Dokumentene i det som omtales som «tidenes største lekkasje» viser hvordan statsoverhoder, kriminelle og politikere har kjøpt seg hemmelighold og gjemmer penger i skatteparadiser. Ifølge Aftenposten er mer enn 200 nordmenn omtalt i dokumentene. De fikk hjelp av DNB, som ledes av Stoltenberg-kompis Rune Bjerke.
Samtidig viser en rapport fra analysebyrået New World Wealth at 10.000 millionærer forlot Frankrike i 2015. Av disse var 7000 – 6 prosent av byens 126.000 millionærer – bosatt i Paris. De aller fleste dro til Storbritannia, USA, Canada, Australia og Israel.
9000 millionærer forlot Kina – 1 prosent av det totale antallet, mens 6.000 forlot Italia, 4000 India, 3000 Hellas og 3000 forlot Chicago.
Og hvorfor dro de?
Respondentene i Paris svarer at de dro på grunn av økende religiøse spenninger og mangel på muligheter.
Respondentene i Roma svarer økonomiske årsaker og mangel på muligheter.
De som forlot Chicago svarer at årsaken er økende rasiale spenninger og økende kriminalitet.
De som forlot Athen svarer økonomiske årsaker og migrasjonskrisen med Syria/Tyrkia.
Rapportens forfattere skriver at de ikke er bekymret for millionærenes flukt fra Kina og India, da disse landene fortsatt produserer langt flere nye millionærer enn de mister. Det forventes også at mange av de rike vil flytte tilbake så snart levestandarden i de to landene øker.
Rapportforfatterne mener at den store utflyttingen fra Frankrike er verdt å notere seg, ettersom økende religiøse spenninger mellom kristne og muslimer, særlig i urbane områder, har en kraftig effekt på landet.
De forventer derfor at millionærenes emigrasjon fra Frankrike vil øke i takt med spenningene i løpet av de neste ti årene.
De legger til at fremveksten av tilsvarende religiøse spenninger i andre europeiske land, vil gjøre at land som Belgia, Tyskland, Sverige og Storbritannia vil merke den samme negative effekten i nær fremtid.
Dersom analysebyrået har rett, bekrefter det et allerede påvist mønster: den samme eliten som har tjent mest på masseinnvandringen til Europa i form av lønnspress og således billigere varer og tjenester, er de første til å forlate skipet når de negative konsekvensene rammer dem selv og ikke bare de av deres medborgere som hittil har båret hele byrden og ikke har råd til å flytte unna det samfunnet eliten har skapt for dem.
For det er en gjennomgående tendens i innvandringsdebatten at den føres av politikere, bedriftseiere og den øvre middelklassen, som alle er pådrivere for høy innvandring. Særlig Høyre er pådriver for at «næringslivets behov skal være fokus i innvandringsprosessen». Det er ikke rart, ettersom disse gruppene har store fordeler av den. Mange forskere, som har som jobb å formidle de reelle saksforholdene, er derimot mer bekymret. Sammen med dem som må bære de økonomiske og sosiale omkostningene i hverdagen.
Det er et faktum at innvandring fortrenger enkelte grupper av norske arbeidstagere. Norsk ungdom blir for eksempel fortrengt av arbeidsinnvandrere fra Sverige, og det rammer, ifølge NHO, «hovedsakelig de med lav kompetanse”. Det finnes ingen tilsvarende effekt for dem med høy utdanning. Grupper som gjennomgående er positive til innvandring, men som heller ikke risikerer å miste jobben eller å få nærområdet sitt fullstendig forvandlet på grunn av den.
To nye studier fra Sverige har fastslått at de første som forlater et område hvor andelen ikke-vestlige innvandrere når en viss prosent, er de høytutdannede og høytlønte. Det såkalte vippepunktet er så lavt som 3-4 prosent når majoritetsbefolkningen begynner å flytte. Innvandrere fra europeiske land gir for øvrig ingen tilsvarende flytteeffekt:
Infödda svenskar flyttar ifrån områden med många utomeuropeiska invandrare. Detta är en av de starkaste krafterna bakom den växande etniska segregeringen, enligt en studie av flyttmönstren i landets tolv största kommuner under åren 1990–2007.
– Ja, vi hittade en så kallad tipping point på 3–4 procent. När andelen utomeuropeiska invandrare är så stor i ett bostadsområde så börjar de infödda svenskarna flytta därifrån, säger Emma Neuman, nationalekonomisk forskare vid Linnéuniversitetet i Växjö.
Den etniske segregeringen skjer følgelig parallellt med en økononmisk.
I ett annat forskningsprojekt har sociologen Maja Lilja vid Örebro universitet djupintervjuat småbarnsmammor, för att studera resonemang kring mångfald, svenskhet och bostadssegregation:
– Många talar om etnisk mångfald som en berikande faktor, men när man ska flytta eller välja skola till sina barn blir frågan konkret, och då väljer man ofta någon form av svenskhet. Man uttrycker det som att barnen inte ska hamna i minoritet, eller att man är noga med deras svenska språk.
