I deler av Kina har den muslimske hui-minoritetens kvinner egne moskeer og kvinnelige imamer. Men mens de ønsker å spre budskapet om religiøs likestilling til den muslimske verden, trues deres unike tradisjoner på hjemmebane av konservative krefter i Midtøsten og ikke minst av kinesiske medmuslimer som i stadig større grad kommer i kontakt med nettopp konservative miljøer i Midtøsten, skriver Jyllands-Posten.
Resultatet er at respekten for kvinnelige imamer er for nedadgående og flere mannlige kinesiske muslimer som nå tar til orde for å stenge kvinnemoskeene.
Og bakom synger Vestens angivelige venn: Saudi-Arabia.
Imam Zhao E er kvinnelig imam og leder for en moske i den sentralkinesiske byen Kaifeng. Ifølge flere århundre gamle kinesiske tradisjoner gir islam rom for kvinner i ledende religiøse roller, noe som praktisk talt er utenkelig store deler av den muslimske verden hvor denslags er forbeholdt menn.
»I andre lande skal kvinderne bede derhjemme eller i separate rum i mændenes moské, men her er vi lige meget værd,« siger imamen, eller ”ahong” på kinesisk.
Zhao er hui-muslim, det tredjestørste mindretal i Kina med omtrent 10 mio. medlemmer. I århundreder har hui-kvinderne haft mulighed for at bryde mændenes monopol på at fortolke Koranen.
»Jeg håber, at vi kan inspirere andre muslimske samfund. Vi vil være et positivt eksempel for alle muslimske medsøstre,« siger Zhao E, der er imam i Wangjia-moskéen – én blandt 16 kvindemoskéer i den gamle kejserhovedstad Kaifeng, der ligger på den sydlige banke af Den Gule Flod i Henan-provinsen.
I den senere tid har det flere steder vært små tilløp til å åpne for kvinnelige imamer og nylig åpnet en kvinnemoske med kvinnelig imam i Danmark. Kinas århundregamle tolkning hva kvinners rolle i islam angår, er imidlertid unik på verdensbasis.
Professor ved Oxford universitet, Maria Jaschok, har studert kinesisk islam og er medforfatter til boken ”The History of Women’s Mosques in Chinese Islam”. Hun påpeker at den kinesiske tolkningstradisjonen faller i tråd med landets kommunistparties offisielle kamp for likestilling mellom kjønn.
Hun viser samtidig til at det kommunistiske partet beskytter kvinnene i landets muslimske Hui-minoritet, i motsetning til uighurene, blant annet ved å begrense innflytelsen fra Midtøsten og den konservative tradisjonen som prekes/praktiseres der. Hui-minoriteten, som utgjør halvparten av Kinas rundt 21 millioner muslimer, er etnisk og språklig like landets dominerende befolkningsgruppe, han-kinesere.
Siden alle religioner blev undertrykt under formand Mao, har kineserne siden 1980’erne fået langt mere frihed til at udøve deres religion. Kommunistpartiet kontrollerer dog fortsat strengt religiøse grupper af frygt for, at de skal udvikle sig til en politisk magtfaktor. Og et andet muslimsk mindretal, uighurerne, der holder til i det nordvestlige Kina, udsættes for hård religiøs og kulturel undertrykkelse.
Forholdene for hui-muslimerne er dog langt mindre restriktive. Her ses kommunistpartiet som en allieret i forsøget på at give kvinder en større rolle inden for islam.
»Det er faktisk noget, som kommunistpartiet og den kinesiske stat burde være stolt over og udbasunere mere,« mener Maria Jaschok.
Men mens hui-kvinnene håper å være en inspirasjon for andre muslimer, er deres egen stilling hardt presset på hjemmebane. Kinesiske muslimer får stadig større kontakt med muslimske miljøer i Midtøsten. Flere har i dag også muligheten til å reise på pilgrimsferd til Mekka og å gjennomføre religiøse studier i utlandet. Når de først har sett hvordan det foregår i muslimske land, kommer mange hjem og tviler på om kvinnelige imamer har noen plass i islam, forteller Zhao E. Det er nå en betydelig villighet blant muslimske menn i Kina å få stengt kvinnemoskeene som de nå anser som «haram» (forbudt).
Og selvfølgelig: som i en rekke andre land har Saudi-Arabia en finger med i spillet. Landet finansierer i stadig større grad moskeer og religiøse skoler i Kina. Begge deler sprer et langt mer konservativt syn på kvinners roller og bidrar således til å styrke oppfatningen om at kvinnemoskeer og kvinnelige imamer er uforenlig med islam.
»Presset for at rette ind er blevet betydeligt større,« siger Maria Jaschok og tilføjer:
»Det har ført til nogen resignation, men specielt blandt de unge hui-kvinder er der fortsat en optimisme, som udspringer af denne lange, unikke tradition, der har givet dem styrke og selvsikkerhed og muligheden for at være med til at forme en mere progressiv og liberal version af islam.«