Her er et mysterium:
Hvorfor går ikke de mange negative utviklingstrekkene ved innvandringen inn på presse, partier og personer som støtter «flerkultur» og integrering? Hvorfor er de like sterke i troen på Arbeiderpartiets «Nye Norge» nå, som de var for ti år siden – til tross for de massive problemer i samtlige Europeiske land? Hvor får de ubøyelig optimismen til integrering fra, selv etter 30 år med forsøk, og uten noensinne å ha funnet en brukbar fasit? Hvorfor innrømmer ikke Lysebakken at Sverige ikke er et «lys i Europa» likevel? Og enda mer mystisk: Hvis alt som skjedde i Europa og Norge i 2015 ikke er nok til å rokke ved troen deres; hvor ille må det bli? Hva skal til før de innrømmer de tabbet seg ut, og oppgir drømmen? Dette bekrefter mitt inntrykk fra 20 år i reklamebransjen: Mennesker er noen irrasjonelle stabeist.
Kjære Erna: Vi trenger ikke flere planer og tiltak for integrering!
I følge Aftenposten er det de siste 20 årene blitt utarbeidet i alt 23 handlingsplaner, med hele 672 ulike tiltak for integrering. Svært mange av tiltakene er aldri blitt evaluert, men gjentas i stadig nye planer, og fortsatt kan ingen definere hva integrering egentlig er – selv om ordet brukes flittig av regjeringen. Rundt 110 milliarder kroner er brukt på ulike integreringstiltak. I 2013 alene ble det i følge SSB brukt 11,4 milliarder kroner, uten at vi har kommet ett hakk nærmere en fasit for «hvordan integrere». Og hva er resultatet av alt dette? Erna Solberg & Co vil ha enda flere utredninger, tenketanker, og forslag.
Når er det nok? Og hvorfor tror hun det løser noe? Er det bare en taktikk for å slippe oppgjøret med «integrering» og «flerkultur» som konsept?
Integrering: 30 år uten svar
Tidligere direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) Osmund Kaldheim, har ledet et av disse utvalgene. Hans utvalg besto av 17 eksperter som arbeidet i ett år, og produserte en utredning på 685 sider. Der står det sitat: «Integrering handler om kvalifisering, utdanning, arbeid, levekår og sosial mobilitet, innflytelse i demokratiske prosesser, deltagelse i sivilsamfunnet, og tilhørighet, respekt for forskjeller». Men det er fortsatt ikke en definisjon på hva integrering er, og sier ingenting om hvordan vi skal få det til. Vel: Har man ingen svar etter 30 års leting, må man akseptere en annen mulighet: At svarene ikke finnes, fordi det man leter etter er et luftslott i utgangspunktet.
Ett fellestrekk for samtlige handlingsplaner
Alle handlingsplanene og tiltak for integrering har en ting til felles: Det er synd på innvandrere, og derfor ligger ansvaret for integrering hos myndighetene. Alltid. I alle planer og utredninger. Det stilles ingen krav om tilpasning fra innvandrernes side, i stedet er det europeere og nordmenn som må skjerpe seg. Vi må jobbe enda hardere. Inkludere mer. Kaste mer penger i flerkulturens bunnløse ønskebrønn. Multikulti-menigheten innrømmer med dette at de anser innvandrere som svake individer som trenger hjelp, beskyttelse og særbehandling fra hvite mann: Vi skal ordne integreringen for dem, med penger, tiltak og innsats. Innvandrere trenger bare ta imot. Dette utgangspunktet er ikke bare idiotisk – det lukter også stramt av rasisme.
En desperat søken etter syndebukker for flerkultur-fiaskoen
De flerkulturelle kjenner til alle problemene i Belgia, England, Tyskland, Nederland og Sverige. Man skal være døv, blind og dum på en gang for ikke ha fått med seg terrorangrepene, terrorfaren, opptøyene, spenningene og den økende segregeringen som river samfunn i filler. Problemet er at venstresiden lager stadig nye unnskyldninger og syndebukker for årsakene bak problemene: Det er aldri noe galt med ideen, prosjektet, ideologien, troen, forsøkene, eller gjennomføringen av «flerkultur». Hvis noen vil diskutere selve fundamentet for samfunnsutviklingen, så ropes det «rasist» på autopilot. De anti-intellektuelle mener alltid at skylden ligger et annet sted:
Det er oss de er noe galt med: Vi inkluderer ikke. Vi holder innvandrerne utenfor. Vi er slemme. Vi ekskluderer. Fattigdom og utenforskap har skylda. Rasisme og høyreekstreme finnes bak hver busk, og ødelegger noe som ellers ville blitt vakkert. Men her er fakta:
Europa og Norge med åpne armer og lommebok
Verdens vennligste, rauseste og mest tålmodige verdensdel har tatt imot muslimer siden 70-tallet med åpne armer og vidåpne lommebøker for å skape et «fargerikt fellesskap». Det er alltid penger nok til utlendinger, uansett kriser for egne borgere. Men muslimer gjør som religiøse sekter pleier: De svarer med å holde seg til sin menighet, sin religion, sine klesvaner, og sitt rendyrkede utenforskap. Vantro nordmenn er ikke gode nok for ekteskap engang; ektefeller må også være muslimer, og gjerne hentes fra gamlelandet. Likevel er det altså oss som sørger for «utenforskap som leder til ekstremisme» i følge de flerkulturelle og deres media. Det gir null mening. Likevel klarer ikke, orker ikke, og vil ikke venstresiden koble sammen fakta til den logiske virkeligheten:
Alle problemene vi ser i muslimske land, er nøyaktig de samme problemene muslimer har dratt med seg til Europa: Islam segregerer. De som ikke vil assimilere seg til sitt nye hjemland er problemet – ikke vi som inviterte dem. Problemene i Rinkeby er ikke et hvorfor, men et derfor: Det kunne ikke gå annerledes. Dette er flerkultur. Dette er hva flerkultur vil føre til uansett intensjoner, slik kommunisme alltid fører til fattigdom og ufrihet uansett intensjon. Det hjelper ikke prøve mer, eller prøve en gang til: Selve ideen er feil.
