EUs «løsning» på folkevandringskrisen er intet annet enn en ny krise. EU, anført av forbundskansler Angela Merkel, er i ferd med å endre Europa til et asylmottak. Det vil raskt kunne føre til to ting: 1) et Europa hvor velferden svekkes og uroen stiger, og 2) konflikter mellom landene i Europa. Så, hurra for EU som fredsprisvinner!
Jo da, vi husker alle hva som var kravet da EU-representantene kom til Norge i 2012 for å motta fredsprisen – fordi «Unionen og og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.» Men for å sole seg i denne glansen forlangte det samme EU at Norge måtte innføre grensekontroll mens de var her – av sikkerhetsmessige grunner. Det ble selvsagt gjennomført.
Nå har det samme EU brutt fullstendig sammen hva gjelder fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter, både i Europa og verden for øvrig. Den såkalte nye avtalen som EU har fremforhandlet med Tyrkia er ikke bare meningsløs, den er direkte farlig. Hovedpunktet i avtalen er at Tyrkia skal ta tilbake grunnløse asylsøkere i Europa, mens Europa på sin side skal ta imot flyktninger. I ett en-til-en-forhold. Disse flyktningene skal så fordeles mellom EU-landene (og, hurra igjen, Norge som ikke er medlem i EU, sier, ifølge vår Regjering, dertil representert ved Fremskrittspartiet, at vi skal delta på denne forvirrede planen). I tillegg vil Tyrkias president Erdogan grafse til seg enda mer penger, mye penger, for å realisere planen. OG han vil at EU skal gi de i underkant av 80 millioner tyrkerne visumfrihet til Europa fra 1.mai i år. Visumfrihet for tyrkerne er antakelig også et ledd i (utpressings)planen til Erdogan for å bli fullverdig medlem av EU.
Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan er en del av Europas problem.
Det eneste nye med denne planen er å bytte ut grunnløse asylsøkere med flyktninger (det antas å være om lag 60 millioner mennesker på flukt i verden), de øvrige punktene har vært kjent siden Angela Merkel skjønte at hennes åpne dør-politikk i Tyskland overfor syrere var fullstendig feilslått. Ikke minst kom dette frem etter at Merkel i oktober hadde møte med Erdogan, noe jeg omtalte som Merkels «dirty deal» med Tyrkia.
Tyskland er også ett av de landene i Europa som fortsatt mottar mange migranter. Asylankomstene ble bare redusert med 14 prosent fra oktober 2015 til januar 2016 samtidig med at antallet økte fra desember til januar. Stort sett alle de andre landene har hatt kraftig nedgang i samme periode. For Norge sin del var nedgangen i asylankomster fra oktober 2015 til januar 2016 på hele 96 prosent.
Merkel er antakelig mer enn desperat nå – og det skal visstnok Europa betale for. For Erdogan vet å sno seg.
Ifølge Aftenposten har Erdogan i et lekket referat fra et møte i november i fjor (jeg vil anta at dette er i forlengelsen av det overnevnte møtet i oktober) truet med å oversvømme Europa med migranter hvis han ikke får det som han vil. Til EU-toppene Jean Claude Juncker og Donald Tusk skal Erdogan ha sagt følgende:
– Hvordan vil dere takle flyktningkrisen hvis dere ikke får en avtale? Skal dere drepe dem?
I tillegg vil Erdogan ha enda mere penger:
Erdogan spurte om forslaget innebar 3 milliarder eller 6 milliarder. Da Juncker bekreftet at det var 3 milliarder, sa Erdogan at Tyrkia ikke trengte pengene fra EU likevel. «Vi kan åpne dørene til Hellas og Bulgaria når som helst og putte flyktninger på busser. Hvis du sier 3 milliarder på to år, trenger vi ikke diskutere lenger».
La oss nå bare minne om at allerede i oktober 2015 (jamfør lenken over) forlangte Erdogan 3 milliarder – og vi snakker euro – altså i underkant av 28 milliarder kroner. Sannsynligheten er stor for at Merkel allerede her var for ettergivende.
I mine ører er dette en krigserklæring fra Erdogan. Hvordan EU-herrene reagerte på Erdogans trusler vites ikke, men jeg tør vedde på at Merkel er villig til å strekke seg langt for å imøtekomme kravene fra Tyrkias president. Dermed har Merkel gjort en del av problemet, Erdogan og Tyrkia, til en svært skjør og livsfarlig «løsning». Dette er bare en løsning som har til hensikt å redusere ankomstene til Tyskland på bekostning av de andre landene i Europa.
Men den gang ei. Både Kroatia, Slovenia og Makedonia har stengt sine grenser fullstendig. Østerrike, Ungarn og Serbia har innført strenge tiltak. Sverige og Danmark har forlenget sine grenskontroller. Sånn kunne jeg fortsatt, land etter land tar konsekvensene av at EU ikke behersker situasjonen. Min spådom er at flere land vil stenge grensene sine fullstendig, om ikke annet for å gi en klar beskjed til Merkel og EU: Rydd opp! For nå skal Europa ikke bare «ordne opp» i migrant- og asylstrømmen, men vi risikerer også å bli oversvømmet av tyrkere.
Den eviggode Thorbjørn Jagland sitter derimot fortsatt i sitt fasjonable Palais de l’Europe i Strasbourg som nullskatteyter og dikterer hvordan han, som Europarådet generalsekretær, mener at Europa skal åpne sine dører. For han mener det er «begredelig a de europeiske landene, deriblant Norge, nærmest kappes om å ha den strengeste asylpolitikken.»
Jagland snakker som om det er Europa sin skyld at vi har fått en folkevandring til Europa og at vi således ikke kan gjøre noen begrensede tiltak. Han sier til NRK:
– Man har iverksatt nasjonale tiltak som har gjort at andre land har måttet følge opp. Resultatet er stengte grenser som gjør at vi har fått en situasjon at folk sitter fast og vi ser tragedier utspille seg.
Den samme Jagland ønsker for øvrig Tyrkia som EU-medlem. Det sier vel sitt.
Den eneste som snakker høyt og som synes å ha vettet i behold, er Fremskrittspartiet Christian Tybring-Gjedde. Han sier til NTB at Norge bør si nei til «Tyrkias flyktningspill».
Personlig tror jeg EU har tapt nå. Går Merkel og EU med på Erdogans krav, lukker landene i Europa grensene. Gjør Erdogan realitet av sine trusler blir resultatet det samme: landene i Europa lukker sine grenser. Det eneste vi kan være sikre på er at det vil bli lenge til vi kan snakke om EUs «fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter». Så kan vi håpe på at våre ledende politikere tør også å ta de tøffe beslutningene, til tross for de forslitte påstandene om konvensjonsbrudd og bekymringer for alle andre enn vår egen nasjon.