Det er så sjelden at journalister innrømmer at de har tatt feil, at jeg anser dagens innrømmelse fra VGs kommentator Astrid Meland som en milepæl.
Folk som Per Sandberg og Christian Tybring-Gjedde dannet i april 2013 det som ble kalt Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg. Det handlet om innvandring.
Tre uker før valget den høsten lekket de sin rapport til media. Det ble bråk. «Her er Frps sjokktiltak mot innvandring», skrev NRK. Det var ikke engang meningen at hele rapporten skulle bli kjent, hevdet Siv Jensen. Frp ville endre hele asylinstituttet og si opp dagens Flyktningkonvensjon.
I debatten som fulgte overgikk forståsegpåere i å si hvor virkelighetsfjerne forslagene var. Jeg var med på det selv. Ja, til og med høyresidens magasin Minerva tvilte på at hele Frp stilte seg bak dette, og var uansett sikre på at andre parti ikke ville støtte dem.
Men så fikk de rett
I morgen skal Stortinget vedta regjeringens asylinnstramming. Mye av det innvandringsminister Sylvi Listhaug har lagt på bordet, kan spores til den lekkede rapporten, som ble laget ved hjelp av den innvandringskritiske tenketanken HRS.
Det meste blir vedtatt. På grunn av politisk taktikkeri og kløneri faller riktignok tre av forslagene. Men det er ikke på grunn av ekte politisk uenighet, bare behovet for posering i Frp, men også i Ap, KrF og Venstre – dessverre.
Det forslaget vi latterliggjorde mest, er det i dag flertall for i Stortinget. Politikerne ønsker nå at Norge skal ta et internasjonalt initiativ for å endre de internasjonale reglene på området. Også fra innvandringsliberalt hold er det flere som nå vil gjøre som Frp foreslo.
Det var det ikke mange som trodde i 2013. Men Frp og deres hjelpere fikk altså rett.
La oss bare ta den åpenbare feilen først. For det er riktig at rapporten ble lekket til mediene tre uker før valget, men det var ingen bevisst strategi fra FrP. Rapporten er i hovedsak forfattet av HRS, noe vi aldri har lagt skjul på og heller ikke hatt noen grunn til å legge skjul på. Vi har hele tiden ment at rapportens budskap både var avantgarde, solid og nødvendig. Det mente derimot ikke alle i FrP. Flere internt i FrP mente rapporten kunne være direkte skadelig for partiet, da også de mente flere av tiltaksforslagene gikk altfor langt.
Strategien som var lagt, og det av (nestleder) Per Sandberg, til tross for at det var Per-Willy Amundsen som var Bærekraftutvalgets leder, var at litt og litt av rapporten skulle lekkes på aktuelle saker. Av oss som satt i Bærekraftutvalget var det stort sett Christian Tybring-Gjedde, nevnte Per-Willy Amundsen, Hege Storhaug og undertegnede som gjorde arbeidet. Vi hadde «frie tøyler» – og det benyttet vi oss av. Men det ble nok litt for mye for noen. Slik vi forstår det ønsket ikke partileder Siv Jensen å publisere rapporten, men da den først var lekket gjaldt det å beholde roen:
– Jeg er veldig glad for at innholdet i denne rapporten blir kjent. Jeg tipper det ikke tar lang tid før våre motstandere begynner å angripe det som står der, men vi trenger en debatt om norsk innvandringspolitikk, sa Jensen til NRK.
Så vi kan trygt si at det var uklarhet både om rapportens eventuelle videre liv og strategien for eventuell bruk.
Så etter måneder med rapportskriving sto ferien for døren. På flyplassen på vei ut av landet kom telefonen. Rapporten var nådd mediene – og jeg ble mistenkt for å ha lekket den. Det var ikke så underlig at jeg ble første mistenkt, jeg hadde nemlig tilkjennegitt min misnøye overfor Per Sandberg om at rapporten i sin helhet ikke skulle publiseres.
De første feriedagene ble det mye telefoner og den offentlige støyen med påfølgende skriverier og kronikker tilsa at vi (HRS), som tross alt kjente rapportens innhold best, innså at det bare var å avbryte ferien og bistå FrP igjen. Det var ikke et vanskelig valg. Vi har siden opprettelsen av HRS jobbet for endringer i innvandrings- og integreringspolitikken og FrP har stort sett adoptert våre forslag. Nå hadde vi en unik sjanse til å forsvare våre – og FrPs – standpunkter.
I FrP prøvde man å snu alle steiner for å finne ut hvor lekkasjen kom fra. Så kom man til konklusjonen om at kommunikasjonsavdelingen var «lurt» av NRKs Fredrik Solvang. Han hadde opptrådt som om han satt på rapporten og derav fikk han den tilsendt, slik at det ikke skulle bli noen antakelser bygd på feile premisser.
