– Vi ser at enkelte foreldre opplever at barna er på kollisjonskurs med det foreldrene opplever er god oppdragelse. Som resultat etterlater de ungene i hjemlandet i håp om at de skal bli bedre barn.
( … )
Enkelte velger derfor å dumpe barna i hjemlandet for å lære dem andre verdier, og nå tar IMDi kontakt med flere norsksomaliske miljøer for å få bukt med problemet.
– Med «dumpet» menes at barna er etterlatt i Kenya eller Somalia mot sin vilje – ofte uten reisedokumenter, penger eller mulighet til å komme seg tilbake til Norge, sier Chaudhry.
Det sier seksjonsleder Akhtar Chaudhry i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) til NRK. Videre mener han at norsk ungdomskultur med fyll og alkohol er vanskelig å takle for mange norsksomaliere.
Ja visst ja, vi snakker somaliere, eller norsksomaliere, og da er det tydeligvis langt enklere å ta inn over seg at norske barn både blir dumpet og etterlatt i foreldrenes opprinnelsesland – mot egen vilje.
«Plutselig» et problem
Da den samme Chaudhry satt på Stortinget for SV var han fint lite interessert å diskutere denne problematikken, eller rettere sagt: han avviste at det var noe problem. For allerede i 2004 publiserte HRS rapporten Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn, der vi fastslo at det forelå ytterst lite dokumentasjon angående innvandrere og flyktningers praksis med å sende barna til oppvekst og eventuell skolegang i opprinnelseslandet. Vår konklusjon var at sentrale politikere og myndigheter overså problematikken, og heller beskyldte oss for å overdrive, være for negative,manipulere med tall og de vanlige beskyldningene når ubehagelig fakta legges på bordet. Vi hevdet derimot at pulverisering av ansvar var hovedårsaken til at praksisen ikke på noen måter ble søkt forsvarlig håndtert.
På bakgrunn av vårt arbeid har det blitt iverksatt flere forskningsrapporter om temaet, den siste så sent som i 2014 (Institutt for samfunnsforskning, ISF), der hovedformålet stort sett har vært å «nyansere» denne praksisen. Det lyder jo straks bedre med Transnasjonal oppvekst (som er navnet på ISF-rapporten) enn å fokusere på det problemet som dette er.
Men nå synes altså IMDi-Chaudhry, selv med opprinnelse fra Pakistan, at dette er blitt et problem. Kanskje ligger noe av forklaringen i at problemet kanaliseres via somaliere denne gangen. Vårt hovedfokus var nemlig på norskpakistanerne (selv om vi også hadde case med fra flere land, deriblant Somalia), der vi også besøkte Pakistan og oppsøkte skoler der vi visste det gikk barn med norske pass.
– Familien forklarer at de skal til hjemlandet på ferie, og barna er sjeldent klar over at de skal bli forlatt der, fortsetter Chaudhry til NRK.
Når HRS fortalte dette i 2004 var vi fremmedfiendtlige og ble beskyldt for å mene at pakistanske foreldre ikke var glad i barna sine.
Bekymringsmelding
Lederen av Den Somaliske komité i Kristiansand, Abdifatah Mohamed Hirsi, har ifølge NRK sendt en «bekymringsmelding» til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. I tillegg har han invitert somaliske foreldre til foredrag om intet mindre enn «sunn integrering». IMDi har således hatt møte med denne komiteen.
– Vi er muslimer, og befinner oss i Norge der alkohol er en del av den norske kulturen. Dette har vi lite kunnskap om, og på disse møtene forklarer vi foreldre hvordan de skal forholde seg til at barna begynner å drikke tidlig, sier Hirsi.
Han mener det er viktig å informere norsksomaliere om den norske kulturen, for å forhindre at de reiser til hjemlandet for å gi barna bedre oppdragelse.
Det er jo interessant om Hirsi faktisk mener at barna vil få en «bedre oppdragelse» i Somalia enn i Norge, spesielt hvis de samme barna skal ha sitt voksne liv her. Samtidig er det liten tvil om at det (igjen) er den muslimske identiteten som står i veien for integreringen. Men igjen skurrer det – for det er vel somalierne som er mest kjent for sin khat-tygging? Men rus er vel ikke rus.
Stort antall
Vår rapport fra 2004 fikk betydelig oppmerksomhet, men «alle» (mediene, politikere, forskere og myndigheter) mente at våre tall var altfor høye. At det ikke var «våre tall», men tall estimert fra norske ambassader, ble elegant oversett. Like elegant oversett ble det at vi nettopp påpekte at det var umulig å gi noen håndfaste tall, fordi problemet ble oversett.
Nå heter det derimot at det er et «stort antall».
IMDi påpeker at de ikke har konkrete tall på hvor mange barn som blir dumpet av sine foreldre hvert år, men påpeker at det er et stort antall.
– Vi snakker om norske statsborgere som skal gå på norsk skole, ha norske venner og et nærmiljø som oppdragelsesarena, sier Chaudhry.
Ja, vi sa det samme i 2004. Hadde vi grepet fatt i problematikken da, ville vi kanskje ha hatt en mulighet. Men vi lar det skure og gå. I vår rapport fra 2004 fulgte vi blant annet historien til Samira, bosatt i Tromsø. Samira ble dumpet i Somalia i 2002 etter tre år i Norge fordi hun ifølge familien ble for «vestlig». Hun var da 14 år. Venninnen til Samira fortalte oss at det var mediene som hadde lært somalierne at de kunne sende barna tilbake risikofritt. Gjennom en dokumentarfilm som ble vist på NRK1 i 2002 fulgte vi sønnen til Ali Jama i Røde Kors i Oslo. Han hadde havnet på skråplanet i Norge og ble sendt for «gjenoppdragelse» til Somalia. Da lærte somalierne at dette var lovlig. Samiras venninne uttrykte det slik: «det er foreldrene som bestemmer, myndigheten gjør ingenting.» Ifølge denne jenta, som da var 16 år, ble hun og flere med henne livredde: «De må ikke si slik – de må ikke la foreldrene våre bli trygge på at de kan gjøre med oss som de vil.» Hun mente at foreldre som sender barna tilbake til et krigsland, ikke trenger beskyttelse selv i Norge. «De kom hit bare for pengene», fastslo hun. Hun fortalte videre at både Samiras far og hennes far sendte penger til Somalia – for å bygge egne boliger.
Vi kjenner ikke Samiras skjebne, men ble fortalt for et par år siden at hun visstnok var tilbake i Norge. Gift med en slektning i Somalia og mor til flere barn. Hvordan tror dere integreringen med dem går?
NRK: Bekymret for norske barn som dumpes i Somalia