Velferdsstaten, spådommer og «en helt annen verden»

Etter at VG bråvåknet til virkeligheten med bakgrunn i et «hemmelig notat» fra Utenriksdepartementet (UD), har det blitt mer fart i journaliststanden. I kjent stim har de nå snudd, ja til og med Nordlyskommentator Skjalg Fjellheim er blitt med i stimen, og svømmer motsatt vei i sin jakt etter «stemmer» som kan bekrefte at velferdsstaten er satt under kraftig press på grunn av folkevandringskrisen (nja, store deler av mediene holder seg fortsatt til begrepet «flyktningkrise», men også det vil etterhvert gå over).

Hør – «de» snakker

I dagens VG lyser følgende overskrift: «Spår fremtidenes velferdssamfunn: -Blir en helt annen verden.»

Denne helt annen verden består av «mindre penger til offentlig trygd, høyere skatter og flere på trygd. De er klare på at flyktningstrømmen og oljekrisen vil koste velferdssamfunnet dyrt.» (min utheving)

Hvem de? Jo, blant annet «ekspertene» i UD, de som er identifisert som forfattere av det «hemmelige notatet», de som også blir kalt toppbyråkrater. Vel, vi snakker en avdelingsdirektør og en seniorrådgiver, så alle som har jobbet i byråkratiet vet nok at disse bare har gjort en ting: jobben sin. Men vi skjønner hvorfor mediene omtaler dem som de gjør – det skal nemlig «løfte opp budskapet», til forskjell fra om det skulle være «alarmister» eller, gud bedre, politikere med integritet som kunne finne på å ha sagt noe som ligner mistenkelig på hva det «hemmelige notatet» målbærer. (Heite navn er blant annet Hege Storhaug og HRS, Carl I. Hagen, Christian Tybring-Gjedde, Document.no, men de er som kjent altfor heite for norske medier. Det er derfor Dagsnytt 18 og andre henter inn representanter fra f.eks. Manifest Analyse, Agenda og Civita for at de skal få uttale seg om noe de stort sett har tåkelagt og endog bekjempet som fakta).

VG har i dag funnet frem til flere «de». Sjeføkonom i Nordea, Erik Bruce, spår reduserte velferdsordninger, høyere skatter og mindre lønnsvekst. Sjeføkonom i Eika Gruppen, Jan Ludvig Andreassen, spår flere på trygd som igjen vil føre til reduserte trygdeordninger og manko på offentlige tjenestetilbud. Sjeføkonom i DnB, Øystein Dørum, spår økt arbeidsledighet. Forsker på ISF (Institutt for samfunnsforskning), Axel West Pedersen, spår press på den norske velferdsmodellen med senket minstelønn og økte skatter. Førsteamanuensis i sosiologi ved UiO (Universitetet i Oslo), Anniken Hauglund, tviholder fortsatt på sitt tidligere verdensbilde, det vil si at presset på velferdsmodellen ikke bare skyldes innvandring, men også «aldrende befolkning, etterspørsel etter helsetjenester osv». Da sier vi bare takk til henne, for hvis en ikke innser at en nasjon opererer etter hvilken befolkning den har og hvor raske befolkningsendringer er – og at dette nettopp utfordres av innvandringen, da kan en bare bøye seg over bøkene igjen, men kanskje ikke sosiologibøkene. En annen i akademia, postdoktor Susanne Bygnes ved UiB (Universitetet i Bergen), mener den norske velferdsstaten er «sårbar». De 31.000 som kom i fjor velter ikke velferdsstaten, men hvis tendensen vedvarer blir det et større problem. Bygnes, som leder et forskningsprosjekt, der det heter at hun daglig (?, den var nå litt drøy) intervjuer flyktninger og asylsøkere, forteller at de som kommer ikke vil være en byrde for velferdsstaten, de er altså innstilt på å jobbe. Vel, ikke alt tyder på at en slik innstilling lar seg realisere.

Men den observante har kanskje gjennomskuet poenget mitt. Mediene har skjønt at dette også handler om, ja, nettopp, penger. Mennesker, om de kan defineres som innvandrere, flyktninger, asylsøkere eller nordmenn, kan faktisk omtales i et økonomisk perspektiv. Ja, ikke bare kan, men det er særdeles viktig å se på det økonomiske perspektivet da det er det viktigste styringsredskapet et samfunn og en nasjon har.