Dumskap, stahet, eller frykt for å innrømme feil?
Jeg har venner og bekjente som sympatiserer med flerkulturen, og mener mye om islam, flerkultur og samfunn: Ett fellestrekk er at nesten ingen har lest Christian Tybring-Gjedde, Halgrim Berg, Halvor Tjønn, Halvor Fosli, Hege Storhaug eller internasjonale kritikere av flerkultur. Ikke fordi de ikke har tid, råd eller anledning, men fordi de ikke VIL. De vrir ansiktet i avsky når man spør om de leser Snaphanen, Avpixlat, Document eller rights.no, som om innholdet var giftig. Og her er det snåle: Jeg har aldri møtt noen fra høyresiden som har tilsvarende problem med å lese aviser, blogger og bøker med motsatt politisk ståsted, selv om det irriterer. Det er det intellektuelle gjør: Smarte folk vil vite hva motstanderne mener, selv om innholdet provoserer.
Hvorfor vil ikke flerkulturistene vite? Hvorfor har venstresiden og eliten en fundamental motstand mot å ta virkeligheten inn over seg, selv når den begynner overtydelig? For nå som vi sitter med 30 års observerbare resultater fra «flerkultur», er fasiten lett å ta inn over seg for menigmann: Vanlige velgere ser galskapen ved selvsyn nå, og derfor øker motstanden fort. Men flerkulturistene? De oppfører seg bare mer og mer som et esel. Det finnes imidlertid en snillere forklaring enn dumskap: Å innrømme at «flerkultur» er feil, er å innrømme at man har vært med på å skape spenninger i samfunnet og legge grunnen for sosial uro. Da er det lettere å føre løgnen videre, selv om det bare gjør alt enda verre. Det er ikke dumskap – det er stahet.
Bordet-fanger-politikk
I motsetning til de fleste politiske vedtak, så er multikultur en «bordet fanger» ideologi. Det går ikke an å gjøre om på det. Det finnes ingen «plan B» for å rette opp igjen problemene som flerkulturen skaper (foruten maktbruk uten tidligere presedens.) Problemene vil vedvare og forbli tydelige hver dag.
Når man legger en flyplass på feil sted, ansetter en venn gjennom kameraderi, eller bygger et praktbygg med økonomisk kjempesprekk, så går det over. Det glemmes. Problemet fader ut etterhvert. Denslags er problemer i øyeblikket. Snart venner alle seg til feilen, glemmer at noe kunne vært enda bedre, og husker ikke pengene som ble sløst bort.
Slik blir det ikke med flerkultur:
Flerkultur rammer hver dag. Problemene eskalerer jo lenger det går – og det finnes ingen «tiltak» man kan gjøre for å få det til å fungere. Ideologien mangler fundament. Og enda verre: Man trengte ikke innføre dette samfunnseksperimentet: Det fantes gode, velprøvde alternativer, som ville fungert mye bedre. Men eliten valgte dem vekk, over hodet på demokratiet.
Derfor er det farlig å innrømme at man tok feil om «flerkultur»
Da kan man bli holdt ansvarlig, og bli stående til både spott og spe for feil som rammer borgere hver dag. Da avslører man seg ikke bare som fryktelig naiv, men dertil ganske dum – akkurat som ihuga kommunister når muren falt – og ingen ønsker noe sånt for seg selv. Derfor løper Arbeiderpartiet for livet fra 30 år med ensidig flerkultur-propaganda, og leter etter etter en Frp-kamuflasjedrakt. Derfor vil SV og KrF piske galskapen videre: Bare vi fortsetter med det vi har gjort i 30 år, så vil plutselig resultatet bli annerledes. Slik Pål Steigan gjorde. Slik Angela Merkel gjør. De innrømmer ingenting, akkurat som Komiske Ali. Det er et trist skue.
Å berge sitt eget ettermæle er en menneskelig strategi
Flerkulturistene har vært i føringen for samfunnsutviklingen lenge. Sånt smaker godt. De har rost hverandre for å være samfunnsengasjert, empatiske, kloke, intellektuelle og ansvarsfulle mens de bygget «Det Nye Norge» – derfor vil de ikke gi slipp. De orker ikke ta fakta inn over seg. Vil ikke se det som mange andre ser forlengst.
Men kanskje det er bedre å kaste kortene nå, og begrense skaden – slik mange kommunister faktisk gjorde før murens fall? Dere blir tilgitt fadesen, bare dere sier «jeg tok feil». For som sagt: Det finnes gode, velprøvde alternativer til samfunnseksperimentet «flerkultur», og dere er velkommen til å delta å bygge det opp.
Alt som må til, er at en mengde stabeist innrømmer det de slett ikke var bedre enn alle oss «rasister» og «populister». De tok faktisk feil og vi hadde rett. Pytt. Sånt skjer.
Hva gjør vi nå?
Melding på melding på melding