass. Etter at et universitet eller en høyskole har utstedt studentbevis og studiet er påbegynt, vil institusjonen i begrenset grad etterprøve at vilkårene er oppfylt.
I den saken representanten Amundsen viser til, har vedkommende ved en feil fått utstedt studiebevis og anledning til å studere uten at nødvendig og riktig dokumentasjon har vært forelagt institusjonen, og institusjonen vil derfor gå igjennom sine rutiner.
På bakgrunn av den aktuelle saken og de opplysningene som har kommet frem, vil Kunnskapsdepartementet ta initiativ til å vurdere om rutinene i universitets- og høyskolesektoren knyttet til problemstillingene som her er tatt opp er tilfredsstillende. Jeg vil imidlertid understreke at spørsmålet om oppholdstillatelse først og fremst er en sak mellom den som søker opphold og utlendingsmyndighetene, og at det er Justis- og politidepartementet som har hovedansvaret for innvandringssaker.»
Den ene hånden vasker den andre. Universitetet får en skrape for å ikke følge universitets- og høgskoleloven, for eksempel §§ 3-7 og 4-7. Universitetet burde være kjent med dette da nevnte lov trådte i kraft i 2005. Samordna opptak renvaskes fordi de ikke er ansvarlig for tildeling av studieplass, bare koordineringen. Rosinen i pølsen kommer helt i slutten av svaret. Oversatt til vanlig norsk: «Vi har ikke ansvaret, det er det andre som har.» Det kan også nevnes at det fortsatt er mulig å søke på studieplass uten å oppgi fullstendige personopplysninger som fullstendig fødsels- og personnummer. De tette skottene forblir tette.
Hjemmelsyken
Mange håpet og trodde at det som skjedde i etterkant av terrorhandlingene til Anders Behring Breivik at noe skulle skje når det gjaldt de tette skottene. Staten og Oslo kommune ble ikke enige om nødvendige sikringstiltak av regjeringskvartalet som kunne ha forhindret terroristen fra å anbringe sin dødbringende last 22. juli 2011. Det var en kjent sak at høye sikkerhetsansvarlige ledere i statlig byråkrati var lite interesserte i at nødvendige sikringstiltak skulle gjennomføres, fordi Oslo kommune motsatte seg nødvendige endringer. Ingen ville «skjære gjennom» og ta ansvar. Og den som tok ansvar, daværende statsminister Jens Stoltenberg, ble sittende. De som satt tettest på forsvant ut i intet etter et lengre postludium.
Hjemmelsyken som rir vårt samfunn som en mare, blir sjelden eller aldri tatt skikkelig tak i. Det saken fra Bærum viser oss alle er at dette er et dagligdags problem. Når det ender opp i en nærmest komisk unnskyldning, blir det synlig for allmuen på en måte vi ingenlunde skal akseptere. Bak dette ligger angsten mange ledere i det offentlige sjelden eller aldri tar tak i: angsten for å få ansvaret for andres feil og katastrofer, angsten for å «trykke på den store knappen», angsten for å faktisk gjøre det som er riktig, angsten for å stille kontrollspørsmålene, angsten for å innrømme avvik – det styggeste ordet i en hvilken som helst offentlig etat i Norge, uavhengig av nivå. Angsten for å åpne de tette skottene sitter dypt. Dette er dypest sett et politisk problem som det er lettest å la være å gjøre noe med.
Konklusjonen på den famøse saken i Bærum, som i Maria Amelies universitet og i etterspillet av 22/7, er at avviket skal lukkes og saken stenges. Er det virkelig slik vi vil ha det?