I mai 2015 advarte den dansk-libanesiske pedagogen Khaled Mustapha om fremveksten av motborgere i innvandrertette forsteder. Hatet mot Danmark stortrives i flere av dem, opplyste Mustapha, som uttrykte frykt for konsekvensene for samfunnet dersom ikke noe drastisk ble gjort.
I et intervju med avisen Politiken forklarte Mustapha at hver tredje ikke-vestlige gutt går tapt for samfunnet i danske ghettoer. Innvandrerbandene og religiøse ekstremister står sterkt og guttene som mislykkes i det danske samfunnet er enkle bytter. De ender med å bli motborgere i stedet for medborgere, konstaterte han.
Sukssesive regjeringer har brukt millioner på å ruste opp det som høflig kalles utsatte boligområder. Boligene og nærområdene er satt i bedre stand, men den menneskelige og sosiale utviklingen har gått i stå, mente Mustapha, som la til at ungdomskriminaliteten i Kokkedal – hvor han arbeider som pedagog og leder av en ungdomsklubb – har falt som følge av statens store innsatser, men at hovedårsaken til problemene gjenstår.
Geeti Amiri
Mustaphas beskrivelse bekreftes nå av den frittalende forfatteren og sosiologistudenten Geeti Amiri. Dansk-afghanske Amiri – kjent for sine flammende oppgjør med den sosiale kontrollen/æresrelaterte volden i muslimske miljøer og vestlige feministers berøringsangst samt manglende støtte – samarbeider med DR om en dokumentar om likestillingsproblematikken i danske minoritetsmiljøer, og er målløs over hvor tabubelagte de like betente som kjente problemstillingene er.
Dokumentaren skal fokusere på hvordan unge danske kvinner med minoritetsbakgrun opplever å bli frihetskrenket, og man har således søkt etter unge kvinner som vil stå frem og fortelle.
– Men samtlige deltagere vi har vært i kontakt med har enten trukket seg eller etter nøye overveielse valgt å opptre anonymt, skriver Amiri:
Det tragiske er, at det rent faktisk er ofre, der behandles som skurke, når de af frygt for had og fordømmelse, vælger at optræde anonymt. I stedet for, at det er gerningspersonerne, der opretholder de undertrykkende strukturer og burde frygte kritik og fordømmelse, er det uskyldige kvinder, der bare ønsker at leve et liv som enhver anden dansk kvinde, der må skjule sig. Selv når de er frie og lever et liv med rettigheder som enhver anden dansk kvinde.
Hun konstaterer at det er nettopp livet som dansk som er et problem for de unge kvinnene, for i miljøene de lever i er «dansk» rett og slett et skjellsord.
Amiri forteller at hun etterlyste kvinner med minoritet/muslimsk bakgrunn på forskjellige Facebook-forum som primært har brukere med minoritetsbakgrunn. Hun ble imidlertid raskt klar over at det brukerne ikke opplever det som problematisk at et gitt minoritetsmiljø opprettholder normer som frontkolliderer med normene i Danmark, f.eks. æresnormer som sender unge kvinner på flukt fra egen familie. For dem er det er i stedet det omgivende danske samfunn, som bygger på demokrati, likestilling og individets ukrenkelige rettigheter, som er problematisk.
– Hatet som kom til uttrykk for det danske samfunnet, herunder anerkjennelsen av kjønnenes rett til likestilling, individets rett til å velge religion og rett til å danne en selvstendig identitet, kan oppsummeres med et ord: dansk, skriver Amiri og fortsetter:
– Kommentarene på etterlysningene jeg la ut, kom fra unge kvinner og menn med minoritetsbakgrunn. Gjennomgående for dem var at dokumentaren hviler på et feilaktig premiss. Nemlig at et liv i overenstemmelse med respekt og anerkjennelse for demokrati, likestilling og individets rett til å leve som det vil, er dansk og dermed galt.
Kort sagt er det at være dansker et skældsord, ifølge mange unge mennesker med minoritetsbaggrund.
Det er bekymrende, at samfundet har formået at opfostre en ungdom med minoritetsrødder, der føler så stor afstandsfølelse til samfundets fundament.
Bekymringsfullt, indeed. Så hva kommer det av?
Hvordan kan det ha gått disse unge hus forbi at de faktisk også er dansker, spør Amiri.
