Lederen for avsnitt for seksualforbrytelser i Oslo-politiet, Kari-Janne Lid, innrømmer at politiet utarbeidet retningslinjer for å «tone ned» overfallsvoldtekter etter den massive oppmerksomheten rundt voldtektsrapporten «Voldtekt i den globale byen» i 2011.
De aktuelle retningslinjene innebærer at politiet kun informerer om voldtekter og andre seksuallovbrudd dersom ett av disse forholdene er oppfylt, skriver VG:
a) Publikum kan være vitner eller ha opplysninger som kan bidra til oppklaring.
b) Politiet er redd for at gjerningsmannen kan voldta igjen.
c) Media har fanget opp hendelsen fra annet hold.
– Men alle de andre; de går vi ikke ut med. Dette er ikke underholdning, sier Kari-Janne Lid i Oslo-politiet.
Retningslinjene ble utarbeidet på bakgrunn av at Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal i rapporten hevdet at det var en sterk sammenheng mellom økningen i anmeldelser av overfallsvoldtekter og antall presseoppslag.
Anmeldte overfallsvoldtekter skal da også ha blitt redusert. I 2015 var det 22 anmeldte overfallsvoldtekter i Oslo, hvorav fem var forsøk på voldtekt. Halvparten av sakene er fortsatt under etterforskning, mens resten er henlagt, skriver VG.
Når media skrev om «voldtektsbølgen» opplevde politiet en økning i anmeldelser fra berusede kvinner over 30 år, som hadde vært på fest og blitt forsøkt voldtatt av ukjent gjerningsmann, ifølge rapporten. Konklusjon gjorde at Oslo-politiet utarbeidet egne retningslinjer for mediehåndtering av seksualforbrytelser.
– Vi har tonet det veldig ned, innrømmer Kari-Janne Lid.
På VGs spørsmål om ikke folk har rett til å vite hva som foregår i Oslo, svarer Lid at de oppgir antall anmeldte voldtekter på forespørsel, men at de toner ned overfallsvoldtektene fordi det «skaper så mye frykt og tar bort oppmerksomheten fra de andre voldtektene som utgjør det store volumet.»
Fokuset på Oslo-politiets voldtektsrapport fra 2011 viste seg å være politisk ubekvemt fordi det klart fremgikk at at menn med ikke-vestlig innvandringsbakgrunn var kraftig overrepresentert i samtlige av politiets fem voldtektskategorier. Denne overrepresentasjonen ble fastslått så tidlig som i 2001. I politiets rapport fra 2007 heter det:
Selv om majoriteten av de registrerte gjerningsmennene har norsk statsborgerskap, har en høy andel en annen landbakgrunn enn norsk. Personer med annen landbakgrunn enn norsk blir stadig mer overrepresentert blant gjerningspersonene i de anmeldte voldtektene, sett i forhold til befolkningssammensetningen i Oslo. I 2007 hadde gjerningspersonen i 72,8 % av forholdene en annen bakgrunn enn norsk. Det tilsvarende tallet i 2004 var 63,2 %, mens det i 2001 var 53 %.
Den betydelige overrepresentasjonen fikk imidlertid ikke gjennomslag i norske hovedmedier før rapporten «Voldtekt i den globale byen» (som er en rapport om tallene i 2010) i 2011. Dette året forekom det en rekke overfallsvoldtekter – som er den voldtektskategorien som utløser størst frykt – hvor hele 45 av 48 mistenkte/siktede hadde utenlandsk opprinnelse og rapporten fikk en helt annen oppmerksomhet enn de foregående.
Et så ubehagelig faktum var det mange som ikke ønsket å snakke om og blant andre Antirasistisk senter og Amnesty Norge valgte umiddelbart å fokusere på at overfallsvoldtekter utgjør et forsvinnende lite antall av begåtte voldtekter og deretter avfeie det hele som et problem som ikke fortjente så stor oppmerksomhet som det fikk.
Samtidig gikk nettopp voldsforsker Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal ut i Journalisten.no med en klar oppfordring til media om «mindre sensasjonspolitikk og større nøkternhet» i forhold til overfallsvoldtekter spesielt.
