Den 3. mai hvert år siden 1993 har FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) markert verdens pressefrihetsdag. Dagen markeres for markere de fundamentale prinsippene for pressefrihet: evaluere status for pressefrihet rundt om i verden, å forsvare media fra angrep mot deres uavhengighet og for å hedre journalister som har mistet livet under utøvelsen av sitt yrke. Som det meste annet som kommer fra FNs ulike organisasjoner er det rundt i formene. Så rundt at det kanskje var grunnen til at norske medier ikke markerte dagene nevneverdig.
Illustrasjon: Jyllands-Posten.
Samtidig som representanter for medier, UNESCO og myndigheter samlet seg i Finlands hovedstad Helsingfors for å markere dagen, utkom det en statusrapport fra den amerikanske stiftelsen Freedom House og som sier noe om status for pressefriheten i verden. Bildet denne rapporten tegner et alt annet enn hyggelig bilde. 2015 var det verste året for pressefriheten siden Freedom House begynte å rapportere om dette i 2002
I rapporten måles verdens land etter tre hovedsakelige måleparametere:
1) Juridiske rammebetingelser: det vil si om hvilken grad ulike lands grunnlover eller tilsvarende beskytter pressefriheten og hvordan dette følges opp, om det finnes annen lovgivning som er i konflikt med pressefriheten gis forrang og dermed griper direkte inn i hvordan medier arbeider med aktuelle saker (herunder også alle former for sikkerhetslovgivning), om det ilegges straff for fornærmelser eller fornærmende utsagn mot statsledere og hvordan dette gjøres, tilgang på offisielle registre, registreringsordninger for mediebedrifter, makt og myndighet for ulike former av medietilsyn og begrensninger på mulighetene til å virke som journalister
2) Politiske rammebetingelser: det vil si i hvilken grad stater/offentlige organer bestemmer innholdet i mediene, om tilgang til offisielle/ikke-offisielle kilder kontrolleres, sensur (herunder også selvsensur), tilgang på mediedekning og mediemangfold, om lokale og utenlandske journalister kan dekke saker likt og fritt hva angår fysisk adgang og om journalister, bloggere og mediebedrifter utsettes for ekstralegal påvirkning eller fysisk vold av statlige myndigheter eller andre aktører når de utøver sitt yrke
3) Økonomiske rammebetingelser: det vil si i hvilken grad statlige organisasjoner eier eller kontrollerer mediebedrifter og i hvilken grad dette påvirker meningsmangfoldet, om eierskapet av mediebedrifter er åpent (og derigjennom muliggjør forbrukernes muligheter til å bedømme om nyheter er upartiske/objektive, om eierskapet er konsentrert og om hvordan dette påvirker mangfoldet, om det er restriksjoner på produksjonsmidler som distribuerer nyheter, om det er høye kostnader forbundet med å etablere mediebedrifter, om statlige organisasjoner eller andre prøver å kontrollere medier gjennom tildeling av annonsering eller subsidier, i hvilken grad journalister, bloggere eller mediebedrifter mottar betaling fra private eller offentlige kilder som kan påvirke det journalistiske innholdet og om den økonomiske situasjonen landet befinner seg i på en negativ måte går utover mediebedrifters finansielle bærekraft.
Når det gjelder pressefrihet ligger Norge på førsteplass og med et knippe av våre naboland og en rekke andre land det er naturlig å sammenligne seg med, hakk i hæl. Men vi i Norge er blant de heldige 13 prosent av verdens befolkning som bor i land som nyter av en fri presse, slik Freedom House definerer den. Det er i underkant av en milliard mennesker.
Den globale scoren, altså et matematisk gjennomsnitt av tallfaktorene som presenteres i rapporten, er nedadgående. Fra å ligge på 45,5 poeng (der 0 er best og 100 er verst) i 2004, sank tallet i 2015 til 48,9 poeng.
Det er mange faktorer som spiller inn i denne nedgangen. Det er mange kontroversielle saker som spiller inn og som gjør arbeidshverdagen til journalister og medier alt annet enn hyggelig. Organisert kriminalitet, korrupsjon, miljøproblematikk og landutvikling, suverenitetsspørsmål mellom stater, majestetsfornærmelser og religion er årsaksforklaringer som trekkes frem av Freedom House. Religion som et farlig emne utdypes på følgende måte:
Coverage of sensitive religious topics can lead to retaliatio by authorities or extremist groups. In January 2015, Saudi authorities began carrying out a sentence of 1000 lashes against Raif Badawi, a blogger and activist charged with insulting islam – an offense that is criminalized in many countries. In Bangladesh, several bloggers who wrote on religious issues and criticized fundamentalists were hacked to death in a series of attacks by militants, some of whom had ties to local terrorist groups.
