I mars 2016 publiserte VG et notat fra avdelingsdirektør John Mikal Kvistad og seniorrådgiver Morten Aasland i Utenriksdepartementet, der det het: «Norsk opinion er neppe mentalt forberedt på migrasjonskrisens fulle tyngde. Det gjelder også kostnader og konsekvenser for andre budsjetter og politikkområder».
Så kan man late som om man lurer på hvorfor norsk opinion var og er så uforberedt, men vi vet alle svaret: det skyldtes og skyldes norske mediers dekning av samme migrasjonskrise.
For våren og sommeren 2015 var samtlige norske medier på rene flyktningtripen, med en fullstendig ukritisk dekning av enhver asylsøker de kunne finnes historie, skamløs bruk av den tragisk druknede, tre år gamle Alan Kurdi og konsekvent bruk av ordene «flyktninger» og «flyktningkrise». Alt illustrert med bilder av barn og kvinner, til tross for at alle statistikker viste at over 70 prosent av «flyktningene» var unge menn i påfallende god form – og åpenbart med økonomiske midler nok til å kjøpe tjenester fra rådyre menneskesmuglere – og selvfølgelig: bilder av barn, kvinner og familiefedre i ferd med å krype under piggtrådgjerder. Dette siste til tross for at Europas grenser sto på vidt gap, det eneste kravet for å slippe inn i de forskjellige landene var at man registrerte seg. De som valgte å snike sin ulovlig gjorde det av en enkelt grunn: de ønsket ikke å registrere seg i de aktuelle landene fordi de ville til velferdsstatene lenger nord i Europa. Men piggtrådbildene var jo nyttig for å etablere medias og øvrige asylaktivisters foretrukne beretning, den om Festung Europa. Man kalte til og med folk som hadde oppholdt seg i Tyrkia i årevis for flyktninger; personer som hadde reist gjennom minst seks sikre land for å komme seg til Tyskland, Danmark, Sverige og Norge likeså.
Norske medieres budskap var mao ikke til å ta feil av.
Asylaktivister hadde kronede dager. Flyktninghjelpens Jan Egeland, Venstres Trine Skei Grande, Aps Jonas Gahr Støre og den konstant gråtkvalte KrF-lederen Knut Arild Hareide gikk på evig rundgang, særlig hos NRK, og man var så andektig at det var utenkelig å ymte frempå med et kritisk spørsmål. Politikere av alle sjatteringer fikk samtidig ukritisk legge ut om dugnad, som var det en forbigående krise vi sto overfor.
Men ettersom tilstrømningen ikke viste noen tegn til å avta, forandret stemningen seg. Asylmoroa fikk en brå slutt i midten av oktober, for endelig fant norsk presse en mye bedre vinkel. Inntil da hadde man kjørt oppslag på oppslag hvis primære budskap til regjeringen var at de måtte «gjøre mer og ta i mot fler» (bare det å sitte i regjering med jævla Frp, da, de eier jo ikke empati og er i utakt med folket!), men så viste det seg plutselig – det med plutselig skal vi komme tilbake til – at tilstrømningen i stedet kunne brukes mot den blåblå møkkaregjeringen; de hadde jo blitt advart og hadde ikke gjort noe for å avverge det. Noe så ansvarsløst!
Fikk gjentatte advarsler om flyktningstrøm. Ble varslet om millionflukt mot Europa, Norge nedjusterte sine anslag, skrev VG.
– Vi kunne ikke vite at de ville komme til Norge, svarte statsminister Erna Solberg – utrolig nok. Spørsmålet er nok helst hvordan de ikke kunne vite det? Alle kunne vite det, også norsk presse.
Det aktuelle varselet kom allerede i begynnelsen av mars 2015.
Det fantes også andre og langt eldre forvarsler om hva som ville komme, så det er ikke bare regjeringen Solberg som har opptrådt ansvarsløst.
Allerede i 2013 la FN frem en revidert befolkningsprognose som viser at (de daværende) 7,2 milliarder vil øke til 8,1 milliarder i 2025. I 2050 er tallet forventet økt til nærmere 10 milliarder, for å nå 11 milliarder i 2100. Den raskeste befolkningsveksten vil finne sted i verdens 49 minst utviklede land. Befolkningene i Mali, Niger, Somalia, Tanzania og Zambia forventes å femdoble seg innen 2100. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 35 årene. Afrikas befolkning vil fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne, og FN forventer at folketallet på kontinentet kan øke til så mye som 4,2 milliarder – mer enn 35 prosent av jordens samlede befolkning – i 2100.
