Den danske professoren, dr.phil Bent Jensen, stiller i dag et betimelig spørsmål i Jyllands-Posten: Hvem er det egentlig myndighetene beskytter?
Bakteppet for spørsmålet er ikke minst å finne i saken mot Lars Hedegaard, han er som kjent dratt for retten tiltalt for brudd på navneforbudet på sin antatte gjerningsmann (et mordforsøk fra april 2013 der antatt gjerningsmann fortsatt er på frifot), men Jensen nevner også en rekke andre saker som bør vekke oppmerksomhet.
Jensen minner om at han ikke er jurist, samtidig som han påpeker at det ikke kan være slik i et demokratisk samfunn at man skal være juridisk skolert for å forstå anvendelsen av landets mest elementære lover – blant annet dem som omhandler noe så fundamentalt som ytringsfriheten og retten til å forsvare seg mot voldsforbrytere.
Professor Jensen er derimot ikke på upløyd mark. Han har i mange år studert det totalitære system i Sovjetunionen og konsekvensene for det han kaller «almindelige og ualmindelige mennesker». Han viser blant annet til en ester som hevdet at det ikke var ytringsfrihet i Sovjetunionen, og det selv om selv om ytringsfriheten var garantert i Sovjetunionens forfatning – både Stalin-forfatningen fra 1937 og Brejsnev-forfatningen fra 1977. Vedkommende ble dømt for «antisovjetisk virksomhet». Anklagemyndighetene mente vedkommende «skjendet» det sosialistiske systemet ved en slik løgnaktig påstand, for dommerne kunne jo «bevise» at det var ytringsfrihet – nettopp ved å sitere den relevante paragrafen i forfatningen. I dagens Russland, hvor den mer liberale lovgivningen som ble gjennomført av Boris Jeltsin og de første årene av Putin-perioden er trukket tilbake, hevder Jensen at det er en rekke saker der myndighetene misbruker lovene for å forfølge og straffe borgere man vil bringe til taushet.
Politiske ideologier beskyttes
Det er ikke Jensens mening å sidestille Danmark med Sovjetunionen/Russland, men han setter fingeren på «ubehagelige tendenser i tiden».
Politiske ideologer har fået stigende indflydelse på, hvad man ikke må sige, skrive og tegne. For ikke at fornærme sarte sjæle, der ofte er voldelige, skal der ties og straffes. Vi har i Danmark for nylig haft en række sager, hvor anklagemyndighed og domstole har truffet nogle afgørelse, som for en normal betragtning er lige så absurde som dem, sovjetiske domstole i sin tid traf.
Jensen viser blant annet til Mogens Camre som i 2013 anmeldte imam Abu Ahmed og organisasjonene Hjælp4Syrien og Kaldet til Islam. Camre henviste til organisasjonenes hjemmesider, videoer og Facebook-sider og til Ahmeds verbale agitasjon, samt til omtale og juridiske vurderinger fra professor Jørn Vestergaard. Camres anmeldelse ble avvist. Så til det interessante: Camre ble selv i februar i år dømt for å »fostre intolerance og mistillid« og »opildne til hadforbrydelser« mot muslimer. (Jensen viser til at lignende utsagn ble benyttet i Sovjetunionen for å straffe borgere som tillot seg å påpeke problemer).
Hva galt hadde så Camre gjort? Jo, han hadde på twitter uttrykt bekymring for de europeiske jøders situasjon.
Der er en stærkt stigende antisemitisme i kraft af den store muslimske tilvandring. I Frankrig er adskillige jøder blevet dræbt af muslimer, og flere tusinde jøder har forladt landet. Camre havde i sommeren 2014 skrevet: »Om jødernes situation i Europa: Muslimerne fortsætter, hvor Hitler sluttede. Kun den behandling, Hitler fik, vil ændre situationen.«
Muslimen Samit Badran anmeldte Camre med begrunnelsen at «han følte seg truet». Ifølge Jensen bør derimot «ethvert forstandig menneske uten videre se at det ikke er snakk om oppfordring til militær bekjempelse av muslimer i Europa», men at det retter seg mot islamistiske regimer som IS og andre terrorgrupper. Men retten kom altså til at dette var å anse som som å fostre intoleransen og mistillit og oppildne til hatforbrytelser.
Tverreligiøs dialog?
Jensen viser også til Flemming Nielsen som anmeldte imam Nihad Said El-Sayed. Denne imamen hadde, dagen før Omar El-Hussein drepte filminstruktør Finn Nørgaard i Krudttønden og vakten Dan Uzan ved synagogen i februar 2015, oppfordret sine tilhørere til å følge Muhammeds eksempel og drepe jøder. Imamen sa også at dem som ikke følgere Allahs lover skal betraktes som dyr. Morderen Omar El-Hussein var blant imamens tilhørere. Anmelderen mente at det måtte være snakk om overtredelse av straffeloven § 266 b (kjent som rasismeparagrafen).
