Vi er inne i en tid der veien blir stadig kortere, om det så er snakk om globalisering i arbeidsmarkedet eller migrasjon. Midt opp i alt dette er det stadig noe vi hører mindre om, nemlig nasjonalstaten og dens eventuelle betydning. Har vi glemt at nasjonen en gang var en revolusjonerende idé som var grunnlaget for individets frihet? Vi styres stadig mer av konvensjoner og internasjonale avtaler som igjen styres mer og mer av moralisme. Den pågående folkevandringen til Europa er eksempel på hvordan denne moralismen forsøkes omgjort til juss – med utspring i menneskerettigheter.
For kort tid tilbake skrev jeg en artikkel med tittelen «Hva er tiden etter oljen?» der jeg så nærmere på innovasjon og omstilling, spesielt med utgangspunkt i økonomen Erik S. Reinerts forutseende artikkel fra 1996 og Produktivitetskommisjonens ikke like imponerende rapport nummer to (NOU 2016:3). Det sentrale er om vi er på full fart inn i et tekno-økonomisk paradigmeskifte der kunnskap er den sentrale ressurs, jf. også tittelen på kommisjonens NOU «Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi». Mitt ankepunkt er, hvilket også tidligere paradigmeskifter viser, at kunnskap alltid vil være den viktigste ressursen vi har.
Så vil hver slik epoke by på nye (billige) ressurser og nye (viktige) næringer, som f.eks. elektrisitets- og tungindustriepoken (1880-1940) der elektrisitet og stål var nye ressurser. Når så en epoke går over i en annen betyr ikke det at verken forrige epokes ressurser eller de næringer som bygger på disse ressursene, nødvendigvis vil forsvinne, men det er stor sannsynlighet for at nye ressurser og næringer vil gjøre mer suksess i den nye epoken.
Det er også verdt å merke seg at det ikke er kapital som er suksessfaktoren, det er det gründere og entreprenører som er. Det «kompliserende» er at det er politikerne som tilrettelegger både for et innovativt arbeidsmarked og for kunnskapsutviklingen. Da kan fort høyrehånda glemme hva venstrehånda gjør, eller at det politiske spillet – i et fireårsperspektiv (stortingsvalg) – blir overstyrende. Ved et eventuelt regjeringsskifte vil vi dessuten kunne stå overfor parti(er) med markeringsbehov slik at en eventuelt lagt kurs kan bli (kraftig) endret. Det gjelder ikke minst synet på kunnskapsbygging. For vi vet at vi vil ha bedre skoler, men hvordan få bedre skoler er det ingen tverrpolitisk enighet om.
I Produktivitetskommisjonens rapport nevnes gjerne innovasjon, teknologisk utvikling og globalisering i samme setning. Min påstand at vi er på vei til å gjøre en tabbe: en tilnærmet fornektelse av nasjonen i takt med internasjonaliseringen. Jeg tror ikke vi blir sterkere enn det svakeste ledd, representert ved nasjonalstatene, derfor må vi ta tilbake den positive nasjonalismen. Men verken nasjonen, nasjonalisme eller nasjonalstaten nevnes med ett ord i Produktivitetskommisjonens rapport. Forklaringen sitter kanskje den svenske professoren og historikeren Lars Trägårdh på.
Nasjonalisme og rasisme
«I dag er det lett å glemme at forestillingen om nasjonen en gang var en revolusjonerende idé som ekspanderte rommet for individuell frihet,» minner Trägårdh oss om. Han mener at dagens antinasjonalistiske stemning både er paradoksal og preget av naivitet, da verken moderne demokrati eller velferdsstatens solidaritetsprosjekt ville vært mulig uten en oppfatning av nasjonalt fellesskap.
Ramlet du av lasset nå? Tør man virkelig, i edru tilstand, å snakke om nasjon, nasjonalisme og nasjonalstaten? Er det ikke et tilnærmet intellektuelt selvmord?
Jo, det er blitt prøvd gjort til det, men den tiden bør være over. For det spørs om ikke nasjonalismens dårlige rykte, om enn så forståelig, mangler noen puslebiter.
«Ikke desto mindre er nasjonen i dag for mange en foreldet, om ikke en direkte forkastelig, idé som rettferdiggjør grenser og ekskludering. Historisk sett er også nasjonalismens dårlig rykte forståelig. Nasjonalisme forble riktignok nært forbundet med liberale og demokratiske idealer, men kom også med tiden til å finne næring i rasistiske og sosialdarwinistiske tankeganger som i sin mest ekstreme form endte i Hitlers gasskamre,» skriver Trägårdh.
