Brexit-krisen har rystet Europas politiske elite i den grad at selv Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre føler behov for å beskrive sin opplevelse av den. Eller rettere sagt: han beskriver alle andres opplevelse av den.
Mange briter opplever arbeidsløshet, dårlig råd, sosial dumping og uro over høy innvandring. Mange opplever at politikken ikke svarer på utfordringene de opplever i sin hverdag. Det er en fellesnevner for den protesten mot de etablerte politiske partiene vi nå ser i Storbritannia, men også i USA, Frankrike, Nederland og Hellas.
Akkurat, ja. De opplever arbeidsløshet, de opplever dårlig råd og de opplever sosial dumping – alle sammen høyst reelle og statistiske kjensgjerninger. Men de opplever ikke høy innvandring, som også er en høyst reell og statistisk kjensgjerning. De opplever bare sin egen uro over høy innvandring.
Man kan ikke annet enn å beundre rutinerte politikeres åleglatte evne til å unngå å befatte seg med en helt konkret problemstilling, samtidig som de klarer å fremstille den som følelsesbasert; et ikke-eksisterende problem som utelukkende er skapt av fotfolkets irrasjonelle, uregjerlige følelser.
Jonas Gahr Støre
Gratulerer, Støre, bedre kan du det ikke gjøre!
De siste tallene fra Storbritannias uavhengige statistiske byrå (ONS) viser at den britiske befolkningen økte med 513.000 bare i fjor. På bare ti år har befolkningen økt med hele fem millioner og som i de fleste andre europeiske land er veksten hovedsakelig innvandringsdrevet. I fjor kom det hele 77.000 innvandrere fra EU uten jobbtilbud til Storbritannia. Fortsetter den nåværende veksten vil befolkningen øke til nesten 80 millioner innen 2039. Det er nærmere ti millioner flere enn de 70 millionene Blair-regjeringen – Støres søsterparti, bare så det er nevnt – som satte landets grenser på vidt gap påsto at aldri ville bli nådd.
I 2008 viste tall fra Labour-regjeringens egen undersøkelse av den britiske arbeidsstyrken at hele 1.089 av 1.334 millioner arbeidsplasser hadde gått til utenlandske arbeidere i Storbritannia i løpet av en 7 års-periode. En rapport basert på de samme tallene konkluderte med at den store innvandringen av mennesker som er villige til å arbeide for lavere lønn, hovedsakelig hadde gått på bekostning av innfødte briter i lavtlønnede yrker. Og til tross for det store antallet ledige arbeidsplasser, falt antall innfødte briter i arbeid med 62.000 i samme periode, mens østeuropeere besatt nesten 459.000 av de nye arbeidsplassene etter utvidelsen av EU.
Men det Støre opplever at britene opplever som problematisk er altså ikke den beviselig skyhøye innvandringen, men egen uro.
Støre styrer videre:
Dette er en alvorlig samtidsdiagnose med klare lærdommer – også for Norge. For dypest sett handler misnøyen om fordeling av goder og om fordeling av byrder. Storbritannia er et splittet folk, delt enda mer nå enn før, mellom rik og fattig, utdannet og ufaglært, by og land, gammel og ung.
Storbritannia er et splittet folk, enda mer nå enn før.
Storbritannia er nå det landet i EU med de nest største økonomiske forskjellene. Mange briter er blitt «working poor», arbeidere som er fattige til tross for at de gjerne har både en og to jobber. Det britiske samfunnet preges av store problemer på boligmarkedet, i helsevesenet og i den offentlige skolen. Dette er utfordringer først og fremst av britisk opprinnelse.
Jepp, den høye innvandringen har selvsagt liten eller ingen forsterkende, for ikke å nevne skapende, effekt på disse like konkrete som følbare problemene for særlig arbeiderklassen. De hundretusenvis av innvandrerne som ankommer landet årlig skal jo ikke ha arbeid – de av dem som ikke ender i sosialsystemet som allerede er så belastet at det er nødvendig med stadig flere og større nedskjæringer, vel og merke – boliger, helsetjenester eller skoleplasser.
