Siste dagene har det vakt bred debatt om at jeg er «bannlyst» som foredragsholder av Med Israel for fred (MIFF). MIFF er selvfølgelig i sin fulle demokratiske rett til å nekte meg talerstol i deres lokaler. Men det lønner seg å legge en logisk og overbevisende forklaring på bordet for hvorfor et slikt valg tjener deres sak. Det har ikke MIFF klart. Det er dertil ikke mange i Norge som har uttrykt et mer brennende engasjement for jødenes situasjon i Europa og Israels selvfølgelige rett til eksistens enn meg.
I anledning bestselgeren min, Islam. Den 11. landeplage, var det et ønske fra MIFFs lokallag i Trondheim om å invitere meg til å holde foredrag. Trondheims ønske har en logisk forklaring. Jeg har dedikert boken til jødene i Norge og Europa, jeg kaller dem «kanarifuglene i gruvene våre. Hvis de en dag slutter å synge, da er alt tapt». Historien har nemlig lært oss at når jødene pakker sekken og forlater sine hjem, er det et varsel om at tordenbyger lurer i horisonten. Den religiøse gruppen som i størst omfang forlater kontinentet vårt i dag, er jødene. Det finnes knapt en jødisk institusjon i Vest-Europa – inkludert barnehager – som ikke har politibeskyttelse. Vi ser et annet mønster: Etter terrorangrep, som massakren i lokalene til Charlie Hebdo og på Krudtønden i København, er neste mål jøder (koshermarked i Paris og synagogen i København). Alt dette har jeg grundig omtalt i Landeplagen.
Vi som har satt oss inn i islam; vi vet hvorfor. Det hele dateres tilbake til 600-tallet og Muhammeds kamp mot og nedslaktninger av jøder. Vi snakker altså om et 1 400 år gammelt jødehat og systematisk undertrykkelse nedfelt i islams tekstsamlinger (koranen, sira og hadith).
Disse tekstene har altså relevans i vår tid – også for staten Israels kår og det brede omlandet i Midtøstens syn på Israels manglende rett til å eksistere.
Dette er altså et tema som gjør meg «uegnet» som foredragsholder for MIFF, ifølge hovedstyret. Logisk og forståelig?
MIFF er i sin fulle rett til å blamere seg selv. Når daglig leder i MIFF, Conrad Myrland, sier det ikke har offentlighetens interesse hvorfor de utestenger meg, tror jeg mange vil mene at han skyter høyt over mål. Det hele oser av politisk korrekthet. MIFF vil antakelig så gjerne gjøre seg stueren i brede lag av befolkningen. Det MIFF glemmer er at i de samme lagene er det en økende kunnskap om Muhammeds kamp mot jødene og konsekvensene det har inn i vår tid.
Et «ankepunkt» fra Conrad Myrland i MIFF mot å engasjere meg som foredragsholder, er at jeg ikke har stått åpent opp for Israels selvfølgelige rett til eksistens. Myrland skriver:
Hittil har vi ikke merket oss at Storhaug har markert seg som noen varm forsvarer av Israel i det offentlige ordskiftet, men ser med glede at hun i sin nye bok bruker mye plass på å ta opp jødenes situasjon i Europa og arabiske land. Mange av de temaene som hun her tar opp har MIFF dekket grundig gjennom årene. Hvis Storhaug i framtiden vil bruke tid til å stå opp for jødenes rett til Israel, eller snakke om temaer som går direkte på Israel og det jødiske folk, kan hun være aktuell som foredragsholder for MIFF – om disse temaene – i framtiden.