Det forhatte innvandringsregnskapet

Husker du bråket om «innvandringsregnskap»? Husker du den forakten som ble lagt for dagen fordi «noen» kunne finne på å spørre om hva innvandringen kostet? Vi husker også at denne noen hadde et navn, han het Carl I. Hagen, ledet Fremskrittspartiet og fremmet forslaget om et innvandringsregnskap i Oslo i 1995. Året etter fremmet han samme forslag i Stortinget. Men først nå, 20 år etter, er Norge blitt oppmerksom på at et slikt regnskap er høyst nødvendig.

Hva har skjedd? Jo, selv journalister har skjønt at norsk økonomi ikke fungerer slik at Norges Bank kan trykke opp penger etter behov. Vi har altså en inntekts- og en utgiftsside. Fallende oljepriser gjør at stadig flere hører hvor hult det lyder med argumentet «verdens rikeste land» og stadig flere ser en sammenheng mellom antallet innvandrere, type innvandrere og kostnader og inntekter. Det begynner altså å nærme seg vår egen lommebok, vi har kanskje noen i familien som har mistet jobben, en ungdom som ikke får jobb, vi øyner høyere skatter, høyere avgifter, vi aner velferdsgoder som kan svekkes (f.eks. sykelønnsordningen), vi erfarer kanskje at vi må vente lenger på barnehageplass (den kan være reservert flyktninger) og vi begynner kanskje å stille spørsmål ved vår egen forventede alderspensjon.

Men hvorfor levde offentligheten, mediene og de fleste politikerne, så lenge i villfarelsen?

I 2009, for syv år siden, gjorde vi (HRS) et tappert forsøk på å sette denne problematikken på agendaen (merk at dette var tre år før Brochmann-utvalgets NOU). Vi visste at vi ville bli latterliggjort og oversett, men vi bestemte oss likevel for at skammen var det de andre som skulle få sitte igjen med. Vi utarbeidet notatet «Tell ikke meg. Innvandringens kostnader og velferdsstaten». Jeg glemmer ikke reaksjonen hos NRK. En av journalistene i Dagsrevyen ville gjerne omtale våre analyser, men fikk blankt nei hos ledelsen. «Dette er for vanskelig», lød den, unnskyld uttrykket, hjernedøde konklusjonen.

Hva var så vanskelig? Jo, det vanskelige var etter all sannsynlighet at vi talte «alle» midt i mot. I 2009 var den offentlige sannheten at innvandring var et økonomisk vellykket prosjekt. Vi innledet dette notatet blant annet med følgende:

( … ) Det kan således være grunner til ikke å utarbeide noe innvandrerregnskap, da det fordrer både klokskap i utarbeidelse og bruk, ikke minst hvordan det blir brukt politisk, i forskningssammenheng og i media. Samtidig har HRS latt seg provosere av nettopp politikere, forskere og journalister som i ulike sammenhenger hevder at innvandrere er et økonomisk vellykket prosjekt for Norge. For eksempel levnet et oppslag i Aftenposten lillejulaften 2008 således ingen tvil, da det sto å lese: «Innvandrerregnskapet går i pluss». På julaften fulgte samme avis opp på lederplass, da både med å ta avstand fra at et slikt regnskap faktisk var utarbeidet og glede over at det faktisk viste at innvandringen er en økonomisk suksess for Norge. Aftenposten tar langt på vei feil i begge deler. Det var ikke utarbeidet noe innvandrerregnskap, noe også SSB forklarte, dertil i samme avis. Derimot hadde en av avisens journalister kommet frem til at statistikken han hadde innhentet, var et innvandrerregnskap, og på egen hånd konkluderte han med at «det gikk i pluss».

Har så Aftenposten, forskere eller politikere noen gang beklaget at de år etter år førte det norske folk bak lyset? Nei, aldri. Nå skal derimot de samme mediene gjemme seg bak hvem som taler. Det er sikkert straks mer behagelig enn å tenke selv.

Det hører med til historien at HRS i 2009 (nærmere bestemt 6.mai) spesialbestilte statistikk hos Statistisk sentralbyrå (SSB) til dette arbeidet, men fikk til svar at de «ikke hadde tid» til å utføre bestillingen. Altså ikke ulikt det svaret FrPs stortingsgruppe fikk da de spesialbestilte statistikk på kriminalitet fordelt etter befolkningsgrupper. Med andre ord kan det være liten tvil om at SSB har en tvilsom politisk agenda, som finansminister Siv Jensen må ta ansvaret for.

