En ny undersøkelse om britiske muslimers holdninger viser et stort gap mellom den muslimske minoriteten og det omgivende samfunn. Tidligere leder for Likeverds- og menneskerettskommisjonen, Trevor Philips, vil presentere undersøkelsen i programmet «Hva britiske muslimer virkelig mener» på onsdag, men sier at funnene er bekymringsfulle.
Undersøkelsen er utført av meningsmålingsinstituttet ICM på oppdrag for den britiske TV-stasjonen Channel 4. ICM har intervjuet 1801 personer som identifiserer seg som muslimer. Mer enn halvparten mener at homofil sex bør forbys og nesten en fjerdedel ønsker at sharia-lover skal erstatte britisk lov i deler av landet. En tredjedel mener det er akseptabelt at muslimske menn har flere koner og 39 prosent mener at koner alltid må adlyde ektemannen, mens halvparten mener det er uakseptabelt at en homofil person er lærer for barna deres. En av seks ønsker å leve mer segregerte fra det britiske storsamfunnet.
Fire prosent, tilsvarende 100.000 britiske muslimer, svarte at de hadde sympati for selvmordsbombere som «sloss mot urettferdighet.» På spørsmål om de ville rapportere det til politiet hvis de kjente noen som involverte seg til terrorstøtte i Syria, svarte bare en av tre bekreftende.
I en kommentar sier Philips at integreringen av muslimer sannsynligvis vil være «den vanskeligste oppgaven landet noen gang har stått overfor». – Jeg trodde Europas muslimer gradvis ville smelte inn i landskapet. Jeg burde ha visst bedre, sier han og legger til: «Storbritannia er desperate etter å få oss til å se på muslimer som vinneren av bakekonkurransen Bake Off, Nadiya Hussain, eller den friskfyraktige atleten Mo Farah. Takket være den mest detaljerte og omfattende undersøkelsen av britiske muslimers holdninger som noensinne er gjennomført, vet vi at det ganske enkelt ikke er tilfelle».
80 prosent av respondentene i undersøkelsen svarte at de føler seg britiske og er glade for å bo i Storbritannia, men la til at de er mest tilbøyelige til å holde seg innenfor deres egne miljøer, særlig når det gjelder relasjoner. Mer enn halvparten omgås ikke-muslimer daglig, som regel på arbeid eller under utdannelse, men en av fem er aldri på besøk i ikke-muslimske hushold.
Den muslimske minoriteten utgjør i dag tre millioner mennesker, hvorav halvparten er født utenlands, og er forventet til å minst fordoble seg til seks millioner innen 2050. I perioden 2001 til 2011 økte den muslimske befolkningen fra 1,5 millioner til 2,7 millioner. Dette er nesten en dobling fra 2,7 prosent av den totale befolkningen til 4,8 prosent. Over en halv million av denne økningen befinner seg i aldersgruppen 25 år og yngre.
A disturbing ‘chasm’ has opened up between the attitudes of British Muslims and those of mainstream society, new research has found.
Trevor Phillips, the former equalities watchdog chief, warned that a ‘significant minority’ of UK Muslims wanted to live more separately, preferably under sharia law.
He pointed to worrying poll findings suggesting there is a gulf between Muslims and other Britons on issues such as marriage, freedom of speech and justifying violence in defence of religion.
Philips advarer om at noen britiske muslimer utgjør en nasjon i nasjonen, med sin egen geografi, sine egne verdier og egne separate fremtidsutsikter. Han påpeker at mange ikke-muslimer har vært bekymret for de økende forskjellene i lengre tid, men at de har vært for redde til å debattere problemstillingen av frykt for å bli stemplet som islamofober. Ifølge Philips – som sto bak en rapport om nettopp islamofobi da han var leder av Equalities and Human Rights Commission – har det offisielle Storbritannia unnveket spørsmålene i altfor mange år. Han retter skarp kritikk mot politikere som har forsøkt å forsikre samfunnet om at «bare en liten minoritet» av muslimene har farlige synspunkter.
Philips påpeker at muslimer som har et separatistisk syn på livet i Storbritannia har størst sannsynlighet for å støtte terrorisme, og at det hersker en dypt rotfestet sexisme i de muslimske miljøene, som manifesterer seg i «alarmerende» holdninger til kvinner.
«Forakten for hvite jenter» noen muslimske menn har, illustreres ifølge Philips av hovedsakelig britisk-pakistanske menns systematiske seksuelle misbruk av mindreårige i Rotherham, Oxford, Rochdale og andre byer.