Derfor har antinasjonalismen blitt det korrekte. Antinasjonalismen forsøkes gjort til det motsatte av grenser og ekskludering. I Sverige har man ifølge Trägårdh ikke bare lagt vekt på nasjonalismens mørke sider, «men også presentert et historisk bilde av Sverige som gjennomsyret av rasistiske ideer; et land hvor eugenikk og et etnisk (hvitt) ‘folkehemsideal’ har dominert. Det pekes gjerne på en kontinuitet som knytter gårsdagens nazister med dagens Sverigedemokrater. Rasifisering og rasisme har blitt skjellsord som frimodig slenges ut. Det settes likhetstegn mellom nasjonalisme og rasisme, og i ideen om ‘det gode’ og for ‘demokrati og velstand’ blir den absolutt nødvendig nasjonalismen fornektet.»
Fornektelsen av (den absolutt nødvendige) nasjonalismen har også sin grobunn i 1980-tallets akademiske oppfatning av nasjonen som en «sosial konstruksjon» (Ernest Gellner), en «oppfunnet tradisjon» (Eric Hobsbawm) eller et «forestilte fellesskap» (Benedict Anderson). Men at forskere som Anderson kritiserte nasjonstankegangen betyr ikke at han avfeide verdien av en nasjon, tvert imot, noe ikke nødvendigvis alle, Trägårdh nevner journalister spesielt, forstår.
Ny politisk visjon: menneskerettigheter
Trägårdh ser en sammenheng mellom gjennomslaget til den akademiske fargede kritikken av nasjon og nasjonalismen blant liberale og i den «postsosialistiske venstresiden» med sammenfallet av en ny fremvoksende politisk visjon basert på ideen om menneskerettigheter (MR). «Med tiden kom MR-idealet, ofte i allianse med miljøbevegelsen, til uttrykk i så vel populære akademiske programmer som politiske bevegelser. ( … )».
Det interessant er at MR-ideologien (at vi alle er bærere av visse grunnleggende rettigheter og friheter) og statsborgerskap har samme grunnlag. «Begge utgjør hjørnesteinene i den moderne politiske teori hvor familien, klanen og ‘ståndets primat’* erstattes med liberale forestillinger om at alle individer har samme verdi.»
Trägårdh viser til at koblingen mellom sivile rettigheter og menneskerettigheter er tydelig både i den franske og amerikanske revolusjonens grunnleggende dokumenter. Den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776) ble innledet med at «alle mennesker er skapt like med ukrenkbare (umistelige) rettigheter». I den franske (1789) het det at «alle mennesker er født og forblir frie og like i rettigheter» og at «målet med alle politiske foreninger er bevaring av de naturlige og umistelige menneskerettighetene.»
Referansen «alle mennesker» fratok (den hvite) mannen sitt privilegium og ble samtidig en inngangsport for kvinner, arbeidere samt ulike minoriteter. Disse «munnet ut i historisk sett fremgangsrike sivile rettighetsbevegelser i de vestlige nasjonale demokratier».
Men hvor grenseløst var dette egentlig ment? Trägårdh hevder at man allerede fra begynnelsen kan identifisere en latent spenning.
«Hvis en leser videre i den franske erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter så blir en møtt av et viktig begrensende prinsipp, nemlig ideen om nasjonen og dens suverenitet: ‘All overlegenhet (suverenitet) er avledet fra nasjonen. Ingen organisasjon eller person kan utøve noen myndighet (autoritet) som ikke kommer direkte fra nasjonen.’ Spørsmålet blir da hvorvidt landets suverenitet og statsborgerskapets juridiske innordning («medborgarskapets primat»*) på den ene siden og den enkeltes umistelige rettigheter som mennesker på den andre siden, forsterker eller havner i konflikt med hverandre.»
Trägårdhs svar er at så lenge fremtidsvisjonen krever et føderalistisk politisk system så trenger ikke denne konflikten oppstå, hvorpå han viser til at blant annet FN og EU er politiske strukturer som er bygget nedenfra, med nasjonalstater (delstater) som grunnenheter. Men det betyr jo ikke at det er problemfritt.