Mer enn halvparten av den samlede veksten vil altså skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050 – innen de neste 35 år. Flere andre land, som India, Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode.I januar 2015 advarte tre ledende europeiske demografer og professorer – britiske David Coleman, danske Poul Christian Matthiessen og nederlandske Dick van de Kaa – om at den da historisk høye tilstrømningen til Europa bare ville være et skvulp i forhold til hva som kunne komme fremover. De påpekte at Europa ikke kan fortsette å ta i mot befolkningsoverskuddet fra mislykkede stater i Midtøsten og på det afrikanske kontinentet. Deres råd var at EU måtte gå foran for å få endret den foreldede Flyktningkonvensjonen fra 1951, for øvrig samme råd som Fremskrittspartiets eget Bærekraftutvalg fremmet i sin rapport høsten 2013.
Samme år ble FNs prognose attpåtil oppjustert. Utviklingen går faktisk raskere enn man trodde. Anslaget er nå at verdens befolkning vil øke til fra dagens 7,3 til 11.2 milliarder i 2100. Afrikas befolkning vil øke til 4,3 milliarder i samme periode. Og dette er FNs Population Division of the Department of Economic and Social Affairs` mellomalternativ – det som vanligvis selges inn som det mest sannsynlige. I Norge har innvandringen som kjent oversteget Statistisk sentralbyrås (SSB) høyalternativ hvert år siden 2005. All befolkningsvekst i Norge siden 2004 skyldes innvandring.
Er det noen som kan huske å lest noe særlig om dette i norske aviser, behørig behandlet og problematisert – alvorlig som det er – på lederplass og i kronikker av landets kommentariat, enn si i nyhetsinnslag, debatter og dokumentarer i NRK?
Frontex og andre organisasjoner, som Røde Kors, varslet for øvrig ikke bare i klare ordelag om at millioner var på vei til Europa, men også om at både migrantene og menneskesmuglerne gjør grundig research om velferdsytelser, asylbetingelser og regler for familiesammenføring før de drar hit. Migrantene – og da særlig syrere – setter følgelig kursen mot de europeiske landene som har gunstigst mulige velferdsordninger. Dette var for lengst grundig dokumentert av Frontex og ikke minst den danske avisen Jyllands-Posten. De landene som har de mest generøse velferdsytelsene og mest gunstige øvrige ordninger for asylsøkere har vært målet. Blant disse landene befinner Norge seg, sammen med Sverige og Tyskland.
I Danmark anslo generalsekretær for Dansk Røde Kors, Anders Ladekarl, i april 2015 at ikke en gang halvparten av de som ankom var flyktninger. Han var bekymret for at Europa ville måtte innføre strengere asylpolitikk hvis man ikke snarest fikk skilt de reelle flyktningene fra økonomiske migranter. Danske aviser skrev om saken, i Norge gjorde deres kollegaer sitt beste for å forkludre dette helt nødvendige skillet.
Resten er så nær historie at jeg neppe trenger å gjenta den her. Mange norske aviser har tydeligvis lært noe av kampanjejournalistikken de mot bedre vitende innlot seg på våren, sommeren og deler av høsten 2015. Dekningen er i all hovedsak blitt mer balansert.
I mens øker tilstrømningen til Europa og er nå like stor som i fjor, med grusomme konsekvenser. Hittil i år skal minst 2500 barn, kvinner og menn ha druknet under overfarten til Europa i sjøudyktige, overfylte båter.
Og NRK fornekter seg naturligvis ikke og sleper igjen generalsekretær i Norsk Flyktningehjelp Jan Egeland inn i studio, hvor han under vignetten «Desperat Flukt» ikke får et eneste kritisk spørsmål til sin fremstilling – eller om hans mangeårige rolle i skyve Europas mottaksevne og tålegrense til bristepunktet.
Murene i Europa er høyere i år. Hvordan vil det påvirke flyktningstrømmen til Europa?
Det vil påvirke i den retning at desperate mennesker vil falle i hendene på flere menneskesmuglere. Vi vil ikke se nedgang i antallet som prøver å komme til Europa, men vi vil se dem prøve stadig nye rute, færre drar nå via Hellas, Tyrkia, Hellas, mange flere den mye farligere veien fra Libya til Italia.
Vi har sett sterke scener de siste dagene hvor de da har valgt ruten over Middelhavet fra Libya. Kanskje farligere ruter også. Hvorfor gjør de det?
Fordi det er ingen lovlige veier å komme til Europa lenger. Ni av ti flyktninger og internt fordrevne flykter i eller til et fattig land. En av ti flykter mot Europa og Amerika og Australia og andre steder. Men der møter de altså stadig høyere murer, ingen lovlige veier, så de har ofte ikke noe annet alternativ enn å gå til disse forferdelige menneskesmuglerne. Det vi ber om er lovlige veier, slik nordmennene tross alt hadde i 1940-1945, Sverige, Storbritannia og andre steder kunne vi flykte til. Disse må også kunne flykte til Europa.