I Norge er politikere åpenbart ikke villige til å la sine egne barn gå på skoler hvor minoritetsspråklige, takket være den førte innvandringspolitikken, er kommet i flertall. I 2011 ble det kjent at ingen i det daværende Høyre-byrådet – med unntak av byråd for sosiale tjenester Anniken Hauglie – hadde sitt eget barn på en skole hvor minoritetsspråklige utgjør flertallet. I 2011 var minoritetesspråklige i flertall på hele 58 av 136* grunnskoler i Oslo og inntil 40 prosent av de som sognet til de aktuelle skolene søkte om skolebytte. Da hadde Høyre styrt Oslo i åtte år. Hauglie kritiserte den daværende Stoltenberg-regjeringen for at ikke innvandringspolitikken hadde blitt strammet inn på et tidligere tidspunkt og således bremset den voldsomme befolkningsveksten i byen.
Andre politikere har tidligere fått kritikk for valgene de tar for egne barn, samtidig som de taler varmt for offentlige skolers såkalt flerkulturelle miljø og læring. Under en lignende debatt i 2009 nektet statsminister Jens Stoltenberg å svare på hva han ville gjort dersom hans barn sognet til en skole med over 90 prosent minoriteter, mens SVs Erik Solheim ble kraftig kritisert da han på nittitallet opplyste om at han planla å ta barna vekk fra Grünerløkka.
Ap-leder Jonas Gahr Støre er svært typisk for den innvandringsliberale politiske og øvrige elitens påfallende mangel mellom liv og lære. I 2010 hadde han dette å melde om det norske mangfoldssamfunnet:
Mennesker som vokser opp uten mangfold får et varig handikap når de skal ut og møte en mangfoldig verden i ettertid (Akers Avis 27.oktober 2010).
Men hva slags mangfold snakket han egentlig om?
Ikke et Gahr Støre ønsket at han selv eller barna hans skulle ta del i, i hvert fall. Privat var han bosatt i Vestre Aker, som i 2013 hadde en innvandrerandel (innvandrere og etterkommere) på 28 prosent – 15 prosent fra EU/Nordamerika, 13 fra Afrika/Asia. Det er tilnærmet den samme innvandrerandelen som får høytutdannede og velavlønnede foreldre til å ta barna sine ut av av offentlige skoler. Så gikk da også hans egne barn på den private Steinerskolen – som i 2003/2004 hadde hele 1,1 prosent elever med ikke-vestlig bakgrunn. Innvandrere fra Vesteuropa og Nordamerika kan man sikkert si mye om, men at de bidrar til noe større kulturelt, antihandicapende mangfold for andre barn med vesteuropeisk eller nordamerikansk bakgrunn er å ta i.
Men norske politikeres private valg for seg og sine egne later til å representere en trend i et stadig mer presset og oppsplittet Europa, hvor den politiske klasse og elite i like stor grad avsondrer seg og sine fra de negative konsekvensene av politikken de fører. I 2007 forsøkte f.eks. Labour-politikere i Storbritannia å få vedtatt en lov om å stenge skoler som ikke hadde store nok “etniske innslag og derfor feilet i å fremme multikultur». Flere av politikerne som var for loven hadde imidlertid sine egne barn på eksklusive privatskoler som ikke var nevneverdig preget av den samme multikulturen.
Det samme er tilfelle i Danmark. Etter at flere undersøkelser i 2008 viste at en for stor andel tospråklige på skolen er problematisk både hva gjelder nedsatt læring og økt vold, foreslo partiet Socialdemokraterne og et flertall i København kommune å innføre skoletvang i kommuner med integreringsproblemer. Kort etter viste det seg imidlertid at de sosialdemokratiske partispissene, senere statsminister Helle Thorning-Schmidt, Henrik Sass Larsen og Mette Frederiksen selv hadde flyttet sine barn fra den offentlige folkeskolen – for «barnets skyld» – til privatskoler med få eller ingen minoritetsspråklige elever.
Tendensen med at velutdannede danske foreldre flykter fra skoler med mange elever med innvandrer- eller flyktningbakgrunn er grundig dokumentert av Beatrice Schindler Rangvid, forsker ved AKF (Anvendt Kommunal Forskning). Rangvids undersøkelse fra 2007 viser at foreldre – både danske og etniske minoriteter – trekker sine barn ut av skolen når flere enn hver tredje elev er såkalt tospråklige. Dette gjelder særlig høyutdannede foreldre. Undersøkelsen viste også en klar tendens til at høytutdannede foreldre reagerer kraftigere på en stigende andel tospråklige enn det lavtutdannede foreldre gjør. Forskerne Peter Jensen og Nina Smith har kommet til samme konklusjon som Rangvid på bakgrunn av PISA Etnisk 2005, en undersøkelse av kompetanser hos danske og etniske minoritetselever i niendeklasser: “Jo høyere etnisk konsentrasjon i skolen, jo lavere testresultater oppnår både de danske og ikke-vestlige elevene” (s. 94).
– Hvis det er korrekt at velutdannede foreldre fravelger folkeskolen, hva sier det så om de velutdannedes holdning til den multietniske virkelighet og deres toleranse for nydansker?, spurte samfunnsdebattør og lektor ved Syddansk universitet Mehmet Ümit Necef ved samme anledning.
Det er nok et spørsmål flere gjerne vil ha svar på.
* Overnevnte tall varierer litt etter hvilke typer skoler man regner med, som f.eks. her (56 av 126).