Vel, Myrland, jeg skrev ikke minst en artikkel i fjor om Israels selvfølgelige rett til eksistens, under tittelen «Det første varslet – krigssone i Sandvika». Jeg var nemlig personlig invitert av Israels ambassadør, Raphael Schutz, til å feire landets nasjonaldag (hvorfor mente Schutz at min tilstedeværelse hadde relevans, mon tro?). Feiringen i Sandvika var en av de mest sjokkerende opplevelsene jeg har hatt som borger av Norge. Jeg åpnet artikkelen slik:
I går kveld var Sandvika sentrum i Bærum omgjort til en ren krigssone. Alle veier som førte inn til kulturhuset var sperret av politi med maskinpistoler og pansrede kjøretøy. Jeg stoppet å telle antall uniformerte og bevæpnede menn og kvinner da jeg nådde et halvt hundre. Vi ble sluset inn i kulturhuset gjennom ”flyplass”-kontroll på utsiden, og sjokket på innsiden var vel så overveldende: Menn i sorte dresser og hvite skjorter – med maskinpistoler inntil brystkassen. Jeg kjempet med gråten, for jeg forstod hva jeg bevitnet. Og jeg kjempet med sinnet. Hvorfor hører vi ikke et offentlig ramaskrik?
Sandvika sentrum da Israel feiret nasjonaldagen i fjor. Foto: Hege Storhaug
Jeg fortsatte slik:
Vi vet alle hvorfor maskinpistolene er til stede hver eneste dag i Bergstien der synagogen i Oslo hører hjemme. Vi forstår alle hvorfor Sandvika sentrum var en krigssone i går.
Det handler om 1 400 år gammelt jødehat, og 67 års Israelhat.
Hver eneste gang noen sier: «Jeg er for ytringsfrihet, men…» tenk over denne setningen: «Jeg støtter jødene, men Israel…» Landet som i fjor produserte åtte Nobel-prisvinnere. Det eneste demokratiet i Midtøsten, et land med en suksessliste knapt noe annet land kan oppvise.
Hvis man ikke står opp for Israels selvfølgelige rett til eksistens, et lite land omringet av store fiendestater, da trenger man ikke påberope seg å være venn av jøder.
(…)
Stemningen i kulturhuset i Sandvika i går var varm, vennlig, opprømt og inkluderende, til tross for alles sjokk over det massive sikkerhetsoppbudet. For oss i HRS var det ekstra gledelig å oppleve fremmede som tok kontakt og overøste oss med takknemlighet over arbeidet vårt gjennom årene. Det gir inspirasjon i en tid der de sorte ravnene skimtes skrikende på himmelen.
Maskinpistoler og menn i dress – på innsiden av kulturhuset i Sandvika.
Conrad Myrland sier videre dette i sitt forsvarsskrift etter at Dagen slo opp MIFFs utestengelse av meg:
Det stemmer at Hege Storhaug aldri har gitt foredrag i MIFF, men det er vel først og fremst fordi hennes kampsaker har ligget utenfor MIFFs rammer.
Jeg overlater til leseren å avgjøre om Myrlands argumentasjon holder vann. Det jeg kan love dere alle, er at mitt dype engasjement for jødene, i Norge, Europa og Israel, ikke rokkes ved grunnet denne behandlingen av meg fra MIFF sentralt. At det fra et lokalt styremedlem også sies til meg (melding på Facebook), at jeg er en av de foredragsholderne medlemsmassen i MIFF mest etterspør, noterer jeg med glede.
Det er vel unødvendig å fortelle deg at du er en av de mest etterspurte foredragsholdere hos Medlemsmassen til Miff.
Jeg var for øvrig på kristen samling i regi av Norge IDAG ved Bergen på torsdag. Flere hundre fremmøtte møtte foredraget mitt med stående applaus. Det var for øvrig ikke noe krav fra arrangøren om at foredragsholderen måtte være personlig troende og motstander av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven – for eksempel.
Jeg er også informert personlig om at en annen ettertraktet foredragsholder og som har vært engasjert av MIFF mange ganger, nå har valgt å boikotte MIFF etter at MIFFs behandling av meg ble offentlig kjent. Det hele er altså egentlig bare trist. Det er mer enn nok stridigheter i samfunnet vårt. Hvorfor skape unødige mellom «venner»?