Hvem er det som flykter nå?
De som flykter… det er jo klart at dette er en blanding. Den største gruppen som flykter er fortsatt krigsflyktninger fra Syria, Irak, Afghanistan og Nigeria. Og så er det også migranter. Disse har ingen rett på å komme som flyktninger til Europa. De skal avvises. Men realiteten er at helt desperate mennesker nå møter stengte dører og det er intet hold i at de har en vei via EU – EU/Tyrkia-avtalen, denne fungerer fortsatt ikke.
I Danmark mener Egelands kollega i Dansk Flyktningehjelp, Andreas Kamm, det samme: fattigdomsmigranter må avvises. – Vi kan ikke løse ulikheten ved å la alle verdens fattige flytte til Europa, sier han til avisen Information og legger til at europeiske land må ta seg sammen og sende de mange hundre tusen migrantene som har kommet i asylstrømmen tilbake til hjemlandet.
»Der er to grupper af folk, som for tiden søger til Europa. Den ene gruppe er flygtninge, som er forfulgte derhjemme og derfor har ret til vores beskyttelse, sådan som det er defineret i flygtningekonventionen. Den anden gruppe er folk, som flygter fra fattige og forarmede levevilkår. De er ikke forfulgte, og vi skal ikke lade som om, de er flygtninge,« siger Andreas Kamm.
»Det er folk, som tager til Europa for at arbejde og sende penge hjem til familien. De skal sendes hjem, og i stedet skal vi satse på at give deres hjemlande udviklingsbistand, så befolkningen ikke flygter.«
Han mener, det er en stor misforståelse at tro, man løser noget, ved at lade alle, der har lyst til at slå sig med i Europa, gøre det:
»Ellers står vi i en situation, hvor vi påtager os at løse verdens skævhed ved at flytte folk fra den fattige del af verden til den rige. Og det er simpelt hen ikke en holdbar løsning,« siger han.
Millioner på spring
Egentlig er det ikke, fordi den danske flygtningechef mener, at de 1,2 millioner asylansøgere, der sidste år landede i Europa og de cirka 200.000, der er kommet i år, udgør noget større problem i sig selv. Problemet består i, at millioner af andre indvandrere fra verdens allerfattigste lande står i kø for at følge efter.
Derfor mener han, at Europa bør sende et klart signal om, at porten er lukket, med mindre man er forfulgt i flygtningekonventionens forstand.
»Vi skal selvfølgelig stadig tage os af flygtninge, der bliver forfulgt. Men der skal spilles på hele klaveret for at stoppe folkevandringen til Europa,« siger han.
Men i motsetning til Egeland er han klar på at så mye som over halvparten av de som drar mot Europa nå nettopp ikke er flyktninger. Han mener derfor at det viktig å møte tilstrømmingen ved Europas yttergrenser, avklare hvilken kategori de forskjellige tilhører og returnere de som ikke er reelle flyktninger.
Det lyder jo flott, men i realiteten er det tilnærmet umulig å få sendt hjem – det vet de og det vet vi. Svært mange migrantproduserende land er uvillige til å ta i mot sine egne statsborgere. I tillegg er ofte tilstandene i hjemlandet slik at enhver regjeringen som forsøker å retunere selv grovt kriminelle dit, øyeblikkelig får alt fra Jan Egeland og Amnesty til NRK, tallrike NGO`er, røde ungdomspartier og SV på nakken.
Tyske myndigheter har f.eks. i årevis klaget over 28 «problemland» som nekter å ta imot sine egne statsborgere til tross for at de etter internasjonal lov er forpliktet til det. Blant de 28 landene er Marokko, Algerie og Tunisia. En oversikt over antall hjemsendelser i 2015 bekrefter problemene. Samlet er hele 50.230 personer besluttet utvist fra Tyskland. En offisiell rapport viser at nærmere 5.500 av disse er algirere, marokkanere og tunesere. Antallet som faktisk ble deportert i første halvdel av 2015 er 53 personer.
Av over 2000 algiriske statsborgere som er besluttet utvist fra Tyskland, ble bare 24 sendt hjem i løpet av første halvår i 2015. Av 2.300 utviste marokkanske statsborgere ble bare 23 sendt hjem i samme periode. – Når tyskerne legger frem en av de 2.300 marokkanske statsborgerne som er besluttet utvists utgåtte pass for den marokkanske ambassaden, tar det først måneder å få utstedt et nytt. Noen ganger tar det tilsynlatende evigheter, skriver Der Spiegel. For tunesere er antallet 6. I et regjeringsnotat kommer det frem at det ikke lar seg gjøre å etablere kontakt med den tunesiske ambassaden i Berlin, som ikke er interessert, ikke har tid eller oppgir andre grunner til den manglende kontakten.
