Nå kommer Tyskland etter Danmark: Den tyske regjeringen vil vite hva som forkynnes i moskeene. Regjeringen frykter at unge mannlige muslimske asylsøkere som strømmet til Tyskland i fjor kan utvikle ekstremistiske holdninger gjennom kontakt med imamer og moskeer. De sunnimuslimske moskeene er et typisk «referansepunkt» for nyankomne, heter det. «Vi trenger å vite hva som forkynnes der,» sies det videre. Utspillet fra politisk ledelse karakteriseres som usedvanlig tydelig. Mens i Norge er dette ikke et tema for politisk ledelse. Tillater FrP at Høyre blokkerer for fornuften?
I går kunne vi fortelle at Danmark vil ha en ny ideologisk kartlegging av moskeene. For oss i HRS er dette et gjennomslag for vår forståelse av islams hindringer for at muslimer fritt kan ta full del i det vestlige samfunnslivet. Den tidligere danske imamen Ahmed Akkari har i detalj beskrevet hvordan moskeene og dens «fremskutte lyttestasjoner» aktivt hindrer muslimer i å ta steget inn i det danske samfunnet. Her sitert fra Islam. Den 11. landeplage:
Akkaris beskrivelser av imamers kontroll over spesielt jenter og kvinner, men også over hele familier, opplever jeg som så tankevekkende og bekreftende på hvordan islams forlengede armer forhindrer enkeltindivids frihet og integrering, at jeg tillater meg å sitere en lengre passasje fra boken (til Akkari), fra mannen som omtaler imamrollen sin slik:
«Jeg var gettoens sjelesørger, konfliktmegler, sosialrådgiver, psykolog, jurist, advokat og dommer». Akkari skriver dette om hvilken detaljinnflytelse han og hans like har overfor omgivelsene:
«Det betød at jeg og ganske få andre religiøse overhoder i praksis kom til å styre små og store beslutninger i hundrevis av familier bare i Aarhus. Vi kunne stort sett bestemme hvor barna skulle gå på skolen, om de kunne gå på fest, om hustruen kunne lese avis, om familien kunne låne penger til ny bil, om mannen kunne ønske sine danske kolleger god jul, og alt mulig annet.
De muslimene som søkte råd, ble ofte knyttet så tett til imamene, at de kom til å fungere som fremskutte lyttestasjoner for den lille religiøse eliten. Så eller hørte de noe i det muslimske nærmiljøet som de mente kunne være i strid med Sharialoven og islams ånd, slik den ble fremlagt av mine kolleger og meg, grep de straks etter telefonen i lommen.
Blikkene lå især tungt på de unge. Det ble sett som en felles oppgave å sikre disse spede sjelene mot det danske samfunnets fordervelse. I praksis medførte det at jenter i mange muslimske familier ikke kunne oppføre seg vennskapelig overfor gutter uten at det ble mistenkeliggjort og innberettet. De kunne heller ikke selv bestemme om de ville kle seg religiøst eller om de ville se sine venninner uten betrodde voksnes oppsyn.
(…)
De ’rene’ øyner var overalt, og så de noe som kun grenset til en overtredelse av islams regler, ble jeg eller en av de andre imamer ringt opp. Deretter sørget vi for å kontakte foreldrene med tordentale. Det hadde typisk den ønskede effekt, da foreldrene var av den overbevisning at de hjalp barna sine ved å sikre dem ære og renhet, som imamene alltid påberopte seg.
Hjalp ikke denne direkte appellen, gikk vi til den formasteliges omgangskrets og oppfordret medlemmene til å irettesette og eventuelt isolere den det gjaldt, inntil han eller hun kom på bedre tanker. Selvfølgelig for å hjelpe den utskjelte tilbake på Guds rette vei, men også for å hindre spredning av det åndelige forfallet. For de som lever i et lite etnisk samfunn uten den store kontakt til noen utenfor, kan denne form for inngripen ha enorm betydning. Derfor innrettet for det meste selv de mest gjenstridige seg.
Hele dette islamistiske overformynderiet var med på å forsterke isolasjonen fra det danske samfunnet som allerede ble understøttet i skolen (private muslimske skoler, min merknad), og moskeer. Unge som voksne ble ganske enkelt systematisk forhindret fra å integrere seg».
Når den tyske regjeringen nå vil ha kunnskap om hva som forkynnes i moskeene, tror jeg nok det først og fremst handler om å forebygge voldelig ekstremisme, altså terror. Jeg ville bli overrasket om regjeringen vil ta et generelt oppgjør med den form for islam som har fått makt i moskeer og islamske bevegelser i Vest-Europa. Den formen for islam stammer fra Muhammeds maktdager i Medina som politisk, juridisk og militær leder. Det er altså en totalitær ideologi vi snakker om, kledd i religiøs drakt, vår tids største ideologiske fare.
Det er likevel gledelig at den tyske regjeringen vil ha mer kunnskap om det indre livet i moskeene, som har fått et betydelig antall flere medlemmer etter at Tyskland i fjor mottok over en million asylsøkere, majoriteten unge muslimske menn. Regjeringen vil også ha bedre kontroll på hvilke imamer som kommer til landet, samtidig som det uttrykkes misnøye med det europeiske samarbeidet på feltet. Det pekes på hvordan terrorister fritt kan bevege seg over EUs indre grenser, slik vi så det da Brussel opplevde terrorangrep tidligere i år, der blant andre en svenskbosatt deltok.
Fra den norske regjeringen, anført av Erna Solberg som i fjor var på hygge-/offerbesøk hos den ideologisk ytterliggående moskeen i Oslo, Islamic Cultural Centre, (første innslag NRK Kveldsnytt) er det taust om moskeer og imamer. I handlingsplanen mot såkalt radikalisering nevnes verken islam, imamer eller moskeer med ett ord.
Skjermdump NRK. Her ser vi dem alle: Statsministeren, lederen av Islamsk Råd, imamen i Islamic Cultural Center som støtter Taliban, foran med armen rundt det tungt tildekkede barnet, Belkilani fra Brorskapsmoskeen til Det islamske forbundet, og så bortetter. Hvilket ideologisk skjønne skue.
Snakker om pinlig berøringsangst.
Man undres hvor det har blitt av FrP – som tidligere har vært høyt på banen på dette feltet, senest i siste valgkamp. Her er ett eksempel, Per Sandbergs kronikk der han blant annet etterlyser ideologisk kartlegging av moskeene:
Her er noen innspill til slike tiltak.
Foreta en ideologisk kartlegging av moskeer. De som fremmer klassisk islamsk lov sharia, som underordning av kvinner og dødsstraff for homofile, eller fremmer hat mot jøder, skal miste statstilskudd som religiøse trossamfunn. Slike moskeer er mer juridiske, og dermed politiske, enn teologiske. Koranskoler for barn og unge, underlagt disse moskeene må stenges.
Er det slik at den Høyredominerte Regjeringen ikke opplever en direkte terrortrussel, og dermed ser snittet til å holde de pene hendene borte fra islams mørke sider, samtidig som man ber til høyere makter om en plutselig humaniserende reform av denne ideologien? Jeg tror et svar kan ligge akkurat her.
Sov søtt, Norge. Enn så lenge.