Det er allment akseptert at mange muslimske unge – særlig menn – i Europa er «sinte og frustrerte» – hvilket gjør dem til enkle bytter for kriminelle og islamister. Men hvorfor er de mer sinte og frustrerte enn andre unge i samme situasjon? Hva er i så fall årsaken og hvorfor har vi kommet dithen at vi anser det som noe helt normalt at særlig unge muslimer er så sinte og frustrerte at de pakker kofferten for å slutte seg til det villeste barbari i IS´kalifat eller støtter svineriet på sosiale medier?
Når det går galt for andre unge eller de oppfører seg uhensiktsmessig, er det vanligst i opplyste, moderne samfunn å rette søkelyset hjemover til foreldrene og deres oppdragelsesmetoder. Når det gjelder muslimske unge vendes derimot søkelyset stort sett alltid mot det omgivende samfunn i stedet. Hvorfor?
Det kan skyldes en viss redsel for å befatte seg med et problem som er mer fundamentalt og omfattende enn det å bare peke på en mindre gruppe radikale islamister. Mye tyder på at dysfunksjonell oppdragelse er mer mainstream i ikke-vestlige minoritetsmiljøer enn noen liker å tenke på: en oppdragelse av særlig gutter som er hensiktsmessig for den enkelte slekt i klanssamfunn, men som er særdeles uhensiktsmessig for det enkelte individ og det omgivende samfunn i liberale demokratiske rettsstater.
Det gjelder selvfølgelig ikke alle, kanskje ikke engang en majoritet, men statistisk materiale viser at det dessverre gjelder alt for mange.
Samfunnsdebattører med minoritetsbakgrunn peker da også på problemet. Mustapha forteller om sin egen oppvekst i Libanon og gjør oppmerksom på at denne måten å oppdra gutter på fungerer svært dårlig i Danmark:
»Der er ingen tvivl om, at forældrene har været fraværende over for de her drenge. De har ikke stillet krav til dem i hele deres opvækst, og de har ikke sat grænser for dem. Jeg er selv vokset op i Libanon. Vi var hele tiden ude på gaden, og jeg var altid oppe at slås. Vi var i krig mod nabogaderne og kom altid blødende hjem. Det var helt normalt – sådan var det bare at være dreng i Libanon. Men i en dansk kontekst er den adfærd totalt uacceptabel. Her betragtes slåskampe som vold, der kan ende med en fængselsstraf. Forældre med indvandrerbaggrund har simpelthen ikke forstået i tide, hvordan tingene foregår i Danmark, og hvis de først begynder at stille krav til deres sønner, når de fylder 12 år, er det desværre for sent«.
Politiker for Socialdemokraterne Yildiz Akdogan tar også til orde for å rette blikket mot oppdragelse og mener det er på tide med et oppgjør med den tradisjonelle muslimske oppdragelsen av særlig gutter.
”Hvis vi ikke skal producere flere udgaver af Omar, skal vi tage fat i ligestillingen og drengeopdragelsen i de muslimske miljøer.”
Yildiz Akdogan (S) er insisterende. Det her er et vigtigt emne for hende.
Den socialdemokratiske folketingspolitiker med tyrkisk-kurdisk baggrund blev som andre rystet over terrorhandlingen begået af Omar el-Hussein. Men hun mener hverken, at anti-terrorpakker eller socioøkonomiske tiltag er nok, hvis fremtidige terrorhandlinger skal undgås.
”Hvis vi skal stoppe med at reproducere de her totale losers, skal man starte tidligt i opdragelsen. Så vi ikke får en masse vrede, nydanske unge mænd, der bliver farlige for deres omgivelser,” siger Yildiz Akdogan.
Akdogans har unektelig et poeng, for problemet går langt utover risikoen for terror og bandevirksomhet. For alle parametre viser at en uforholdsmessig stor del gutter og unge menn med muslimsk bakgrunn klarer seg dårlig i det danske samfunnet. Det gjelder i folkeskolen og på arbeidsmarkedet, hvilket igjen kan sees på den kraftige overrepresentasjonen i kriminalitetsstatistikken, skriver politisk kommentator i nettmagasinet Altinget, Erik Holstein.
Yildiz Akdogan
Vi hører stadig velmente bortforklaringer om at innvandrere fra den islamske verden er ressurssvake, uvante med vestlig syn på oppdragelsesmetoder og barns rettigheter, ofte traumatiserte og derfor sliter med å oppdra barna sine i Vesten. Alle statistikker viser imidlertid at det er guttene som faller ut, mens jentene klarer seg bra – de har med andre ord fått en hensiktsmessig, samfunnsgavnlig sett, oppdragelse. Derfor må ovenstående (bort)forklaringer forkastes som feilaktige.