I 2014 lyktes EU-landene således til sammen bare i å sende ut 39 prosent av alle avviste asylsøkere.
Men tilbake til studio:
Men er Europa bedre rustet til å ta imot en stor flyktningstrøm i år enn det var i fjor?
Det er nok bedre hjelpearbeid, blant annet det meget fortjenstfulle arbeidet som den norske regjering og de norske skipene gjør i Middelhavet. Men et tusen mennesker druknet bare i forrige uke [samme uke plukket den italienske kystvakten opp 14.000. Min anm.]. Den europeiske sivilisasjon – hvis den kan kalle seg det – kan ikke tillate at tusener dør i feriehavet vårt, Middelhavet. Europeerne må diskutere måter hvor mennesker kan komme lovlig til vår verdensdel, det er klart at vi kan, vi er en milliard mennesker, vi har trillioner euros-økonomier, vi burde kunne klare like mange flyktninger som knøttlille Libanon tar alene og det har vi tydeligvis ikke evne til. Det har vært panikk som har grepet både politikere og opinionen i alt for mange land.
Men vi ser at veldig mange kommer til for eksempel Sicilia, hvor skal de ta veien når Europas grenser er stengt?
Nei, de kommer ikke videre. Det er samme som vi ser nå på de greske øyene, Flyktninghjelpens folk sier de kommer ikke videre. De blir der i oppbevaringsleire, så en av konsekvensene av den europeiske politikken er at vi får svære afrika-lignende flyktningleire i Middelhavet og øyer hvor folk ikke kommer videre og slik kan vi ikke ha det.
Avlutter riksrefser Jan Egeland, helt uanfektet av at han og hans like sannsynligvis er blant dem som bærer størst ansvar for den europeiske sivilisasjon i det hele tatt har kommet hit.
Interesseorganisasjoner som Flyktninghjelpens konsekvente misbruk av begrepet flyktninger har dekket over det som i realiteten er blitt forvandlet til permanent gjenbosetting av regulære innvandrere. Det har igjen oppmuntret til et omfattende misbruk av asylinstituttet og flyktningkonvensjonen, som de siste ti år, minst, har vært så overtydelig at det ikke kunne annet enn å gå på godtfolks tålmodighet løs. Ethvert forsøk på innstramninger underveis har blitt møtt av høylytt fortørnelse og fordømmelse fra det som ikke fortjener noe annen beskrivelse enn asyllobbyen, som samtidig har arbeidet målbevisst på å utvide asylsøkeres rettighetskatalog til det absurde. Det finnes alltid en grense for alt og asyllobbyens mangel på magemål har i aller høyeste grad bidratt til å skubbe Europa til det ytterste. Nå kommer inntramningene av ren nødvendighet og det er overveiende sannsynlig at de blir langt mer brutale enn de kunne ha vært om asyllobbyen hadde forstått å ta rev i seilene for ti år siden. Nå betaler andre prisen for deres grenseløshet.
Men tilbake til Egelands påstand – stikk i strid med sin danske kollega – om at den største gruppen som flykter er krigsflyktninger fra Syria, Irak, Afghanistan og Nigeria. Tallene sier noe annet og det er en glede å kunne konstatere at jeg denne gangen kunne finne dem i VG.
74 prosent er menn.
Så mens VG gjør en hederlig jobb, finner NRK det for godt å gjenta kampanjejournalistikken fra i fjor. Det er derfor lett å si seg enig med forskningsdirektør ved Det Norske Nobelinstitutt Asle Toje når han skriver:
Flyktningstrømmen er i ferd med å tilta og NRK gjør seg på ny klar til å svikte når det teller som mest. Jan Egeland er nok en gang utkåret til krisens ekspertkommentator – på tross av at organisasjonen han leder har åpenbare økonomiske interesser i spill. I stedet fremstilles han som en blanding av humanitær fagmann, utenrikspolitisk ekspertkommentator og moralens vokter – et fabeldyr som ikke finnes i virkeligheten. Og nok en gang vil NRK undre seg over at få motstemmer vil stille opp og spille rollen som Egelands antitese – den dumme, forutinntatte, umoralske. NRKs vilje til å legge hånden på vektskålen er uvanlig blant seriøse kringkastere. BBC vil intervjue Robert Fisk – men bruke han som sannhetsvitne? Aldri. Grunnen til at dette kan skje, var at NRK aldri erkjente at kampanjejournalistikken som preget kanalen høsten 2015 var problematisk. Som Bourbonerne har NRK ikke glemt noe, men heller ikke lært noe.
Amen til det – og skru gjerne over til en annen kanal.