I tillegg hevdet Sætre og Grytdal at «den etniske profilen for alle voldtektstypene utenom overfallstypen, domineres av personer med norsk landbakgrunn, men er for øvrig varierende.»
Dette stemmer ganske enkelt ikke.
Ifølge tall fra Oslo kommune over innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre bosatt i Oslo i 2011, var det 30.080 personer med bakgrunn fra Afrika og 74.413 personer med bakgrunn fra Asia. Det er i alt 104.493 personer av totalt 599.230 innbyggere i hovedstaden, eller ca. 17,4% av folketallet.
Samtidig sier den aktuelle rapporten at 19,8% av voldtektsmennene hadde bakgrunn fra Afrika, 14,5% fra Midtøsten og 11,5% fra Asia i 2010 (side 54). Siden Midtøsten dels ligger i Afrika og dels i Asia, betyr det at 45,8% av voldtektene hadde gjerningsmann fra en av disse to verdensdelene. 17,4% av befolkningen sto altså for 45,8% av voldtektene. Det betyr en voldtektshyppighet på mellom fire og fem ganger større hos gruppen av personer fra Afrika og Asia enn hos befolkningen forøvrig. 
Og det gjaldt såvisst ikke bare overfallsvoldtekter.
Da det viste seg vrient å få lagt lokk på debatter om tall, overfallsvoldtekt og hvem som sto bak, skiftet flere plutselig fokus og trakk plutselig tall fra Statistisk mørketallsbyrå opp av hatten. Særlig hva festrelaterte- og relasjonsvoldtekter angår, to kategorier man med stor skråsikkerhet fastslo at domineres av etnisk norske menn. Blant eksponentene for dette fant man igjen Antirasistisk senter, Amnesty Norge og i nyere tid bloggeren Gunnar Tjomlid, som alle later til å ha en bemerkelsesverdig innsikt i tall det ellers hersker svært stor usikkerhet om – det er nemlig derfor de kalles mørketall.
Men mørketall beregnes uansett ut fra tilgjengelig statistiske opplysninger og for Oslos vedkommende så de sånn ut: menn fra Midtøsten, Afrika og Asia var i flertall – og betydelig overrepresentert i forhold til befolkningssammensetningen – i samtlige av politiets fem voldtektskategorier (etnisk norske gjerningsmenns prosentandel i parentes):
Festrelaterte voldtekter: 38,8 prosent (32,7)
Relasjonsvoldtekter: 42,2 prosent (40,0)
Sårbarhetsvoldtekter: 60,9 prosent (34,1)
Overfallsvoldtekter: 100,0 prosent (0,0)
Annet: 54,6 prosent (45,5)
Overrepresentasjonen økte året etter (Voldtekt i den globale byen 2012). Denne rapporten viste at 21,9% av anmeldte voldtektsmenn hadde bakgrunn fra Afrika, 12,3% fra Midtøsten og 18,7% fra Asia (side 66), 52,9% til sammen. I Oslo per 1. januar 2012 var det bosatt 31.496 personer med bakgrunn fra Afrika og 77.054 personer med bakgrunn fra Asia. Det er i alt 108.550 personer – inklusive barn, kvinner og eldre menn som jo ikke regnes med i dette tilfellet – av totalt 613.282 innbyggere i hovedstaden. Dvs. at gjerningsmenn fra en gruppe som utgjorde 17,7% av befolkningen sto for 52,9% av voldtektene.
I tabell 30 (s.67) ser man igjen at menn fra Midtøsten, Afrika og Asia er i flertall og betydelig overrepresentert i forhold til befolkningssammensetningen i fire av politiets fem voldtektskategorier (etnisk norske gjerningsmenns prosentandel i parentes).
Festrelaterte voldtekter: 44,5 prosent (40,7)
Relasjonsvoldtekter: 67,5 prosent (20,9)
Sårbarhetsvoldtekter: 51,7 prosent (37,9)
Overfallsvoldtekter: 80,0 prosent (20,0)
Annet: 41,7 prosent (45,8)
Ingen av disse tallene er korrigert for det faktum at voldtektshyppighet er aldersavhengig og at alderssammensetningen ikke er identisk for Asia/Afrika og referansegruppen, men en slik korrigering ville uansett ikke kunne bortforklare en betydelig overrepresentasjon som måtte tilskrives andre faktorer som sosioøkonomisk status eller kulturell bakgrunn.