Foreldre som klarer å oppdra døtrene sine, har også forutsetninger for å oppdra sønnene sine.
Store deler av de uheldige statitikkene skyldes da også foreldede kjønnsrollemønstre, mener Akdogan:
”I nydanske familier skal pigen passe skolen, hjælpe med mad og rengøring og passe små søskende. Mange piger fra konservative muslimske hjem bruger topkarakterer i skolen til at skabe mere frirum og respekt.”
Gutten er derimot den lille prinsen. Til ham blir det ikke stilt noen krav, det er ingen regler, det er ingenting, sier Akdogan. Istedet blir han oppvartet og må ikke gjøre noe annet enn å være sønnen i familien.
Men så skal han ut i samfunnet og der er han bare en helt vanlig Ali: det er ingen som henter kaffe til ham eller viser ham nevneverdig respekt i kraft av hans kjønn. Nederlaget blir naturligvis stort.
Når man har en slik bakgrunn blir det vanskelig for gutten å håndtere den kritikken og tilrettevisningen som er en del av en normal oppdragelse. Møter han f.eks. krav fra kvinnelige lærere er det full kulturkræsj. De første 12-13 årene av sønnens liv er det moren som står for oppdragelsen. Først når han kommer i puberteten blir stilt krav til ham, men da er det for sent. Muslimske mødre må forstå at de gjør sønnene en bjørnetjeneste ved å skjemme dem bort, mener Akdogan:
”Hvis en traditionelt opdraget muslimsk dreng møder krav fra kvindelige lærere i skolen, clasher de to kulturer. Så reagerer nogle af drengene med et ”Fuck dig, luder”,” siger Yildiz Akdogan.
Akdogan sier at en del muslimske gutter derfor velger å gi opp og heller finner sammen med andre som har de samme problemene som dem selv. Og det er her den farlige prosessen begynner. Nederlagsfølelsen er vanskelig å takle:
Kombinationen af tidlig forkælelse og nederlag som følge af, at man ikke har dygtiggjort sig, gør nederlagene svære at klare, forklarer Akdogan:
”Så kommer alle undskyldningerne, og drengene bliver hurtigt enige om, at deres problemer skyldes ”den møgkælling af en lærer, der garanteret også er racist”.”
Når de har nådd hit er de enkle å verve for bander eller radikale salafister. Utviklingen har for øvrig vist at det ikke lenger er noe klart skille mellom disse gruppene, hvilket gjør dem enda farligere. Omar Abdel Hamid El-Hussein var et eksempel på en med bakgrunn herfra. Disse gruppene tilbyr guttene/de unge mennene en identitet og bekrefter dem selvsagt i at nederlagene deres er omgivelsenes skyld, ikke foreldrene eller deres egen.
– Så snur de vreden mot samfunnet, og så risikerer vi å få flere Omar’er”, sier Akdogan.
Skal denne utviklingen snus, må man først og fremst nå frem til de muslimske mødrene. Akdogan forteller at hun har gode erfaringer med å diskutere oppdragelse. Men også skolene må gripe fatt i problemet. Kjønnslikestillingen må være et nøkkelbegrep, mener hun. Skolen må ikke ha berøringsangst, men konfrontere uheldige attityder fra muslimske gutter og være tydelige overfor foreldre som ikke stiller krav til sønnene sine:
”Ligestilling bør være en integreret del af undervisningen. Det gælder i folkeskolen, men det er lige så vigtigt at stille krav til de muslimske friskoler, der tit har en meget konservativ dagsorden.»
Grænserne og normerne skal i det hele taget gøres klarere allerede i skolen, hvis det står til Yildiz Akdogan:
”Man må ikke have berøringsangst. Når der i skolerne er nydanske drenge, der optræder med den der ”Fuck dig-attitude” over for lærerne, skal det konfronteres. Man skal være meget tydelig over for de nydanske forældre, der ikke stiller krav til deres drenge,” siger den socialdemokratiske politiker, der selv er blevet opdraget i et progressivt hjem, hvor der ikke blev gjort forskel på hende og hendes brødre.