«Et problem med dette prinsippet har vært at mange av FNs medlemsstater de facto har lidd av alvorlige demokratiske underskudd. For å si det med den britiske sosiologen T.H. Marshall: de ikke har sikret sine borgere sivile og politiske rettigheter, for ikke å snakke om sosiale rettigheter. De mange internasjonale konvensjoner som har fulgt i kjølvannet av FNs Menneskerettighetserklæringen av 1948 kan forstås som forsøk på å etablere globale standarder og å presse gjenstridige regimer i riktig retning.»
Så er spørsmålet hva som er «riktig» retning. Ett eksempel her er Barnekonvensjonen. På den ene siden vil vi gjerne eksportere vårt syn på barn som frie og autonome i motsetning til andre lands syn der barn gjerne betraktes som foreldrenes eiendom og små voksne. Men på den andre siden har vi barn (og eventuelt deres familier) som med grunnlag i Barnekonvensjonen og eventuelt andre internasjonale avtaler krever (sine) rettigheter, som typisk opphold i Europa. Ett slående eksempel her er den såkalte Neda-saken. Neda, hennes foreldre og tre yngre søsken ble returnert til Jordan i 2013 etter ti år i Norge. De to yngste barna er født i Norge. Returen handlet om at foreldrene prøvde å lyve seg til opphold i Norge. De hevdet å være statsløse palestinere, men det ble avdekket at de har pass fra Jordan. Familien har i alt fått fem avslag på sin asylsøknad i Norge. Det siste vedtaket fra UNE om utvisning ble tatt til Oslo tingrett, som opprettholdt nemndas vedtak. Saken ble så anket videre til lagmannsretten, der den ble forkastet. Deretter anket familien til Høyesterett, der den også ble forkastet. «– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få dokumentert at retten i Norge mener at barn skal betale for foreldrenes feilgrep,» sa Heidi Bjerga (representant for støttegruppen til familien) til NRK.no.
Med andre ord skal en global standard (her tolkning av barnas beste) trumfe foreldrenes juks og Norges lover.
Fra menneskerettigheter til rettighetsrevolusjon
Det som skjer i Neda-saken og andre slike saker er at MR-bevegelsen direkte utfordrer den nasjonale suverenitet. Som Trägårdh påpeker ble menneskerettighetene i begynnelsen mer oppfattet som en liste over langsiktige moralske mål – ikke som juridiske rettigheter en kan kreve. Men med tiden har det skjedd en dreining: MR-bevegelsen er blitt et uttrykk for politikkens «jusifisering». Denne rettighetsrevolusjonen har ifølge Trägårdh feid over verden, med røtter til dels i statsborgerskaps-rettighetsbevegelsen i USA og til dels i det økende antallet FN-konvensjoner med stadig flere påstander om hva som er juridisk bindende.
Med referanse til den pågående folkevandringen til Europa viser Trägårdh til at den tidligere latente spenning mellom de sivile rettigheter og menneskerettigheter, er blitt veldig konkret: «flyktninger som påberoper seg MR møter motstand fra dem som hevder statsborgerskapsprioritet. Offentlige og ideelle aktører er nå tvunget til å navigere i dette minefeltet.»
Vi kjenner det igjen. I den politiske retorikken blir det omtalt som «vår moralske plikt», der de samme politikerne beviser at det ikke er egne borgere som er førsteprioritet. Men like alvorlige er det at moralen forsøkes omgjort til juss.
«Denne jurisifiserte formen av universalisme står altså i prinsipiell konflikt med nasjonalstatens politiske og moralske logikk: nasjonen som solidarisk fellesskap og staten som en suveren politisk og juridisk institusjonell orden. Om grenseløshet er den utopiske MR-tankens kjennetegn, er ideen om statsborgerskap i nasjonalstaten basert på grensesetting og en mer kynisk og realistisk forståelse av nasjonalstaten som et håndfast forsikringsselskap hvor borgerne jobber, betaler skatt og derfor fortjener sine rettigheter.»
Vi kjenner også dette igjen. I den politiske retorikken blir det omtalt som «gjør din plikt, krev din rett», men der vi i innvandrings- og integreringspolitikken aldri er kommet til politisk enighet om hva som er pliktene og hva som kan være konsekvensene av å forsømme sine plikter. Det samme gjelder «streng, men rettferdig», der vi verken klarer å definere streng eller rettferdig (kanskje fordi de moralsk alltid vil kollidere).
