Å tråkke på andre for å løfte frem seg selv som den gode og kloke, er et kjent grep. Noen er dyktigere på dette enn andre. Dyktigere i den forstand at man klarer bedre å skjule sine motiv enn «kolleger» i samme spill. Men Aps Sylo Taraku forskrever seg i sin bokanmeldelse av Islam. Den 11. landeplage. Her tyr han blant annet til knep som å fortelle leseren om ting som ikke står i boken. Akkurat det er moralsk og faglig alvorlig.
Alle vi som har valgt å følge Carl Jungs motto: «Man skaper ikke lys ved å forestille seg lyse ting, men ved å bevisstgjøre det mørke», har fått rett i vår bekymring for hvilken form for islam som har fått makt i sunni- og sjiamoskeer og -bevegelser i Norge og Vest-Europa. Det er denne islam som er fokuset for boken min. Ikke sufisme, ikke ren privat spiritualitet som var hovedingrediensen i Muhammeds islam i forkynnertiden i Mekka. Denne avgrensningen gjør jeg svært tydelig i åpningen av kapittel 5: «Den islam som truer oss.»
Jeg har ingen ambisjon om å gå i dybden på islams historie, religionens mange tekster, historiske utviklingstrekk eller alle ulike retninger og ansikt islam har og har hatt. Det finnes mengder av slik litteratur på markedet forfattet av fagekspertise og andre islamkyndige. Mitt hovedanliggende er å vise hvilken form for islam som i stort monn har etablert seg i Norge og Vesten. Hvilken islam som daglig påvirker vårt samfunns verditilstand med potensial til å endre var levemåte. Den islam som vil påtvinge oss en ideologi som er i strid med våre verdslige frihetsverdier.
Denne tydelige avgrensningen har enhver ærlig leser – og de er det mange av i folket – fått med seg. Men ikke Taraku i anmeldelsen hos Humanist.
Boken min er «mer egnet til å tilsløre enn å oppklare», ifølge Taraku. Taraku var litt uheldig med tidspunkt for publiseringen av sin tilslørende anmeldelse. Jeg tenker på den nylige demonstrasjonen i Oslo til støtte for mannen som drepte guvernøren i Punjab-provinsen, Salman Taseer, anført av imam Neemat Ali Shah. Jeg tenker på avsløringene til TV2 med skjult kamera på innsiden av moskeer i Danmark av nettopp de samme holdningene som boken min advarer mot. Jeg tenker på tyskerens forventning om terrorangrep i år. Med mye mer. Det er altså nok av bekreftelser, nær sagt daglig, på hovedbudskapet i boken, som Finansavisens anmelder mener har «skrevet seg inn i norsk litteraturhistorie: Ureformert islam fra Muhammeds maktdager i Medina har slått dype røtter. Ingen har fullgode svar på hvordan denne voksende trusselen mot friheten kan bekjempes.
Taraku er bekymret for den enorme salgssuksessen boken er: «Hvis Storhaugs forståelse blir utbredt, blir det vanskeligere å bygge allianser på tvers av religioner mot de muslimske ekstremistene. Ekstremister som nettopp ønsker seg den sivilisasjonskrigen som Storhaug advarer om.» Her gjør han den lettvinte vrien: Han stiller seg i dialogens midte. (Hvem skal det dialogiseres med?) Derfor er Taraku så fornøyd med demonstrasjonen mot IS i Oslo august 2014, som han selv var en initiativtaker til (tenk så fantastisk, man tok avstand fra nedslaktninger på verste vis av mennesker!). Vi som velger å være ærlige så hvem som ble løftet frem: Islamsk Råd anført av Mehtab Afsar som understreket at «vi må ikke vende ryggen til dem» (jihadistene), og Faten Mahdi Al-Hussaini, den gang talsperson for den ekstreme sjiagruppen Stand4Hussain, som står for ren Medina-islam. Slike krefter vil Taraku altså løfte frem. Det er her Ap-politikeren Taraku trer frem: «Alle skal med.»