Som julekvelden på kjerringa

Siden vi den gang ikke fikk statistikken vi ønsket, tok vi utgangspunkt i skatte- og trygderegnskapet, de direkte identifiserbare utgiftene knyttet til innvandring på statsbudsjettet og kostnader knyttet til lavere arbeidsdeltakelse blant innvandrere. Resultatene ble sett i sammenheng med SSB’s framskrivning av innvandrerbefolkningen og vi pekte på noen mulige konsekvenser for den norske velferdsstatens fremtid. Men kanskje vel så viktig, de også den gang dystre resultatene var «uavhengig» av Norge som oljenasjon og politikernes elsk på avgifter. Vi understreket at vi bare tok for oss en del av offentlig forvaltnings inntekter/kostnader, anslagsvis 20 prosent, med utgangspunkt i skatteinntekter fra (personlig) inntekt og formue og trygdeavgifter og pensjonspremier. Med andre ord var skatteinntekter fra petroleum, inntekter fra merverdi- og investeringsavgift, avgifter på bil, bensin, tobakk og alkohol og andre skatter og avgifter ikke inkludert. Vi understreket videre at det ikke var et forsøk på å komme med et eksakt tall. Til det var det for mange faktorer som spiller inn, både hva gjelder utgifter og inntekter, mer eller mindre bruk av offentlige goder, tap og gevinst, så vår intensjon lå i å synliggjøre noen av de faktorene vi mener er sentrale (for velferdsnasjonens fremtid).

Hva var så den enkle lærdommen? Jo, at innvandringen, avhengig av hvem, hvor stor og hvor raskt, vil ha stor betydning for velferdsnasjonens fremtid. At det nå fremstår som kunnskap som er kommet som julekvelden på kjerringa vitner mer om et tafatt mediekorps og et like tafatt politisk lederskap. Her en enkel læresetning:

Forholdet mellom befolkningens innbetalte skattepenger og utbetalte trygder og stønader utgjør en viktig del av fundamentet for finansieringen av den norske velferdsstaten. For at velferdsstaten skal være bærekraftig må befolkningen betale inn mer skatt enn de mottar i form av trygder. (side 6)

Konklusjon: Det er stor forskjell på befolkningsgruppers bidrag til felleskassen og forbruk av trygder. Vi påpeker: «Det er unektelig en sammenheng mellom type og andel innvandring til Norge og deres bidrag i det norske samfunnet, og denne sammenhengen er av vesentlig betydning for Norge som en videre sterk velferdsstat. Dette kan illustreres med hvilken betydning det ville ha hatt dersom alle personer i befolkningen hadde den samme skatte- og trygdeatferd som de angitte innvandrergruppene.» (side 9)

Avslutningsvis sier vi:

Noen vil nok uansett avvise dette som en tilnærmet skremselspropaganda som ledd i stoppe innvandringen til Norge. Vi understreker igjen at det ikke er vår hensikt. Vår hensikt er å synliggjøre at innvandringen til Norge koster, og at type og andel innvandring har betydning på sikt for velferdsstaten Norge slik vi kjenner den i dag. Til dette vil vi også påpeke at de beregninger vi har gjort i dette notatet viser med all tydelighet at innvandreres bidrag til det norske fellesskapet, er høyst forskjellig. Videre viser det at den fremtidige eldrebølgen, og dens forventede kostnader, også er knyttet til innvandringen Men vel så viktig: Det viser viktigheten av at den arbeidsføre delen av befolkningen i Norge faktisk er sysselsatt. Kun slik vil vi kunne forvente å opprettholde, om enn ikke på dagens nivå, velferdsgoder relatert til for eksempel trygde- og stønadsordninger.

All den tid Norge kan lene seg på oljen og oljefondet (pensjonsfondet) vil nok en rekke velferdsordninger holdes i hevd en viss tid, men det vil kun være snakk om tid. Det er en illusjon at oljefondet vil være tilstrekkelig til de fremtidige utgifter. Som våre beregninger viser er den viktigste formuen til Norge innbyggerens arbeidskraft og bidrag til fellesskapet. Det må den til enhver tid sittende regjering forvalte på best mulig måte, og da må den også ha med seg kostnader og inntekter ved den høyst forskjellige innvandringen til Norge.

Siden dette var så «vanskelig» i 2009 er det desto mer betryggende at fakta nå når mediene. Vi kan bare takke vår skaper for «hemmelige notater» fra byråkratiet. (Anekdote: Da VGs lekkasje av det «hemmelige notatet» ble kjent, tikket det inn følgende sms, dertil fra en journalist: «Har HRS begynt å jobbe for UD også nå?»)