Statistisk sentralbyrå (SSB) har i årevis vært en fredet organisasjon som dertil har hatt høy tillit både hos politikerne, myndighetspersoner, ulike organisasjoner, mediene og befolkningen. Den tilliten er nå i ferd med å få seg noen alvorlige riper i lakken, da flere og flere oppdager at mye av SSBs analyser kan lide av de samme svakheter som i andre forskningsinstitusjoner. Det er altså ikke SSBs statistikker det er noe feil med, men sammenstillingen av tallene og deres vurdering av hva de forteller kan være basert på for eksempel personlige antakelser og/eller ha en politisk slagside. Ut fra det feltet jeg kjenner best, er det utvilsomt at SSB har store utfordringer når det kommer til innvandring og integrering.
Dette så vi sist da Fremskrittspartiet (FrP) på nyåret bestilte kriminalitetsstatistikk blant innvandrere, norskfødte og øvrig befolkning etter landbakgrunn. Nå vet jo SSB at innvandrere er overrepresentert på kriminalitetsstatistikken, det vitner deres egen studie fra 2011 om, så det var sikkert ikke så kjekt at FrP igjen skulle minne oss om ubehagelige realiteter, ja, kanskje til og med foreslå politiske tiltak for å forbedre situasjonen. Nei, gud bedre, slike politikere vil nok SSB betakke seg for – det er som kjent SSB som sitter med definisjonsmakta. Så da bestillingen kom fra FrP sa SSB nei. Men har du sett: reaksjonene gikk ikke SSB sin vei denne gangen. Så fant SSB ut at det kanskje ikke var helt greit å si nei til noen av våre folkevalgte, så da priset de seg ut ved å forlange hinsidige 230.000 kroner for en relativt enkel bestilling. Grunnen til så den ble så dyr var at SSB tilla bestillingen mer enn den var – de skulle, akkurat, analysere tallene selv og slik sett beholde sin definisjonsmakt. For øvrig gjør SSB seg også vanskelig når det gjelder tallene til Brochmann II-utvalget, noe SSB-forsker Erling Holmøy modig nok har uttalt seg om. Jeg regner med han får mye pes for tiden i SSB.
Stortingsgruppa til FrP kom således på en interessant «hevn». Det gikk kanskje opp for dem, å hei, vi sitter jo på Stortinget, vi kan jo bare spørre departementet! For departementet, her Justis med innvandrings- og integreringsministeren, er pliktig til å svare. Men det er jo ikke alt departementet vet, så da må de spørre, akkurat, SSB. Og SSB er pliktig til å svare.
Nå er svaret kommet. Dertil undertegnet Sylvi Listhaug. Men siden FrPs stortingsgruppe var så godt i gang, så slapp ikke SSB lenger unna med bare kriminalitetsstatistikk. Ytterligere ni spørsmål ble fremsatt og jeg antar SSB ennå vrir seg i smerte.
Og så må jeg legge til: ikke alle svarene fra SSB via departementet er like gode. For eksempel viser de på en rekke av spørsmålene til tidligere arbeid utført av SSB, gjerne midt på 2000-tallet. Jeg betviler vel at noen vil bli særlig fornøyd med over ti år gamle tall og analyser. Når det gjelder kriminalitetsstatistikken spesielt kommer det heller ingen tall, men det vises Kriminalitet og rettsvesen fra 2009 og Kriminalitet og straff blant innvandrere og øvrig befolkning fra 2011 (lenket til over). For å kunne svare spesifikt på FrPs spørsmål påpeker SSB at de må gjennomføre «et nytt koblings- og utviklingsprosjekt». At data må kobles på nytt er forståelig, men hva i all verden er det de skal utvikle? Jeg antar FrPs stortingsgruppe følger opp dette.
Videre vil jeg anta at disse spørsmålene – og svarene – vil kunne legge føringer på fremtidige statistikker og analyser fra SSB. I alle fall heter det i brevet at «Justis- og beredskapsdepartementet vil også ta med spørsmålene i det videre arbeidet med statistikkutvikling i samarbeid med SSB.» Jeg håper at Justis i denne sammenhengen smisker rått med Finansdepartementet i denne saken, da SSB er underlagt Finans – men også fordi Finans har langt mer penger.