Endog min kritikk av at eksempelvis akademikeren Bjørn Olav Utvik har parallelført KrF på 1950-tallet med Det muslimske brorskapet, som har kalifatet som endestasjon, faller Taraku tungt for brystet. Man må spørre: Mener Taraku at en slik sammenlikning er faglig holdbar? Da er i så fall forklaringsproblemet uoverkommelig i min optikk.
Mitt prosjekt er ikke «å avsløre islams sanne ansikt», som Taraku påstår. Islams sanne ansikt skal enhver person selv få bestemme. Mitt prosjekt er å vise hvilke maktkrefter vi står overfor – i den kulturradikale tradisjonen vi hadde eksempelvis på 30-tallet anført av Øverland. Jeg mener heller ikke (selvfølgelig!) at «Det egentlige islam består … av ‘sverdversene’ fra Muhammeds tid som hersker i Medina». Hvilken side i boken finner man en slik påstand? Dessuten: Kan Taraku dokumentere at det er den fredelige Mekka-islam som har forrang i de organiserte moskeene og bevegelsene? Har han sett noe som har gått meg hus forbi så burde han kanskje konkretisere dette?
Taraku liker ikke varsler om at vi står overfor en betydelig verdimessig fare. Hvorfor vil han ikke det? Den tidligere britiske statsråd George Walden sier det slik: Politikerne «lyver» om «det islamske problemet». «Det de i alle fall ikke kan si er at vi står overfor en trussel som vi ikke ser noen ende på fordi den i bunn og grunn skyldes et sivilisasjonssammenstøt.» Så hva bidrar Taraku med i denne alvorlige situasjonen? Mer dialog, er det der vi fremdeles er?
Lansering av Landeplagen i Fredrikstad 5. november med full sal og varm støtte.
Heller ikke skillet mellom Mekka og Medina vil Taraku akseptere. Det skillet fikk jeg dog meget klar støtte for eksempelvis i NRK Verdibørsen 20. februar av professor i religionsvitenskap Einar Thomassen. Thomassen var tydelig på at Mekka- og Medina-epoken er svært ulike og at det er meningsfullt historisk, og dermed teologisk, å skille dem. Samtlige av mine muslimske bekjente – og de er en god del – liker dette skillet, fordi det gir dem en mulighet til å holde fast på identiteten de er vokst opp med som muslim, og dermed kunne være en muslim som kun er spirituell og som hegner om verdslighet.
Når dette er tankesettet til Taraku, er det heller ikke å undre seg over at Taraku trekker frem Mohammad Usman Rana, fordi han «støtter demokratiet». Ja, Rana støtter endog det «liberale demokratiet», sier han jo selv. Selvsagt støtter Rana dette, han som ikke vil tillate homofil praksis og som ikke synes noe om at menn og kvinner håndhilser, og som også foretrekker hijab på kvinner. Det liberale samfunnet muliggjør jo nettopp Medina-islams fremvekst uten det som er inhumane verdier. Har ikke Taraku forstått noe så innlysende? Brorskapet og salafister stortrives i våre åpne tolerante samfunn. Det er jo dette som er vårt demokratis sårbare punkt, og som gjør det så vanskelig politisk å begrense Medina-slams økende makt – fordi også denne islam ses som en naturlig del av religionsfriheten av vår politiske elite.
Men Rana er altså ingen Medina-muslim? Eller er det slik at «alle skal med»?
Islam har heller ingen finger med i spillet når muslimer – ikke sikher, hinduer eller buddhister – skaper sine egne dysfunksjonelle gettoer i Europas storbyer. De er altså ofre for noe helt uforklarlig? Da gjelder det samme sysselsettings- og trygdestatistikker som i negativ forstand domineres av personer med røtter i den islamdominerte verden? formoder jeg. Som det heter i en fransk rapport knyttet til den omfattende narkodealingen i gettoer dominert av muslimer: Man skal ikke benekte økonomiske og sosiale årsaker, men de «kan (ikke) forklare, og enda mindre rettferdiggjøre, deres opptreden som er uttrykk for en regelrett avvisning av det franske samfunnet». Det pekes her også på at 12 prosent franskmenn lever under fattigdomsgrensen på utsiden av gettoene, men man ser ikke samme utbredte fenomen der. Hvorfor? Avvisning av det franske samfunnet?
