Stadig vekk hører vi i mediene om de som kritiserer islam, selv om de selv er fra Iran, Pakistan, Saudi Arabia eller et annet såkalte muslimske land – fordi de ikke praktiserer islam. Eller vi hører om frafalne i de muslimske miljøene. Våre fordommer gjør at vi har lett for å anta at mennesker har en bestemt tro ut ifra hvor de har sitt opphav. Selv synes jeg det ville være mye bedre om religion var noe voksne mennesker bekjente seg til etter å ha hatt mulighet til å studere islam, kristendom og de andre store religionene. Hvis man etter slike studier velger å bekjenne seg til en religion, kan man kalles muslim, kristen, osv.
Hvem er de som er født med en religion?
Anita Farzaneh.
Et nyfødt barn har ingen personlige oppfatninger, eller innsikt i den kulturen de er født inn i. Hans eller hennes oppfatninger dannes av foreldre og samfunnet som barnet vokser opp i. Dette er noe de fleste vil være enige i, men ikke desto mindre tillater vi voksne oss å bestemme over barnas framtidige overbevisning. De fleste av oss forsøker å overføre vårt livssyn til våre barn. Vi elsker våre kjære barn, men gir det oss rett til å overføre vår naivitet til neste generasjonen? Er ikke det å misbruke barns godtroenhet, og deres tillit til oss, å kalle dem kristne, muslimer, jøder, hinduer eller buddhister? Hvor mange barn har blitt gitt muligheten til å påvirke sitt egne framtidige livssyn? Jeg er redd svaret er svært få.
Den åpenbare sannheten er at ingen mennesker er født med verken religion eller en bestemt kulturell bakgrunn, og hadde vi hatt muligheten til å velge, ville vi ha valgt friheten til selv å velge. Derfor mener jeg at når journalister, forskere og politikere skal telle, må de glemme betegnelsene muslimer, kristne, jøder, osv. For faktum er at de fleste ikke tilhører en religion av fri vilje, for de har aldri vært involvert i valget av sitt livssyn.
Ikke desto mindre forsvarer mange livssynet de har arvet fra sine foreldre eller samfunnet de er en del av, selv om de aldri har vært involvert i valget. Jeg har snakket med mange som kaller seg religiøse, og spurt dem om deres tro. Felles for mange av dem som kan være både døpt og konfirmert, er at de sier: «Jeg har aldri vært religiøs, det var foreldrene mine som bestemte over meg da jeg var barn, men nå er jeg en voksen og ikke troende.»
I Tyrkia har jeg truffet mange som er nysgjerrige på utlendingers bakgrunn. Når jeg forteller at jeg ikke tilhører noen av religionene, og at jeg er født i Iran, spør de om mine foreldre og besteforeldre, om de var muslimer, for hvis de var det, skal jeg også automatisk være muslim. Og slik teller vi de små barna – etter deres foreldres religion, selv om de ikke selv vedkjenner seg noen religion.
Frihet til å velge livssyn?
Hvis de fleste hadde hatt mulighet til å velge sin framtid, ville de ha valgt høyere utdanning og ingen religion. Og faktum er at mange som har hatt mulighet til å flykte fra diktaturer som Iran, Afghanistan og Saudi Arabia, kaller seg eks-muslimer, og blir kalt frafalne, vantro eller kaffer. Og enda flere er frafalne, men som ikke snakker om det. Stadig treffer jeg unge voksne som er født og oppvokst i Norge, og som sier at de ikke er religiøse, men heller ikke vil si det høyt, fordi de da risikerer å miste kontakten med familie og nær venner, som ikke vil omgås frafalne.
En oppfordring til deg
Jeg vil oppfordre deg som jobber som journalist og skriver om islam og ekstremisme, om å ikke tillat deg å innlemme befolkningene i Iran, Saudi Arabia, Afghanistan, og andre såkalte muslimske land, som tilhørende gruppen muslimer.
For husk de har ikke hatt mulighet til å velge sin religion. Og regn ikke heller med at islam eller kristendom ville vært deres valg, hvis de hadde kunnet velge. For et valg betyr at man i et demokratisk system, uten frykt for å bli straffet, selv velger sitt livssyn. Virkelig valg skjer bare der hvor ytringsfriheten dyrkes.
Artikkelen ble først publisert hos Nettavisen 14. april 2016 og er gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.