Men det er det omgivende – for ikke å si ettergivende – samfunn langt fra innstilt på. I stedet innfører lokale myndigheter islamsk kjønnssegregering i svømmehaller og således imøtekommer et erkereaksjonært kulturelt og religiøst syn på kjønn generelt og kvinner spesielt. Og hvorfor skal noen endre førmoderne synspunkt og ditto oppdragelse av sine barn når de bare kan ture frem fordi det moderne samfunnet er så konfliktsky at det gir etter og heller tilrettelegger for opprettholdelsen av uønskede holdninger og påfølgende praksis?
Vi skal her være klar over at en del av de dysfunksjonelle kulturelle trekkene mange ikke-vestlige innvandrer bærer med seg, har i en viss utstrekning vært praktisert i Norge og andre europeiske land både i nær og fjern fortid. Moderne samfunn har imidlertid vurdert de fleste av dem som dårlige og derfor forkastet dem. Det var ikke gjort i en håndvending, i Norge har det tatt nærmere tusen år.
De færreste ønsker seg tilbake til det. Heller ikke ønsker man å ta de kampene våre forfedre og formødre kjempet om igjen. Følgelig steiler de fleste når deler av innvandrerbefolkningen forsøker å omplante de samme sosiale og kulturelle normene som har gjort opprinnelseslandene deres dysfunksjonelle i landene de har bosatt seg i.
Statlige og kommunale representanter må gjerne kakle om at «integrering går begge veier» og hvor berikende det er med andre kulturelle og religiøse tradisjoner, men personlig har jeg aldri hørt en eneste etnisk norsk i omgangskretsen – og tro det eller ei; den jeg har er rimelig normal og representerer antagelig et gjennomsnitt av den norske, ikke-muslimske befolkningen – uttrykke noe som i det hele tatt kan minne om interesse for, langt mindre noe ønske om, å integrere seg med førmoderne skikker og et ditto syn på kjønnsrelasjoner, kvinner og seksualitet folk flest oppfatter som bånn i bøtta. Strengt tatt har jeg heller aldri hørt innvandrere med «muslimsk» eller annen bakgrunn, hvis foreldre flyttet eller flyktet fra islamske land, uttrykke ønsker om noe slikt.
Dette kan i første omgang høres ut som anektdoter, men nær sagt alt tilgjengelig forskningsmateriale viser at det er lite interaksjon mellom troende muslimer og ikke-muslimer i privat/familielivet. Vi lever side om side, ikke sammen. Og når andelen innvandrere fra islamske land når en viss prosent i et boligområde, begynner ikke-muslimer såvel som godt integrerte «muslimer» å flytte vekk. Det er det en grunn til. Sangvinske politikere som Jonas Gahr Støre snakker så begeistret om Det nye Norge, men glemmer at svært mange stadig foretrekker å leve i det gamle – og når det flytter, flytter de etter. Og bare så vi ikke glemmer det: tross sin tilsynelatende begeistring har ikke Støre tatt konsekvensen av den ved å bosette seg i det nye han heller.
Det er i aller høyeste grad forståelig at førstegenerasjonsinnvandrere holder på det de er vant til fra før, men når de oppdrar barna sine i tråd med noe som er hensiktsmessig der de kom fra, men absolutt ikke i landet de skal leve i, så står det omgivende samfunn etterhvert med et stort problem.
For når man som ung muslim, kanskje født og oppvokst i Europa, er oppdratt til å holde på og søke å omplante sitt opprinnelseslands foreldede sosiale normer og verdier på bekostning av verdiene – og da mener jeg ikke medisterkaker, kirkekaffe og russetreff på Tryvann – som er fremherskende i landet vedkommende lever i, vil vedkommende uvegerlig bli møtt med skepsis og negative reaksjoner. Det sier seg vel nærmest selv? Om enn Ali på jobben er en hyggelig kar når deres treffes ved kopimaskinen: hvis hans syn på tilværelsen er at din kones plass egentlig er på kjøkkenet, at kvinner og menn helst ikke bør være i samme rom og i hvert fall ikke svømme sammen eller at homofili bør være straffbart, så er han neppe førstevalget når du inviterer gjester på middag. Han og hans tildekkede kone er neppe de første du ringer til når du og kjæresten har lyst til å dra bort på en storbyweekend med et vennepar heller.
Men nei da, på de kanter glimrer selvkritikk med sitt fravær. Alt er alltid alle andres skyld, så når man møter negative konsekvenser som følge av egne holdninger, så skyldes det selvsagt ikke en selv, foreldrene eller miljøet, men bare det omgivende samfunns rasisme, ekskludering og mangel på toleranse og respekt og inkludering og åpenhet og…
Det blir en ond sirkel.