Så kommer vi til løgnen. Det handler om svenske Södertälje. At denne byen har en stor befolkning bestående av ortodokse kristne, assyrere, unnslår jeg å fortelle, sier Taraku: «Storhaug rapporterer også om lignende problemer i Södertälje i Sverige. Plutselig snakker Storhaug om «arabere» (s. 60), noe som jo fort får leseren til å tro at det fremdeles er muslimer hun skriver om. Men Södertälje er kjennetegnet av en sterk konsentrasjon av kristne fra Midtøsten, noe som ikke kommer frem i teksten.» Vel, hva står her på side 56: «Södertälje er dominert av ortodokse kristne fra Midtøsten, særlig assyrere, som utgjør en tredel (rundt 30 000) av byens befolkning.»
Taraku vrenger videre ved å hente ut passasjer som settes i andre sammenhenger. Som når jeg forteller om pakistanske feminister i debatt med mullahene på 90-tallet i Pakistan. De tapte debattene når de ble tatt på islams premisser fordi mullahene kan hente frem særdeles mange flere vers og hadith som er dypt antifeministiske enn feministene kan, blir dette hos Taraku til at «tolerante og progressive tolkninger av islam får en ytterst marginal plass i Storhaugs skjema». Redelig? Jeg stiller meg visstnok skulder ved skulder med «salafistenes» tolkning. Salafistene er de «ekte muslimer». Ja, les gjerne boken som en viss fanden leser bibelen. Dette minner mer om usaklig mobbing enn noe annet. Men jeg overraskes ikke. Når man ikke strekker faglig til, og føler dypt og inderlig at det er avgjørende å ta avstand fra forfatteren for å beholde posisjonen i de pene rekkene, er det gjerne i en slik grøft man ender.
Taraku vil ikke ta vår tids nye totalitær ideologi, en høyreekstrem ideologi, tilstrekkelig på alvor. Det blir som om man skal ha dialog med nazister, bare de ikke også er voldelige. Hvis det var slik at jeg mener vi er «dømt til å tape» verdikampen, ja, da hadde jeg vel for lengst tatt konsekvensene av det og pakket sammen. Hvem gidder med viten og vilje å sitte i taperbåten?
En annen og en langt alvorligere løgn, er påstanden om at jeg mener den store majoriteten muslimer er Medina-muslimer. «Hennes ‘Medina-islam’ omfatter nesten alle muslimer,» får Taraku seg til å si. Det finner han intet belegg for i boken eller andre steder i mitt over 20 års virke innen feltet. Jeg siterer en undersøkelse av stor relevans i boken, nemlig fra det mest renommerte sosialforskningsinstituttet i Vest-Europa, stasjonert i Berlin, og som omfatter seks vesteuropeiske land med om lag 9 000 respondenter. 44 prosent kan klassifiseres som fundamentalister, viser undersøkelsen. Ja, forskernes funn er dypt urovekkende, men «nesten alle muslimer» er vel en særdeles upresis formulering? Like etter faller denne uttalelsen: «Samtidig bortforklares, utdefineres eller mistenkeliggjøres alle muslimer som kommer med konstruktive bidrag.» Hvilke personer tenker Taraku på som har kommet med konstruktive forslag»? Se det får vi ikke vite. Hederlig? Neppe.
Taraku vil ikke ta innover seg at Muhammeds Medina-islam har en 1 400 år lang historie med krig mot omgivelsene og systematisk undertrykkelse av ikke-muslimer. Det blir ingen konstruktiv debatt av å opptre med fakta-resistens i front. Det er dette som gjør anmeldelsens svakheter så store og alvorlige.
Mens Taraku fortsetter med dialogseminar og dets like, tar vi andre på oss skoene og går videre ut i virkeligheten. Der blir det dystrere og dystrere, og vi har for lengst forstått at fra posisjonistenes rekker er det lite hjelp å få. Det er i folket og i opplysningstradisjonen vi finner håp. Det vitner ikke minst salgstallene om, nå 47 000 i opplag. De «anstendige» rekkene vet ikke hvordan de skal forholde seg til suksessen annet enn å rakke ned på person og vri på innhold. Slik kommer det nok til å fortsette.