Men statsadvokaten stanset raskt etterforskningen av imamen. Fordi? Jo, en «hellig mann» kan ikke siktes. Det ble særlig lagt vekt på at at imamens uttalelser var »en del af en prædiken, der omhandlede tværreligiøs dialog.« Med andre ord er å oppfordre til drap på jøder ikke å anse som å fostre intoleransen og mistillit og oppildne til hatforbrytelser. Det er jo en hellig mann som sier det! Statsadvokaten mente endog at det var snakk om en »en historisk reference« til en bestemt historisk situasjon og ikke en direkte oppfordring til angrep på jøder. «Drep jødene!», betyr altså ikke drep jødene. Det bare henviser til historiske hendelser i Muhammeds Medina-tid? Statsadvokatens religionskunnskaper og -analyser synes å nå nye høyder, men langt verre er den sammenblanding som i praksis skjer av religion og juss (og politikk).
Professor Jensen er heller ikke særlig imponert:
Det er med tugt at melde noget forbryderisk vås, som kun afslører hendes uvidenhed om islam og Muhammeds status i denne ideologi. Hans udsagn er evigt gyldige og eksemplariske for muslimer til alle tider. Imamen deltog ikke i en studiekreds om tværreligiøs dialog. Han diskuterede heller ikke historisk kildekritik af Koranen. Han opfordrede sine tilhørere til at følge Muhammeds evigt gyldige befalinger om at dræbe jøder – som imamer har gjort det til alle tider og stadig gør det over hele verden igen og igen.
Krenkelse av religioner (!)
Og så skjer det igjen. Flemming Nielsen ble selv dømt for å ha overtrådt § 266 b. Han hadde skrevet på Facebook: »Ideologien Islam er fuldt ud lige så afskyvækkende, modbydelig, undertrykkende og menneskefjendsk som Nazismen. Den massive indvandring af Islamister her til Danmark er det mest ødelæggende, det danske samfund har været udsat for i nyere historisk tid.«
Dommeren mente at Nielsen med dette hadde – intet mindre – krenket en religion.
Med andre ord kan terrororganisasjoner som IS og andre anse seg som juridisk beskyttet i Danmark, da de mottar «sin ordre» fra (en annen tid) Allah via Muhammed via hellige menn, som jo må være straks «bedre» enn om det var en nålevende mann av kjøtt og blod som hentet sitt tankegods fra en ideologi som nazismen.
Jensen viser også til avsløringene om at en imam i Grimhøj-moskéen har forfektet at ekteskapsbrudd ifølge islam fører til dødsstraff. Frafalne muslimer skal likeledes drepes, og den som dreper en muslim skal selv drepes. Budskap som dette gjentas gang på gang, men velvillige fortolkere er på plass: Professor i islamstudier Thomas Hoffmann forteller at imamens belæring skal »forstås som en måde at italesætte drømmen om det ideelle islamiske retssystem.«
Toleransen for det intolerante blir bare mer og mer grenseløst. Og noen må bare si det: idiotiet er ikke beskyttet av noen professortittel.
Fritt fram?
Jensen stiller spørsmålet «Kan ‘danske’ imamer i det hele taget dømmes for deres blodtørstige udtalelser med opfordring til drab på jøder og andre vantro?»
Jo da, sier han, men tydeligvis ikke i Danmark. Han forteller om den «danske» imamen Abu Bilal som i fjor av en tysk domstol ble idømt en bot på 10.000 euro (i underkant av 100.00 kr.), fordi han i sommeren 2014, slik som sin kollega El-Sayed, oppfordret til drap på jøder i en moské i Berlin.
Jensens sentrale poeng er at hvis befolkningen får den oppfatningen at anklagemyndighetene og rettssystemet anvendes i strid med borgernes krav på beskyttelse, hvor jeg vil legge til: samt at ytringsfriheten innskrenkes, vil tilliten til rettssystemet smuldre opp. Her har islam i årevis satt seg selv i førersetet.
§ 266b ses anvendt af myndighederne til at banke de borgere på plads, der kritiserer islam og denne ideologis udbredelse. I stedet for retfærdighed ses juristeri og justitsmord. Hvorfor ændrer lovgiverne dog ikke denne uhyrlige paragraf?
Ja, hvem er det egentlig myndighetene beskytter?
Er vi alle like for loven?
Offerrollen
Jeg tror ikke vi har noen slike spinnville dommer i Norge, i alle fall ikke enda, men gudene skal vite at det er nok av dem som antakelig ønsker det. Noen av dem sto frem i all sin gru i gårdagens Journalisten.no.
Her stilte en rekke kjente og mindre kjente (men jeg vil bli kjent!) aktører seg bak et direkte motbydelig opprop. De intet mindre enn krever et svar for redaktører og journalister: skill mellom islamkritikk og muslimhat!