Khaled Mustapha. Bilde: Ekstrabladet.dk.
Som Mustapha forklarer det: – Hver tredje ikke-vestlige innvandrergutt som går på ungdomsklubben han driver, har ikke store sjanser for å oppnå noe i livet. De kan knapt lese og skrive og flere er ikke i nærheten av å kunne gjennomføre noen form for utdannelse. Følgelig lager de sine egne fellesskap, en slags brorskap, hvor det handler om å være sterk og stå i motsetning til et Danmark de ikke føler seg som en del av, sier han og legger til at han hører dem si at de hater Danmark og danskene. – Og her snakker vi altså om unge som er født og oppvokst i Danmark.
På spørsmål om hvordan de kan hate folk de aldri har møtt, svarer de unge at danskene er rasister som hater muslimer.
Det er for øvrig en holdning blant andre organiserte antirasister og innvandringspådrivere over hele Europa i flere tiår har gjort sitt beste for å bekrefte dem i, hvilket den svenske avisen Expressens lederskribent Ann-Charlotte Marteus også har vært inne på. Hvordan påvirkes disse unge guttene og mennene av den offentlige samtalen hvor organisasjoner og enkeltdebattører stadig utpeker de europeiske landenes befolkninger som rasister og fascister?
Men det er så enkelt som dette, og politikeres skåltaler og diverse organisasjoners meningsløse dialoger kommer ikke til å endre på det i overskuelig fremtid: Er du av den formening at kvinner er underlegne menn, at koner plikter å adlyde ektemenn, at kvinner skal tildekkes, at homofile skal straffes og at kvinner og menn ikke kan bade i offentlige svømmehaller sammen, er sannsynligheten stor for at du ikke blir akseptert eller inkludert av det omgivende samfunn. For mitt vedkommende fungerer det omtrent sånn: har du slike holdninger, kan du og alle som støtter deg bare skyte en hvit pinn etter min inkludering og toleranse. Jeg synes faktisk det er mye bedre med en real utskjelling og bøttevis av skjellsord enn å late som om jeg tolererer, aksepterer eller «respekterer» din person og religiøse tro/kulturelle synspunkter.
Hvis det er noen trøst, har jeg heller ingen toleranse, aksept eller respekt for kristne eller sekulære som mener det samme og ville ikke inkludert dem om jeg så fikk betalt. Den eneste forskjellen er at det er fullt ut godtatt når det gjelder de siste, men tydeligvis ikke når det gjelder deg. Men siden jeg overhodet ikke bryr meg om det, er det ikke mitt problem. Det er ditt og andre som klager over det sitt.
Du og dine foreldre har rett og slett blitt lurt når de forskjellige europeiske myndigheter og NGO`er av eller for innvandrere har fortalt dere at alt er gangbart i et liberalt demokrati, at alle kulturer er like og at alt er like bra. For det er det ikke. Dere står riktignok fritt til å tro og mene hva dere vil, men alle andre står like fritt til å mislike og/eller stenge dere ute fra sosial omgang på grunn av nettopp det. Og det gjør de.
Så da har foreldrene deres og dere et valg – ikke minst med tanke på deres egne barns fremtid – og valg har alltid konsekvenser.
Kanskje bør myndighetene begynne å gjøre oppmerksom på det i stedet for å late som om de fortsatt tror på noe få, om noen, lenger tror: at problemstillingen utelukkende er skapt av intolerante – en intoleranse som merkelig nok ikke inkluderer kjønn, seksualitet, legning, andre religioner enn islam, andre høytidsfeiringer og likekjønnet ekteskap – europeere? I stedet tyder alt på at de samme europeerne reagerer negativt på en stadig mer påtagelig kulturell og religiøs intoleranse som deres besteforeldre, foreldre og de selv har jobbet hardt for å kvitte seg med og oppdrar barna sine til ikke å ha.
Det kan derfor være fordelaktig for alle parter at myndighetene snart slutter å låne øre til selvutnevnte minoritetsrepresentanter som hittil ikke har bidratt med annet enn syting over en slem majoritet, kvitter seg med profesjonelle antirasister og deres forenklede og unyanserte verdensanskuelse og retter blikket mot minoritetsmiljøene selv, fremfor å herse videre med den tross alt nokså veloppdragne majoritetsbefolkningen. Det kan være greit å skrive seg bak øret at tålmodighet har omtrent samme egenskaper som olje og toleranse: det er en begrenset ressurs.