Men spøk til side, her oppleves jo så mangt – også at arbeidsinnvandringen har vært høy, men det skyldes absolutt ikke at Støres søsterparti åpnet grensene for de nye, østeuropeiske EU-medlemmene uten å ta et eneste forbehold slik de fleste andre EU-land gjorde. Labour opplevde nemlig at dette bare ville føre til ankomst av rundt 13 000 polakker. I realiteten ankom det over en million i den største innvandringsbølgen Storbritannia noensinne hadde sett. Støre opplever på sin side at det hele er den britiske høyresidens feil:
Et klart flertall i tradisjonelle «arbeiderklassestrøk» stemte for å ta Storbritannia ut av EU. Mange av dem opplever at EU har lagt sten til byrden. Arbeidsinnvandringen til Storbritannia etter utvidelsen med land fra Sentral- og Øst-Europa etter 2004, har vært høy. Kombinert med høyrepolitikk for mer midlertidighet og svekkede fagforeninger, har det resultert i et kappløp mot bunnen i utsatte bransjer.
EU har truffet tiltak for å begrense sosial dumping i medlemslandene, men særlig kraftfullt har det ikke vært. Det skyldes blant annet den innbitte motstanden fra blant annet britisk høyreside. Ikke uten grunn frykter britisk fagbevegelse en enda verre arbeidslivspolitikk når de går ut av EU.
…
Den britiske høyresiden har i flere tiår gitt feil svar på disse grunnleggende spørsmålene. Et eksempel er fagforeningene. Sterke fagforeninger skaper en viss jevnbyrdighet mellom arbeid og kapital i samfunnet. Det er en samfunnsorden Margaret Thatcher på 1980-tallet gikk til angrep på. Målet var å svekke fagbevegelsen og redusere fellesskapets ansvar gjennom privatisering. Det lyktes hun og høyresiden med. Prisen betaler britene – hele Storbritannia – nå.
Slemme, slemme Margaret Thatcher. Tenk å tvinge Labour til å åpne grensene på vidt gap slik at innvandrere fra fattigere EU-land strømmet til Storbritannia og i stor grad fortrengte den innfødte – etablerte innvandrere inklusive – arbeiderklassen fra arbeidsmarkedet og bidro til å presse allerede lavtlønte yrker enda lenger ned!
Det er grunn til å minne om at de samme mekanismene for lengst er påvist her hjemme. Det hevdes ikke sjelden at arbeidsinnvandringen er lønnsom nok til å demme opp for denne utviklingen, men SSBs rapport om innvandring og makroøkonomi fra 2012 konkluderer med at selv arbeidsinnvandring er et underskuddsforetak i det lange løp, i tillegg til at den fortrenger “innfødte” fra arbeidsmarkedet, hvilket også er dokumentert av både NHO og LO. – Utenlandsk arbeidskraft presser ut norsk, sa LOs sjeføkonom Stein Reegård til Dagbladet i oktober 2014 og ifølge NHO rammer det «hovedsakelig de med lav kompetanse”.
Vår arbeiderklassevenn opplever det likevel som en trøst at Norge ikke er Storbritannia, selv om han opplever det som betimelig å advare mot at vi er på full fart i samme retning – og det er de Blåblås skyld. Riktignok har hans eget parti og ikke minst han selv har styrt landet i åtte sammenhengende år før de Blåblå, men bare se hva som har skjedd nærmest over natten:
Aksept for økende arbeidsledighet, mangel på nye arbeidsplasser, usosiale skattekutt, en passiv politikk mot sosial dumping som nylig ble kritisert av Riksrevisjonen, en svekket arbeidsmiljølov, sentralisering og en politikk som setter by og land mer opp mot hverandre og mer vekt på konfrontasjoner i innvandringspolitikken enn integreringspolitikk som virker. Dette er umiskjennelig høyrepolitikk som øker forskjellene.
Nå er det fristende å spørre om hvilken virkningsfulle integreringspolitikk Støre sikter til, men det får ligge i denne omgangen.
At Norge ikke er som Storbritannia kan jo Støre fortelle til flere av våre næringslivsbransjer; de som hovedsakelig drives og bemannes av det som er arbeiderklassen.
Titusenvis oppholder seg ulovlig i Norge og bidrar til å true næringsgrunnlaget for norske bedrifter i flere bransjer som driver lovlig. Problemet er økende, sa skattedirektør Hans Christian Holte til NRKs Tormod Strand i fjor.