Etter 2011 sluttet imidlertid Oslo-politiet brått å oppgi landbakgrunn i rapportene sine.
Men masseovergrepene i Köln og andre europeiske byer, samt gjentatt seksuell trakassering av jenter og kvinner i særlig offentlige svømmehaller i Europa, har aktualisert debatten om innvandrermenn fra Midtøsten og Afrikas betydelige overrepresentasjon på voldtektsstatistikken. Både i Norge, Sverige og Danmark er denne overrepresentasjonen et statistisk faktum.
Det er også lite som tyder på at den har blitt særlig mindre i Norge siden sist.
I februar gjennomgikk TV2 samtlige dommer for seksualforbrytelser og voldtekt i landet i 2015 og fant at nesten hver fjerde som ble dømt for voldtekt i Norge i 2015 hadde innvandrerbakgrunn.
Av 399 domfelte for seksualforbrytelser eller voldtekt i 2015 har 88 innvandrerbakgrunn, hvilket utgjør 22 prosent av alle domfelte for seksualforbrytelser og voldtekt. Av disse 88 har 67 bakgrunn fra Asia og Afrika, hvilket også dekker Midtøsten. Det vil si at sistnevnte gruppe står for 16,7 prosent av alle domfellelser. 94 ble dømt for voldtekt og av disse har 21 innvandrerbakgrunn, mens åtte er utlendinger uten lovlig opphold i Norge. Nesten hver fjerde voldtektsdømte i fjor hadde altså innvandrerbakgrunn, skriver TV2.
Ifølge Statistisk sentralbyrå var det 358 118 personer fra bakgrunn fra Asia med Tyrkia (4,9%) og Afrika (2%) i Norge ved inngangen til 2015, hvilket utgjør 6,9 prosent av den totale befolkningen. Herunder er imidlertid barn, kvinner og menn i aldersgrupper som sjelden eller aldri gjør seg gjeldende i kriminalstatistikker medregnet.
I tillegg kommer tilsammen ti dømte – åtte for voldtekt – som ikke er registrert med lovlig opphold i Norge. Disse er ikke medregnet i SSBs statistikk over innvandrerbefolkningen.
I Oslo er overrepresentasjonen enorm: 61,1 prosent av de domfelte har innvandrerbakgrunn. Av dem har 81,8 prosent bakgrunn fra Asia, Afrika og Midtøsten. Disse kategoriene er relevante her fordi det er de samme som Oslopolitiet brukte i rapportene i 2010 og 2011.
Innvandreres overrepresentasjon er med andre ord fortsatt svært stor. I Oslo per 1. januar 2016 var i alt bosatt 206 689 personer med innvandrerbakgrunn. Av disse er 41 prosent fra Asia og 17 prosent fra Afrika. Det utgjør i alt 119 880 personer – altså inklusive grupper som ikke regnes med når det gjelder voldtekt – av totalt 658 390 innbyggere i hovedstaden. Dvs. at gjerningsmenn fra en gruppe som i stort og smått utgjør 18,2 prosent, ble dømt i 50 prosent av rettsakene om seksuelle overgrep eller voldtekt i Oslo 2015. Tar vi med innvandrere fra europeiske land som Romania og Makedonia og fra Latin-Amerika, hadde flertallet av domfelte for seksualforbrytelser og voldtekt i Den globale byen innvandrerbakgrunn.
Da Sætre og Grytdal i 2011 konkluderte med at «den etniske profilen for alle voldtektstypene utenom overfallstypen, domineres av personer med norsk landbakgrunn, men er for øvrig varierende» i 2011, trakk de altså en konklusjon det ikke fantes grunnlag for i politiets egne rapporter.
Likevel har Oslo-politiet utarbeidet retningslinjer for å tone ned medieomtalen av de groveste overgrepene på grunnlag av Sætre og Grytdals konklusjoner.
Hvor betryggende er nå egentlig det?