Muslims who wanted to live a more separate life were sending a clear signal that they did not want to adopt much of the wider UK society’s ‘decadent way of life’, Mr Phillips said.
But the former head of the Equalities and Human Rights Commission said the biggest obstacles to addressing this growing separatism were not created by British Muslims themselves.
Som flere andre understreker Philips at det ikke er britiske muslimer som har forhindret en faktuell og ærlig debatt. Han peker på den britiske eliten, som hele tiden har nektet å erkjenne noen problemer med islam. Istedet blir all uønsket atferd forklart med fattigdom og fremmedgjøring. Det er britisk elite ikke alene om; generalsekretær i Europarådet, Thorbjørn Jagland, er et eklatant eksempel på denne tilnærmingen, som har en rekke åpenbare forklaringsproblemer.
‘Backing for violent extremism must be the fault of the Americans. Oppression of women is a cultural trait that will fade with time, nothing to do with the true face of Islam.’
Mr Phillips was a central figure in the retreat from multiculturalism – the Left-wing doctrine which encouraged migrants to keep their own culture rather than integrate into British ways. After the 2005 London bombings, he warned the country was ‘sleepwalking towards segregation’.
Yesterday he said that the separation highlighted in the research was partly a consequence of the ‘entrenched residential segregation’ he warned about a decade ago.
The poll also found that almost nine in ten British Muslims (86 per cent) felt a strong sense of belonging in Britain – higher than the national average of 83 per cent.
Some 88 per cent felt Britain was a good place for Muslims to live, and 78 per cent said they would like to integrate into British life on most things.
Last year, in another article for the Mail, Mr Phillips warned that Britain was silencing debate on race issues by ‘intimidating’ those who dared to ask questions.
The former television executive said far too many people felt unable to speak their minds because they feared being branded racist.
Sir Gerald Howarth, Tory MP for Aldershot, said: ‘Three cheers for Trevor Phillips. I think he is absolutely right. There’s an element in the Muslim community which reject our values, while enjoying our tolerance.
Undersøkelsen har dessverre ikke alderskategorisert respondentene. Det gjorde den til da mest omfattende undersøkelsen på de britiske øyene Living apart together i 2007. Resultatet viste at frihetsverdier har betydelig dårligere kår blant de unge enn foreldregenerasjonen. Funnene var nedslående:
28 prosent foretrekker sharialov fremfor britisk lov. I alderen 16-24 år er andelen 37 prosent, mens i gruppen 55 år og eldre er andelen 17 prosent.
36 prosent av de unge mener at frafall fra islam skal straffes med døden. Halvparten (19 prosent) av de eldre har samme mening.
42 prosent av de unge motsetter seg ideen om at sharia skal kunne tolkes og slik reflektere menneskerettigheter, kvinners likestilling og toleranse for konvertering fra islam. 32 prosent i den eldre garden deler dette synet.
61 prosent mener homofili skal forbys ved lov. Blant de unge er andelen 71 prosent, mens blant de eldre er andelen 50 prosent.
51 prosent mener muslimske kvinner ikke kan gifte seg med ikke-muslimer. Blant de unge er andelen 56 prosent, blant de eldre 42 prosent.
43 prosent mener muslimske kvinner ikke kan gifte seg uten tillatelse fra sin mannlige verge (far eller annen mannlig slektning). Over halvparten (57 prosent) av de unge er enige, mens blant de eldre mener 33 prosent det samme.
46 prosent støtter at en mann kan ekte fire hustruer. Blant de unge er støtten på 52 prosent, mens blant de på 55 år og eldre synker støtten helt ned til 18 prosent.
Hvis vi antar at begge disse undersøkelsene reflekterer de generelle holdningene blant muslimer i Storbritannia, er faktisk den nye undersøkelsen nærmest et slags lyspunkt fordi støtten til politisk islam ikke har økt prosentvis. Undersøkelsen viser imidlertid at integreringen ikke går utpreget bra og at problemstillingen er mye større enn det den politiske og øvrige eliten vil innrømme. Det dreier seg om betydelige minoriteter, i verste fall halvparten, som har og viderefører verdier og praksiser som står i sterk motstrid til det omgivende samfunn, hvilket gjør problemet langt mer omfattende enn noen få radikale imamer og små islamistiske grupperinger.
Tilsvarende undersøkelser kunne med fordel vært gjennomført i Norge, helst før eventuelle problemer blir så store at vi risikerer at de blir uhåndterlige.