En rapport utarbeidet for Utlendingsdirektoratet anslår at mellom 18.000 og 56.000 personer oppholder seg ulovlig i Norge og at de fleste trolig er avviste asylsøkere. Forskerne bak rapporten tror imidlertid at det reelle antallet er nærmest det laveste anslaget på 18.100. Gruppen har ingen rettigheter i Norge og sluses ofte inn i den svarte økonomien av kyniske bakmenn som således ukonkurrerer firmaer som driver lovlig. Også politiet ser varslene. I Kripos sin rapport om den organiserte kriminaliteten i Norge i 2015, står det om arbeidskriminalitet:
I enkelte bransjer er det avdekket at store entreprenørselskap, gjerne uvitende, har underentreprenører som benytter seg av ulovlig arbeidskraft. Dette bidrar til å utkonkurrere seriøse aktører og har en konkurransevridende effekt i disfavør av virksomheter med ambisjoner om å drive lovlig.
Særlig utsatt er bransjer som bygg og anlegg, bilpleie og bilvask, og serveringsbransjen. Ifølge Byggenæringens Landsforening er malerbransjen en av bransjene som er i ferd med å ødelegges av svart arbeid.
Og hvis noen nå skulle tro at problemet var nytt, så får de tro om igjen. Problematikken var kjent allerede i 2008, og daværende statssekretær i Støres Parti, Libe Rieber-Mohn, forelo den gangen flere tiltak for å stanse utviklingen – som for eksempel å sende ut avviste asylsøkere og ulovlige innvandrere raskere. Vi vet alle hvordan det gikk.
Den svarte økonomien nøyer seg heller ikke bare med å være svart økonomi, den har ikke sjelden noen fingre i den store velferdskrukken i tillegg. I 2015 slo Eivind Borge i Kripos alarm om utviklingen av den organiserte arbeidskriminaliteten i Norge. Han fortalte om at mafialignende strukturer er i ferd med å ta over deler av norsk næringsliv, at politiet ikke var godt nok rustet til å ta opp kampen – og interessant nok med tanke på Gahr Støres opplevelser: politikeres manglende forståelse for problematikken.
– Det er viktig å si dette nå, slik at vi kan gjøre noe med dette før det er for seint. Vi ser at de kriminelle nettverkene operer på samme måten som de tradisjonelle mafiaene i andre europeiske land. De bruker alt fra bedrageri, skatte- og trygdemisbruk til mer alvorlig kriminalitet som menneskehandel, omsetning av narkotika, vold og trusler for å få innpass i det norske samfunnet, sa Borge til Dagbladet og la til at en rekke norske bransjer er rammet. Han nevnte disse spesielt: bygg og anlegg-, restaurant-, transport- , dagligvare- og renholdsbransjen.
Utenlandske bander utgjør en vesentlig og voksende del av trusselen, og Kripos ser at primært albanske, litauisk og polske kriminelle miljøer får innpass i det norske samfunnet.
– En god del av disse miljøene er aktører fra andre land. Disse miljøene har en helt annen terskel når det gjelder bruk av vold og trusler. De tar med seg slike metoder inn i det legale norske arbeidslivet, sier Borge.
Den delvis tilreiste virksomheten er mao særdeles samfunnsskadelig, ikke minst fordi den presser ut lovlydige skattebetalere som opprinnelig betaler for velferdsytelsene de kriminelle urettmessig tilegner seg. Fra den felleskassen – du vet; den som vår sosialdemokratiske partileder trenger å fylle for i det hele tatt å ha noe å omfordele – de overhodet ikke bidrar til selv, men likevel behandler som sin private sparegris. Hvor skal etterhvert pengene til livsopphold for dem som mister jobben sin som følge av de kriminelles virksomhet komme fra?
Ikke tenk på det, det er nok bare din egen uro du opplever.
EU bør og må forstå at samarbeidet er kommet i utakt med store velgergrupper. Men dette handler om mer enn EU. Det er bare ved å forstå den dype følelsen av utrygghet og urettferdighet som ligger bak utmeldelsen, at vi er i stand til å trekke de nødvendige lærdommene av Brexit.
Hvis Jonas Gahr Støres besynderlige skriftstykke er symptomatisk for hans og Arbeiderpartiets evne til å trekke nødvendig lærdom av Brexit – ja, da opplever jeg uro for resultatet av neste Stortingsvalg.