EU-tilhengernes sorgprosess utfolder seg i media og er til dels et begredelig skue. På forhånd var det nok av trusler om straffereaksjoner som følge av feil valgresultat; EU-kommisjonens ærede president Jean Claude Juncker opplyste blant annet at man var beredt til å behandle Storbritannia som en desertør. I Tyskland rapporterer avisen Handelsblatt at det tyske finansdepartementet i en rapport anbefaler en tøff linje mot Storbritannia under videre forhandlinger.
Tatt i betraktning EU-maskineriets vanlige tilnærming til kritikk generelt og feilaktige utfall av folkeavstemninger spesielt, kommer ikke dette som noen overraskelse. I tillegg har de en rasjonell grunn denne gangen: den dype frykten for at flere land skal la befolkningen få et ord med i laget. Både Nederland og Frankrike er under sterkt press for å avholde folkeavstemning om medlemsskapet, hvilket EU – med sin manglende folkelige forankring, åpenlyse demokratiske underskudd og direkte folkefiendtlige elitisme – har dårlige erfaringer med.
Og det spørs om de slipper godt fra å ignorere resultater og/eller kreve nye hvis det blir galt svar flere ganger nå.
Det betyr imidlertid ikke at tilhengerne forsøker, så i Storbritannia har naturligvis over en million av dem sendt inn en underskriftsliste hvor de krever omvalg – og ganske sikkert et nytt etter det og etter der igjen. Før eller siden må da for fanden folk bli så demokratiske at de bruker stemmeretten sin til det EU-tilhengerne vil?
Det er visst særlig de unge EU-tilhengerne som ikke kan leve med utfallet og derfor vil ha en ny. Fremtiden har nemlig blitt tatt fra dem, har den. Det er lumpent gjort, det!
Generasjonskløften er klar. Hele 75 prosent av velgere under 24 år ønsket ifølge meningsmålingsbyrået YouGov å bli i unionen.
– De stemte for fremtiden, men den er tatt fra dem, mener Liberaldemokratenes leder Tim Farron.
I Aftenposten demonstrerer 23 år gamle Silje Bjellvåg disses elskelige tankegang. Bjellvåg er praktikant ved den norske EU-delegasjonen i Brussel – og hva de enn er gode til å lære bort der, et demokratisk sinnelag er det ikke.
Hun føler nemlig at statsminister David Cameron burde satt en øvre aldersgrense for å stemme ved Brexit, for da hadde ikke alle gamlisene stjålet Siljes og hennes medunges fremtid.
For så opptatt av å passe på EU-fremtiden sin er Bjellvågs aldersgruppe at hele 36 prosent av dem gadd å stemme.
EUs fremtidhåp bør merke seg denne listen, for så vet de til neste gang hvor den øvre aldersgrensen bør gå for å delta i demokratiske valg: 35 år.
– Kreftene som ønsker å splitte det europeiske samarbeidet vant, og ideen om et samlet Europa tapte, beklager Bjellvåg og ser suverent bort fra at EU i seg selv er et svært splittende spørsmål i de fleste land. Man hadde jo ikke trengt å se lenger tilbake enn til eget hjemlands to folkeavstemninger for å innse det, men denslags har man sikkert ikke tid til når man er travelt opptatt med å rette blikket rettet mot fremtiden i Brussel.
Fra praktikantplassen lyder det videre:
I tillegg viste det seg at et overveldende flertall av de med en universitetsutdannelse å skilte med ønsker å forbli en del av EU, mens de som droppet ut av skolen stemte at Storbritannia klarer seg selv.
Man kan jo ikke unngå å spørre seg om hvem som har best grunnlag for å forstå konsekvensene et utenforskap bringer, annet enn at det blir færre polske håndverkere i gatene.
Det kan man selvfølgelig spørre seg om, på samme måte som man spørre seg om svaret er at det i hvert fall ikke er vordende EU-byråkrater i tyveårene som lønnes bl.a. av skattemidler fra en arbeidsklasse de samme byråkratene åpenlyst ser ned på fordi de mener noe annet enn dem. For hvor godt grunnlag har man nå til å forstå konsekvenser når man ikke engang etter Brexit ser at egen arroganse og forakt er en medvirkende årsak til EUs manglende popularitet?
EUs egen meningsmåling viser da også at mellom en fjerdedel og en tredjedel av Europas befolkninger er fiendtlig innstilt til EU.
Skal tro hva det kan komme av? Selv det venstreliberale og EU-vennlige The Guardians kommentatorer påpeker at arbeiderklassen og andre grupper som i størst grad merker de negative konsekvensene av EUs politikk har gode og høyst legitime grunner til misnøye og at det har vært et stort feilgrep å avfeie dem som trangsynte, ignorante, usolidariske, rasistiske, høyreekstreme und so weiter. Men så ser de jo ut til å være over 35 år, da.
Og at det i stor grad er fra arbeiderklassen motstanden kommer, levner Lord Ashcroft Polls undersøkelse blant 12 369 velgere liten tvil om. I øvre middelklasse og middelklasse stemte 57 prosent for å bli i unionen. Blant fagarbeidere, arbeiderklassen og arbeidsledige stemte 64 prosent for å forlate EU.
Da er det jammen godt at Bergens Tidende tar ansvar for å formidle den 25 år gamle Sebastian Barnicks sjarmoffensiv til fordel for EU og dens tilhengere:
I dag forlot Storbritannia EU. Dette er en solid seier for Thatcher-generasjon, som atter en gang saboterer Storbritannias fremtid med dårlig informerte og spontane avgjørelser. Rasismen, fordommene og uvitenheten som hviler i hjertet av Storbritannia har nå blitt eksponert.
Ikke alle som stemte Brexit er en rasist, men alle rasister stemte Brexit.
Denne folkeavstemningen avslører noe grunnleggende feil med demokratiet vårt; folk vet ikke alltid hva som er best for landet. Dersom alle var godt utdannet og godt informert, ville det vært lettere for oss å fatte slike store avgjørelser.
Kan du skjønne hvordan opplyste og kosmopolitiske EU-tilhengere med supre holdninger som dette i det hele tatt har kunnet tape oppslutning og sympati i det offentlige ordskiftet?
Nei, ikke jeg heller. Det vil antagelig forbli en av Livets Store Uløste Gåter.
Til gjengjeld er ikke alt tapt. Lord Ashcroft Polls viser nemlig at EU-tilhengere og -motstandere om ikke annet har èn ting til felles: 76 prosent av begge grupper har ingen tillit til avisjournalister.
Så da inntreffer nok ikke den vestlige politiske siviliasjonens sammenbrudd eller tredje verdenskrig denne uka, i alle fall.