Islam

En sakte overtakelse: Kirker og synagoger blir moskeer

Islam er blitt Europas viktigste religion. Dette skjer ikke minst fordi det ligger i islams grunnatur å dominere. Parallelt handler det om demografi, Europas avkristning og at jødene forlater kontinentet i tusentalls årlig. Sistnevnte et historisk sikkert tegn på at allerede mørke skyer kan bli til tordenbyger. Den siste overtakelsen…

Islam er blitt Europas viktigste religion. Dette skjer ikke minst fordi det ligger i islams grunnatur å dominere. Parallelt handler det om demografi, Europas avkristning og at jødene forlater kontinentet i tusentalls årlig. Sistnevnte et historisk sikkert tegn på at allerede mørke skyer kan bli til tordenbyger.

Den siste overtakelsen av en kirke i Norge, som konverteres til moské, skjedde i Drammen. Det ærverdige Landfalløya kapell fikk raskt fjernet korset av et muslimsk ektepar som skal stå bak oppkjøpet.

Korset på Landfalløya kapell tas ned. Symboltungt vitne om en ulmende kulturell revolusjon.

Korset på Landfalløya kapell tas ned. Symboltungt vitne om en ulmende kulturell revolusjon.

Tidligere har vi blant annet opplevd at GKS-kirken i Skien, også en kirke med historisk sus, ble overtatt for å bli omgjort til moské. Davidstjernen ble fjernet mot lovnad fra kjøper om at dette ikke skulle skje da salget ble gjennomført.

I Hammerfest er Folkets Hus blitt til moské. Politikerne var fornøyde. Fra SV til FrP.

I Vest-Europa ser man det samme mønsteret. Som jeg åpnet siste kapittel i Islam. Den 11. landeplage:

Vi har en islamsk nasjon i vår midte, en Medina-nasjon, fra Muhammeds velmaktsdager. Med velmenende, naive og sikkert også ganske uopplyste politikeres hjelpende hender, har denne form for islam fatt lov til å bli Norge og Europas viktigste religion. Den er viktigere og sterkere enn kristendommen, ikke grunnet antall tilbedere, men grunnet tilbedernes intense, lidenskapelige overbevisning om at de tilhører en verdensomspennende supernasjon. Den er viktigst også fordi den krever et større rom enn alle andre religioner eller grupperinger. Den er viktigst også fordi den ikke ydmykt ber om særbehandling, men aggressivt krever rom for sine doktriner, det være seg i matveien, klesveien, i sin motstand mot kvinners likhet, homofiles menneskerettigheter og den frie tanken. Den er viktigst fordi dens tilhengere ikke innvandrer til Norge og Europa. De tilvandrer og skaper egne samfunn. Ikke minst er den viktigst også fordi viljen til å bruke aggresjon og endatil vold mot kritikere, lammer omgivelsene.

Gatestone Institutes Giulio Meotti har sett på forholdene, som at i Marseille er nå en synagoge blitt moské. Jødenes utsatthet for overgrep fra muslimsk hold, førte til at jødene ikke våget å bruke synagogen mer. Den stod tom, og er den første i Frankrike som er blitt omgjort til en moské. Dette er tung symbolikk, ikke minst fordi tusener av synagoger i den islamdominerte verden nettopp er omgjort til moskeer. Vi vet hvorfor dette skjer der. Her hos oss er det en snikende islamisering på gang.

Sagt på en annen måte: Det skjer ikke – så vidt jeg vet – at allerede eksisterende moskeer blir omgjort til kirker eller synagoger. Det ruller hele tiden den andre veien. Forstår man ikke hva som er på gang?

I eksempelvis Nederland er også en synagoge nå omgjort til moské. 250 av 720 eksisterende kirker i den nederlandske provinsen Friesland er enten stengt eller omgjort til andre formål, som moskéer. I Brussel er det flere praktiserende muslimer i skolen enn katolikker. I Tyskland har den evangeliske kirken stengt 340 kirker mellom 1990 og 2010. Nylig ble en luthersk kirke i Hamburg omgjort til moské.

En fransk skribent, Emilie Cioran, har kommet med følgende spådom: «Franskmenn vil ikke våkne før Notre Dames blir en moské.» Spådommen kan unektelig bli en realitet.

En investor, norsk, ikke-religiøs, sa for en stund siden følgende i en samtale: Enten er det bare å konvertere (til islam) eller så er det å gi alt for å beholde et fritt Europa.

Uttalelsen har absolutt noe for seg, for å si det sånn.

Om få år vil islam være den mest praktisert religionen i Storbritannia. Hvem hadde trodd det for et par tiår siden? Det handler om demografi og alderssammensetning. Igjen fra Landeplagen:

Praktiserende muslimer snart i flertall

Storbritannia, nærmere bestemt England og Wales, er et annet illustrerende eksempel på den demografiske utviklingen knyttet til religiøs tro. I perioden 2001 til 2011 økte den muslimske befolkningen fra 1,5 millioner til 2,7 millioner. Dette er nesten en dobling fra 2,7 prosent av den totale befolkningen til 4,8 prosent. Over en halv million av økningen så man i aldersgruppen 25 år og yngre. Muslimene er således en ung befolkning, som i hele EU-regionen. 48 prosent av de britiske muslimene er nå under 25 år og nesten en tredjedel er 15 år eller yngre.583 Samtidig er ni av ti muslimer 50 år og yngre. Blant dem som definerer seg som kristne er aldersprofilen en helt annen. 22 prosent er 65 år og eldre, mens 43 prosent er i alderskategorien 50 år og eldre. Kun 25 prosent var 25 år eller yngre.

Tross den kontinuerlige befolkningsøkningen i England og Wales, sank den aldrende kristne befolkningen med 4,1 millioner personer i perioden 2001 til 2011. Økningen av antall muslimer er drevet av innvandringen og muslimers høyere fødselsrater. Sistnevnte er særlig relevant for dem med bakgrunn fra Pakistan og Bangladesh, de to desidert største muslimske gruppene. I tillegg kommer fenomenet at rundt 5 000 personer konverterer til islam, årlig. Den muslimske befolkningen økte således 10 ganger hurtigere enn resten av befolkningen i nevnte periode.

Derfor sier demografer nå at islam er på vei til å bli den dominerende religionen i England og Wales innen neste generasjon, om rundt 20 år eller tidligere. Anslaget baserer seg blant annet på at i 2001 definerte én av 20 borgere under 25 år seg som muslimer. I 2011 gjorde én av ti borgere det samme. For at denne spådommen skal gi mening, må man i tillegg ha med seg at 25 prosent av befolkningen regner seg som ateister.

Det foregår en kulturell revolusjon i Vest-Europa. Politikeren og «eliten» ser en annen vei. Mon tro hvor vi er om knappe fem år?