Men man tok feil. HRS er kjent med at Solvang allerede hadde rapporten. Den var ikke lekket fra meg eller andre i HRS, men kommet i medienes klør via en tredjeperson. Som den dyktige journalist Solvang er, har jeg aldri fått bekreftelse på mine mistanker om hvem vedkommende er.
Noe som beviser hvor usikker FrP var på deler av rapportens «spenstighet», vitner dette om: rapportens tittel ble endret i 12. time. Den het opprinnelig «Økonomisk og kulturell bærekraftig innvandring», men ble endret til det mindre kontroversielle «Bærekraftig innvandring». For selv begrepet kulturell bærekraftig innvandring ble sett på som for sterkt. Av FrP. I 2013.
I dag anses, slik som også Melands oppsiktsvekkende kommentar vitner om, lekkasjen som en smart strategi fra FrP. Vi kan vel si at det endte godt, men at lykken var bedre enn forstanden. Som så ofte i politikkens verden.
Som vi vet, og som Meland påpeker, er de mest «sjokkartede» tiltakene fra 2013 fra Bærekraftuvalgsrapporten i dag gangbar politikk som det er, ja forbausende, stor enighet om. Det gjelder ikke minst at konvensjoner ikke er hugget i stein, men fullt mulig – og nødvendig, ikke minst knyttet til den foreldede flyktningkonvensjonen – å revurdere.
Om Bærekraftuvalgsrapporten er kjent, er det mindre kjent at rapporten besto av to deler. Den hadde en egen tiltaksdel, under navnet «Tiltak for en økonomisk og kulturell bærekraftig innvandring». Her het det det blant annet:
1. Avvikle dagens asylordning
Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg primære målsetting med asylordningen er følgende:
- Avvikle dagens asylordning ved at Norge trer ut av relevante konvensjoner og endrer egen lovgivning.
- Antallet FN-flyktninger/overføringsflyktninger til Norge dobles med inntil 3.000 per år.
- Stille betydelige økonomiske beløp til disposisjon for å hjelpe mennesker på flukt i deres nærområder, eksempelvis gjennom FN-systemet.
Overnevnte vil kreve et omfattende internasjonalt og nasjonalt arbeid. Innen dette lar seg realisere, foreslår Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg at følgende tiltak iverksettes:
- Asylsøkere som kan utgjøre en fare for grunnleggende nasjonale interesser og/eller har ukjent eller usikker identitet, skal oppholde seg på sikrede mottakssentre, fortrinnsvis plassert i deres opprinnelige nærområder. Det tas initiativ til fellesnordisk samarbeid om opprettelse og drift av slike mottakssentre, eventuelt under kontroll av FNs høykommissær for flyktninger.
- Behandling av asylsøknad skal fortrinnsvis ta under tre måneder. Kun én ankemulighet. Gjenopptakelse skal ikke være mulig.
- Forsøk på å skjule og/eller svindle med identitet medfører automatisk avslag på opphold samt utvisning fra Norge på livstid.
- Oppholdsgrunnlaget til personer med asyl- eller flyktningbakgrunn som sender barna sine tilbake til hjemlandet for lengre perioder eller selv drar på ferie dit, skal revurderes.
- Det opprettes en database for lagring av biometri for alle som søker opphold i Norge.
I dag kjenner vi alle begrunnelsen for en slik tankegang. Migrasjonskrisen som utløste seg i fjor har bevist det vi i årevis har hevdet: millioner på millioner av mennesker står klar for å ta seg til Europa. Med det regelverket og de grensekontroller som Europa har, vil det knekke det Europa vi kjenner. Det er ikke et spørsmål i seg selv, det er bare et spørsmål om tid.
Så all honnør til Astrid Meland for å innrømme feil, og det selv om forslagene fra 2013 ble fremført av «folk som» Per Sandberg, Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde, som Meland sier «neppe (er) verdens fremste eksperter på internasjonal flyktning-jus.» Det kan så være, men gud bedre hvor det hjelper med litt sunt bondevett og evnen til kritisk – og selvstendig – tenkning med nasjonens interesser i front. Det er dessverre mangelvare blant de fleste ledende politikere i dag. Det politiske spillet er viktigere for å beholde (egen) makt.
Meland har også rett i at det hjelper når forslag har «riktigere avsender», for som kjent har flere tatt til ordet for nettopp det som FrP har framsatt. Dette oppsiktsvekkende stemningsskiftet har jeg tidligere kommentert under tittelen Fra «barbarisk og uakseptabelt» til «modig» på rekordtid.
Så la oss lytte til Meland: «Fremskrittspartiet hadde rett. Mange andre tok feil. Nå bør vi komme i gang med det partiet foreslo.»
Tiltredes!
(Og takk for beklagelsen, den tar vi til oss).