Ifølge Trägårdh ligger paradokset i konflikten mellom moralske idealer og håndfast makt i form av rettsutøvelse. Ett eksempel på dette er kanskje det pågående «opprøret» mot den norske Regjeringens innstramningsforslag i asylpolitikken. I går demonstrerte representanter fra rundt 30 organisasjoner utenfor Stortinget (blant annet Amnesty International Norge, Den norske kirke, Norsk folkehjelp, Islamsk Råd Norge, Kirkens Bymisjon) «mot asylinnstramningene og for krav om solidaritet med mennesker på flukt,» meldte Nettavisen. Organisasjonene viser i oppropet til «den omfattende kritikken (til innstramningene, min anm.) fra faglig hold og sivilsamfunn», men alle som har lest høringsuttalelsene vet at de i hovedsak lener seg på moralske idealer. Kampen står om å få disse moralske idealene gjort om til gjeldende rett. Samtidig er det slik at de samme som hevder «solidaritet» ikke har noe formelt ansvar for nasjonens fremtid. Det har Regjeringen og Stortinget.
Kritikken som mange retter mot nasjonalstaten i et MR-perspektiv preges av naivitet, sier Trägårdh, og viser spesielt til at venstresidens naivitet er påfallende. «De, om noen, burde innse at den demokratiske nasjonalstaten historisk har vært deres beste venn, uten denne ville en politikk ført i solidaritetens og likestillingens/likeverdets navn knapt vært mulig.» Men heller ikke høyresiden slipper unna: «Staten – og særlig velferdsstaten – er ofte et problem (for den borgerlige høyresiden, min anm.), men selv her kan en skimte en anelse av naivitet. Uten nasjonalstater investeringer i infrastruktur, utdanning, helse, rettsvesen, forsvar og bank, er det uklart hvor godt et turbo-fritt marked ville fungere. Det finnes gode grunner til analytisk å skille begrepene stat, nasjon og demokrati. Men koblingen mellom dem er like viktig, og spørsmålet er om de kan fungere uten hverandre.»
Klargjøring av rettigheter
På samme måte som koblingen mellom stat, nasjon og demokrati er viktig, er det viktig å vurdere sammenhengen mellom sivile rettigheter og menneskerettigheter. Trägårdh mener vi må akseptere at dette er like legitime solidaritetsidealer som står mot hverandre. Samtidig må vi på en mer nøktern måte klargjøre forskjellen mellom ulike typer av rettigheter.
Han påpeker at «de langsiktige, men nåværende utopiske, mål som kommer til uttrykk i ulike internasjonale konvensjoner, er vesensforskjellig fra de juridisk bindende kontrakter som utgjør de nasjonale velferdssystemer.» Denne debatten kjenner vi også igjen fra våre hjemlige forhold, der ikke minst den stadige henvisningen til «konvensjoner Norge er bundet av» ( jf. ikke minst høringsuttalelsene til asylinnstrammingsforslagene) blir benyttet for å underbygge eget syn. Men sannheten er vel heller at det i dag er en viss forvirring om internasjonale konvensjoners juridiske status, noe også Trägårdh hevder. Han viser til at dette er godt fanget opp i rapporten som Civil Rights Defenders publiserte i desember 2015, der man «noen ganger synes å mene at internasjonale avtaler skal ha prioritet over nasjonal suverenitet». Dette mener Trägårdh kan rettferdiggjøres når det gjelder det han kaller negative rettigheter (det å unngå noe), som først og fremst omfattes av diskrimineringslovgivningen. Men det blir mer problematisk når det gjelder positive rettigheter, dvs. sosiale rettigheter som koster penger, og som betales av borgerne via skatter.
«Til en viss grad handler denne forvirringen om at MR-politikken bygger på en bevegelse fra politikk til juss, der borgerdemokratiet settes opp mot et mer elitistisk prosjekt som er forankret i konvensjoner med rettslige krav. MR-bevegelser tenderer, slik som miljøbevegelsen, ikke bare å være postnasjonal, men også postdemokratisk. At merkelappen ‘populisme’ i dag anvendes alt for ofte for å nedvurdere ‘folket’ når de ikke mener det samme som de opplyste eliter, er et illevarslende tegn. Det er grunn til å advare mot et voksende kløft mellom demokrati og juss, som samtidig fungerer som en spenning mellom postnasjonale eliter og nasjonalorienterte borgere.»