Noen av svarene i brevet er det gitt tall for. Ett av spørsmålene var ønsket om en oppdatert oversikt over samlede utgifter til budsjettposter som i hovedsak går til asylinnvandring og integrering. Her ønsket de også utviklingen for de siste ti årene.
Kostnader innvandring og integrering
Justis, eller rettere sagt SSB, tar ikke munnen for full når de angir utgiftene. De forholder seg kun til de direkte identifiserbare utgiftskapitlene, det vil si Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE), som de i sum kaller «Beskyttelse og innvandring». Her har utgiftene i overkant av 1,5 milliarder i 2005 (regnskap 2005) til nærmere 9 milliarder i 2016 (forslag revidert nasjonalbudsjett, RNB, 2016). Stort sett hele økningen kan tilskrives UDI. Jf. figur under.
Når det kommer til integrering omhandler det (kun) bosetting, norsk- og samfunnsopplæring, samt Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) samt det nedlagte Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM). Sistnevnte ble nedlagt fra 2014 etter at knapt noen hadde hørt om dem og de færreste forsto nytten av dette utvalget, likevel utløste de nærmere 8 millioner siste leveår. Men det er jo for småpenger å regne i denne sammenheng. IMDi ble opprettet i 2006, initiert av nåværende statsminister Erna Solberg (da var hun kommunalminister, 2001-2005). De startet opp med i overkant av 1,5 milliarder mens de i dag utløser om lag 2,5 milliarder. Det som drar opp potten på integreringsfeltet, er bosetting. Av i underkant 14 milliarder som blir benyttet i år på integrering (forslag RNB 2016), utgjør bosetting i overkant av 11 milliarder. Jf. figur under.
*Opplæring i norsk og samfunnsfag ble et eget kapittel fra 2009. ** IMDi ble opprettet 1.januar 2006. *** KIM ble nedlagt fra og med 2014.
Til sammen på innvandring og integrering på identifiserbare kapitler i statsbudsjettet benytter vi altså nærmere 23 milliarder i 2016, og utgiftene er raskt voksende.
Men som vi ser er det mange kostnader som uteblir i dette regnestykket. Vi kan jo spørre oss om hva en raskt voksende befolkning utløser av kostnader i infrastruktur, barnehage- og skoleplasser, i rettsvesenet, fengsler, tolketjenester, helsesektoren, trygder- og støtteordninger, med mer. Når vi dertil vet at mange av innvandrerne har ingen eller lite utdannelse tilpasset et høyteknologiland som Norge, sier det seg selv at regnestykket aldri vil gå i pluss.
Identitet
Ett av de andre spørsmålene knyttet seg til identitet, eller nærmere sagt andelen ID-løse asylsøkere som kom til Norge i 2015 etter landbakgrunn. Her får vi en oversikt over antallet og andelen asylsøkere i 2015 som ikke har lagt frem noen form for ID-dokumenter. Men det påpekes at det vil være et større antall søkere som har fremlagt ulike varianter av dokumenter som ikke er tilstrekkelig for verifisering, antatt ikke ekte osv. Det oppgis ingen tall for dette.
Av de som kom i 2015 var det i antall flest fra Afghanistan som ikke har lagt frem noen form for ID. Vi snakker om 4.890 personer, 72 prosent av dem som kom, som vi ikke aner hvem er. Deretter, i antall, følger asylsøkere fra Syria med 2.226, men her kom det nærmere 10.000 syrere, så de utgjør «bare» 23 prosent. Så følger Eritrea med 1.987 (69 prosent) og Irak 1.020 (36 prosent).
Til sammen kom det 13.265 asylsøkere i 2015 fra 150 land som ikke har fremlagt noen form for ID. Det utgjør 45 prosent. I tabellen under fremkommer landene hvor det kom minst over 50 asylsøkere.
HRS vil også følge opp noen av de andre spørsmålene og svarene med egne saker, samt følge eventuell utvikling av statistikken på dette området i SSB.