Dette trigget en interesse hos undertegnede til å kikke på en rekke ulike land for å se i hvilken grad religion utgjorde et farlig emne i forskjellige deler av verden. En fullstendig gjennomgang av samtlige land fra 2002 og frem til i år vil kanskje gi et fullstendig bilde, men det avtegner seg i alle fall et bilde av at religion er et farlig emne. Den religionen som det tydeligvis er farligst å publisere noe kritisk om er islam.
De fleste land som har et muslimsk befolkningsflertall (men atter andre med større eller mindre innslag av muslimske minoriteter) er organisert i Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC). Hva er status for pressefriheten i disse landene? En sammenstilling av tall fra de 57 medlemsstatene i organisasjonen viser at indeksen også er nedadgående; fra 63,6 poeng i 2002 til 65,8 i 2015. Etter den såkalte arabiske våren var det en oppgang i 2012, men i årene etter og frem til i dag er pressefriheten i disse landene et sorgens kapittel.
Det er mange grunner til at pressefriheten i OIC-landene, som utgjør den største landblokken i FN-systemet, er på et miserabelt nivå, totalt sett. Langt fra alle landene har et teokratisk styre, faktisk er flere land med statsledere som opphøyer seg selv og sine familier til gudelike skikkelser – spesielt gjelder dette land i det tidligere sovjetiske Sentral-Asia og autokratiske Gulf-stater.
Dog burde utviklingen vekke bekymring også i ikke-OIC-land. Av de 10 mest folkerike medlemsstatene i OIC (Indonesia, Pakistan, Nigeria, Bangladesh, Egypt, Iran, Tyrkia, Algerie, Uganda og Sudan) er det kun to stater som viser forbedringer når det gjelder medienes rammebetingelser. Sett med europeiske øyne er det spesielt bekymringsfullt å se Tyrkias glideflukt fra å være midt på treet til noe av en versting til og med i OIC-sammenheng.
Noen lyspunkter er det selvsagt: Irak, Tunisia, Libanon, Elfenbenskysten, Libya, Afghanistan og Mauritania har sett en signifikant forbedring i juridiske, politiske og økonomiske rammebetingelser for journalisters og mediers virksomhet sammenlignet med 2002. Dog bør det sies at Irak, Libanon, Libya og Afghanistan har en del andre indre svakheter som gjør denne utviklingen mindre gledelig. Tunisia og Elfenbenskysten har gjennomgått dyptgående politiske endringer som krever noe tid før man kan si at disse landene er på riktig kjøl, mens Mauritanias utvikling når det gjelder politiske og sivile fri- og rettigheter er heller stillestående.
En gjennomgang av tallene fra Freedom House viser at man må helt ned på 51.plass (av totalt 199) før man finner et OIC-land. Det er til gjengjeld et av de to latinamerikanske medlemslandene, Surinam, mens det landet som har høyest pressefrihetsrating og som har et muslimsk befolkningsflertall er Mali på 72. plass.
Som jeg skrev innledningsvis: det var lite presse i Norge i forbindelse med pressefrihetsdagen. NTB hadde en sak om Reportere uten grensers pressefrihetsindeks og det var en sympatisk lederartikkel i Innherred. Men disse var preget av øyeblikksbilder. Ja, mange land – også ikke-islamske – har hatt en negativ utvikling. Men sammenligningen mellom verdensdeler og hvilke saker det farlige å dekke for journalister og nyhetsmedier bør handle om flere ting. Verdens pressefrihetsdag var åpenbart ikke like sexy i år og i en tid der mediene burde ha øyne og ører åpne for å fortelle vår egen befolkning om det som skjer med noen av våre viktigste rettigheter, trykkefrihet, pressefrihet, informasjonsfrihet og ytringsfrihet, er det en farlig utvikling. Kartillustrasjonene til Freedom House og Reportere uten grenser burde skremme oss, og vi burde jage på våre egne journalister for å få dem til å stille de med makt og myndighet i andre land vanskelige spørsmål om paradokset mellom grunnlovsfestet ytringsfrihet (som mange land har) og graden av sensur. Vi får håpe at de lærer innen 3.mai 2017.