Denne kampen om folket, eller kanskje riktigere sagt, hvem som eier sannheten om hva folket mener, står i mine øyne i dag i spagaten mellom moralisme og fortsatt troen på nasjonen og et nasjonalt fellesskap. Vi vet at rask og høy innvandring skaper en rekke utfordringer. Vi trenger ikke se lengre enn til Sverige for å få bekreftet det, noe som gjør oss usikre. Hvor langt strekker «vårt moralske ansvar» seg? Skal vi ofre velferdsstaten? Kan vi risikere å ofre det nasjonale fellesskapet? Om nasjonalstatene og det nasjonale fellesskapet forvitrer, hvor står vi da i et demokratisk perspektiv? Eller for å si det med Trägårdh: » (…) selv om vi ser det som et langsiktig mål å søke en global, kosmopolitisk verdensorden, (kan vi ikke) hoppe over det nasjonale nivå, spesielt ikke når all demokratisk politikk som har legitimitet fortsatt eksisterer nettopp innenfor nasjonalstater.»
Forsvar for nasjonalstaten
Det er ikke så mange som hiver seg frempå for å forsvare nasjonalstaten, selv om det er gjort noen forsøk. Ideen om «nasjonalistisk» er som å vifte med en rød klut, slik som (danske) Ralf Pittelkow synliggjorde i sin bok fra 2004. Formålet med Pittelkows Forsvar for nasjonalstaten var å forklare hvorfor den fredelige nasjonale samhørigheten og den velfungerende demokratiske nasjonalstaten er så viktig. Pittelkow kritiserte en rekke politikere og meningsdannere i Danmark og Europa. Han hevdet at de i farlig grad undervurderer nasjonalfølelsens betydning og forsømmer å verne om nasjonalstatens sammenhengskraft (folkelig fellesskap). Dette gjaldt blant annet i utlendingspolitikken og EU-politikken.
Her hjemme kan kanskje Asle Toje, Christian Tybring-Gjedde og Hege Storhaug være representanter for et forsvar for nasjonalstaten. For eksempel hevder Toje i boken Jernburet at nasjonalismen er kommet i vanry, hvorpå han påpeker at nasjonalstaten er en garanti for friheter og rettigheter. Men nasjonalstaten er satt under press av overnasjonale rettsprinsipper og grenseløs økonomi.
Et mer intenst forsvar leverer Tybring-Gjedde og Storhaug, til glede for noen og til forargelse for andre. I boken Mens orkesteret fortsetter å spille slår Tybring-Gjedde fast at et homogent, velfungerende samfunn på noen tiår vil forandres til et heterogent, dysfunksjonelt samfunn. Han viser til at Norge importerer en ny underklasse med en krigersk religion og fremmed kultur, som igjen fører til at dysfunksjonelle religiøse påbud og kulturelle normer som hemmer deres opprinnelsesland, blir videreført i Norge.
Tybring-Gjedde og Storhaug har således, særlig med sistnevntes siste suksessbok Islam. Den 11.landeplagen, noe til felles: de utelater ikke de problematiske sidene ved islam. Der kan vi slå fast at de har begredelig lite drahjelp fra den politiske elite. Men folket taler. Stadig flere blir kritiske til utviklingen, noe som ikke minst fremveksten av såkalte høyreekstreme politiske partier vitner om («såkalte» da det er betydelig forskjell på disse partiene og jeg stoler generelt ikke på den presentasjon av de samme som mediene bringer).
Spørsmålet er hvem som i fremtiden vil sitte med makten. Så lenge økonomien er bra og arbeidsmarkedet fungerer vil det tilsynelatende gå bra, men som kjent er begge deler under press. Så har vi et EU som vakler, eller kanskje allerede står med en fot i graven. Den mektige forbundskansler Angela Merkel politiske flørt med Tyrkias president Erdogan kan bli hennes og Europas fall (allerede nå truer Tyrkia å trekke seg fra avtalen hvis «ikke Europa holder sin del»). I Sverige er realitetene ikke lenger mulig å skjule, om ghettoer, terrortrusler, drap, arbeidsledighet, kunnskapsutvikling i forfall, og ikke minst den tomme statskassen der blant annet pensjonistene får økt skattene for å finansiere den hodeløse innvandringen. Eksemplene begynner å bli mange.
La meg avslutte med et sitat fra en på Facebook: «Aldri i min levetid har det stått dårligere til med den frie verdens selvtillit. Den føler ikke lenger et naturlig eierskap til fremtiden.»
Tommelen opp for Norge!
*Ang. det svenske begrepet «ståndets primat»: Jeg har ikke klart å finne en god norsk oversettelse på primat. Begrepet referer seg til at det er overordnet juridisk, f.eks. at statsborgerskap i en moderne nasjon er overordnet det å være verdensborger.