Hva som er «muslimhat» er selvsagt opp til de samme å bestemme. De er overdommerne som har gitt seg selv definisjonsmakt i samfunnet, hevet over enhver lov og dom. Hvor de henter dette overmotet fra vites ikke, men de har så langt levd godt av redaktører og journalisters mangel på innsikt og kunnskap om islam. Men den tid kan være forbi, noe ikke minst deres lite skjulte agenda om å stoppe kjeften på Hege Storhaug bevitner. De er nok skremt til randen av stupet over at Islam. Den 11.landeplage nærmer seg 50.000 i opplag. Aftenposten og andre medier må gjerne støvsuge markedet for kritiske røster til Storhaugs bok, det er bare én hake med det hele: Folket leser heller boka selv. For hver kritisk røst som klager over det Storhaug ikke har skrevet, over den tolkning hun også kunne ha hatt, over den tolkning som kunne vært bedre, om kritikk av kilder, om feile kilder, om påstander om at hun har skrevet seg ut av debatten, ja, nevn i fleng, så kommer det inn nye bokbestillinger. Man er regelrett satt sjakk matt.
Så også «svartelisten» i oppropet. Disse selvgode som hevder at de har «for det meste stått overfor en kritisk, men sunn og saklig debatt som har vært med på å utvikle det norske muslimske miljøet i riktig retning. Vi ønsker at det skal fortsette å være slik.»
Har de? La oss ta listen først som sist:
• Anne Birgitta Nilsen, språkforsker og førsteamanuensis på HiOA
• Bushra Ishaq, samfunnsdebattant og lege
• Ervin Kohn, forstander ved Det Mosaiske Trossamfunn
• Fatima Almanea, frilansjournalist og blogger
• Hogne Øian, sosialantropolog og forsker
• Islamsk Råd Norge
• Isra Zariat, journaliststudent og skribent
• Kian Reme, dialogprest
• Lena Larsen, religionsviter og forsker
• Linda Noor, daglig leder av Minotenk
• Mina Adampour, samfunnsdebattant og lege
• Mina Bai, samfunnsdebattant og forfatter
• Mohamed Abdi, masterstudent og skribent
• Muniba Ahmad, student og skribent
• Nanzy Herz, aktivist og eks-muslim
• Nefise Øzkal Lorentzen, filmregissør og dokumentarskaper
• Olav Elgvin, samfunnsforsker og skribent
• Sindre Bangstad, sosialantropolog og forsker
• Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi
• Usman Rana, skribent og forfatter
• Yousef Assidiq, grunnlegger av JustUnity
Da kan jo de av dere som mener at disse har stått i spissen for en positiv utvikling av islam rekke opp hånden. Personlig tror jeg de fleste av disse er med i heia-gjengen til det danske rettssystemets praksis. Det er da også derfor de definerer sin egen virkelighet:
Etter 22/7 har høyreekstreme, antimuslimske og/eller islamfiendtlige (de som ønsker å undertrykke islamutøvelse og/eller avskaffe hele religionen gjennom bruk av udemokratiske midler) personer og grupper vunnet terreng i Norge. Grupper som Soldiers of Odin, Pegida, Norwegian Defence League og Stopp Islamisering av Norge.
Etter 22/7? Vunnet terreng? Tror de på det de selv sier? For øvrig burde de samme, slik de gang på gang kritiserer andre, kunne utvise noe mer presisjon. For er det plutselig slik (igjen) at all islam skal røres sammen i en gryte?
Det hele koker ned til «islamkritisk». Ingen, utover dem selv kanskje, skal kunne kalles dét. Alle andre, eksemplene sitter ikke tett, navngitt er Hans Rotmo, Max Hermansen og Hege Storhaug, skal visstnok benevnes som muslimhatere. Så redaktører og journalister: hopp og dans!
Det er essensielt å forstå at ikke all selverklært religionskritikk kan defineres som kritikk. Det går et sted en grense. Og denne grensen trenger helt tydelig norske medier å finne frem igjen.
Så respekterte norske redaksjoner, redaktører og journalister, undertegnede ønsker at dere tar en edruelig omgang med begrepsbruken deres. Og hvis ikke – kan undertegnede få en begrunnelse for hvorfor dere bedriver det vi mener er en uriktig begrepsbruk?
Ja, det går en grense. Den grensen er det heldigvis ikke de som har svartelistet seg selv som definerer. Men kanskje de samme kan få litt drahjelp fra islamisten Arfan Bhatti? Han ikler seg samme offerrolle som de overnevnte, fordi han hevder seg urettmessig straffeforfulgt. Dagbladet skriver:
Den kjente og fryktede islamisten har de siste 10 åra blitt anklaget, siktet og tiltalt i en rekke alvorlige kriminalsaker. Men til tross for lange perioder i varetekt har Arfan Qadeer Bhatti ofte kunnet forlate rettssalen som en frikjent mann.
Bhatti ser for seg et høyt beløp i erstatning for det han hevder er trakassering og personforfølgelse — en millionerstatning.
Bhattis advokat, John Christian Elden, vet å benytte rettssystemet, det er hans jobb, men i mine øyne er Bhatti like uskyldsren som de som messer om igjen og om igjen om å drepe jøder og om dødsstraff for dette og hint.
Man kan bare gjenta professor Bent Jensens poeng om at hvis rettssystemet anvendes i strid med borgernes krav på beskyttelse vil tilliten til rettssystemet smuldre opp. Det handler ikke minst om definisjonsmakt. Men det fordrer at man tør ta i det ubehagelige – før det vokser seg enda større.