Klassekampen meldte i går at Utlendingsdirektoratet (UDI) de to siste årene har jobbet med en gruppe på over hundre somaliere, og kommet fram til at flere av dem ikke er fra Somalia, men fra Djibouti eller et av de andre nabolandene.
Denne «nyheten» meldte NRK i januar i fjor. Da het det at over hundre somaliere risikerer å miste norsk statsborgerskap fordi de har løyet seg til opphold. De bodde i trygghet i land som Kenya, Etiopia og Djibouti da de kom til Norge som asylsøkere og hevdet selv at de var fra Somalia. NRK fortalte da at alarmklokkene begynte å ringe hos Politiets utlendingsenhet (PU) i 2003. De reagerte på «somaliske asylsøkere» som ikke kunne ett ord somali. NRK meldte at de første gang ble tipset om dette i 2011.
Nå skriver vi 2016 – og «nyheten» lever like godt (NTB-melding).
UDI-talsmann Karl Erik Sjøhol bekreftet overfor NRK i fjor at de var godt i gang med å vurdere oppholdsgrunnlaget i flere konkrete saker, men at det hele tiden kom nye saker på bordet. NOAS kom raskt på banen og hevdet at de som hadde jukset måtte få bli. Argumentasjonen er den velkjente at barna ikke skal lide for at foreldrene har løyet. I NOAS’ verden var den beste løsningen bøter, uten at en av den grunn kom inn på noen størrelse på disse bøtene. Men de skulle vel finansieres av norske skattebetalere.
Denne gangen heter det at om lag halvparten av somalierne har ervervet norsk statsborgerskap, mens resten har andre oppholdstillatelser. Flere av dem skal ha fått beskjed om at premisset for opphold ikke lenger er til stede.
Klassekampen skriver om Mahad Abib Mahamud, som kom som enslig mindreårig asylsøker som 14-åring i år 2000. Et anonymt tips har ført til at den nå 30 år gamle mannen har fått frist på seg til 20.mai til å forlate Norge. Han mener derimot at det anonymet tipset er sendt av politiske motstandere – og etterlyser bedre kildekritikk fra UDI. Direktoratet har ikke fått avklart Mahamuds identitet med myndighetene i Djibouti (som lider under dårlige registeringssystemer), men har en rekke opplysninger som peker i retning juks.
– Vi har vurdert opplysningene hans om reisen til Norge, språkferdighetene hans, intervjuer av familie og ekskone, reisevirksomhet til Djibouti, kontaktnett i Djibouti, funn på internett og telefon, og på valutaoverføringer, sier seksjonssjef Georg Magne Rønnevig til Klassekampen.
Asyljuks er det ikke bare somalierne som bedriver. I mars i fjor kunne HRS avsløre at PU så langt mistenkte at rundt 800 såkalte «statsløse palestinere» med opphold i Norge, hadde fått opphold på falskt grunnlag. Politiet kunne til da dokumentere at 400 av disse er statsborgere fra Jordan, som altså har løyet seg til permanent opphold og/eller norsk statsborgerskap. Kilder fortalte da til HRS at PU er «midt i en analysefase» av det omfattende asyljukset, hvor det interne prosjektet ble betegnet som en «voldsom operasjon». De fleste av de 800 sakene som prosjektet omfattet kom på sakslisten til politiet året før og det het at «omfanget bare øker». Den gang var tidligere leder av Justiskomiteen på Stortinget, nå fiskeriminister, Per Sandberg (FrP) klar: – De som har jukset skal utvises, sa han. Siden har ingen medier fulgt opp saken.
I april i fjor avdekket HRS at asylanter som hevdet å være irakere, uten identitetspapirer, når de søkte opphold i Norge «ombestemte» seg da krigen i Syria brøt løs. Da var de syrere, og vips så hadde de også identitetspapirer som bekreftet dette. Vår erfaring var at PU jobbet med flere slike saker, og at det var på vei en «en offentlig versjon som gir et sammendrag knyttet til disse sakene.» På spørsmål fra HRS til UDI ble det innrømmet at de kjente til dette asyljukset og det ble bekreftet at Regjeringen var informert. UDI-direktør Frode Forvang fortalte i en e-post til HRS at de første gang ble oppmerksomme på denne konkrete problemstillingen i 2011. Ingen medier har fulgt opp denne saken heller.
Smuglernettverkene kan åpenbart bare fortsette å telle sine milliarder.
Asyljukset tyder på en alvorlig systemsvikt. Utvilsomt avdekker PU mye juks, men spørsmålet er om UDI henger med. Vi kan også slå fast at politikerne glimrer med sitt fravær – og det om vi snakker Regjeringen eller Stortinget.