Arbeiderpartipolitiker og bystyrerepresentant i Stavanger, Sahfana M. Ali, har fått sydd seg bunadshijab og med det skaffet seg en strøm av hatefull, personlig tilsvining på Facebook.
For klikken til de selvutnevnt Norskeste av alle Norske Nordmenn skuffer naturligvis ikke:
«Du er faan ikke norsk jævla Muslimsvin. Kommer aldri til å bli det heller. Fuck you. Pell deg hjem», skriver en mann.
«Som å plassere en gull ring i tryne på en gris!!!!!!» skriver en annen.
«Få av fandenskapet våre nationaldrakter», lyder en tredje.
Oppfordrer til boikott
Og slik fortsetter det, i en nå slettet tråd på den åpne Facebook-sida til den profilerte islam-motstanderen Merete Hodne (46).
Faksimile: Dagbladet.
Bunader er – i mer eller mindre opprinnelige utgaver – en del av norsk kulturarv, slik de fleste folkedrakter verden over er. Norge er et godt land å leve i på grunn av den samfunnsinnretningen vi har, men for min del elsker jeg simpelthen landet som sådan. Og ikke den idylliserte, nasjonalromantiske varianten, men med all folkelig kultur og alle tidsepoker på godt og vondt. Vi har en historie med både bra og dårlig innhold, for meg spiller det ingen rolle: det er mitt Norge i gode og onde dager, mitt hjerte og min sjel hører hjemme her.
Så selvsagt er jeg en sertifisert bunadsekstremist; ungene ble pådyttet eldgamle familieklenodier av noen bunader før de kunne gå, jeg går bananas bare ved tanken på selve broderiene og blir aldri lei av å pusse bunadssølvet som hører til. Egentlig er det vel mer degging enn pussing.
Aldri er jeg mer høytidsstemt enn når jeg tar på meg bunad, om så anledningen bare er en flatfyllfestival i Valdres; jeg sprekker nesten av stolthet, det føles rett og slett som å kle på seg Norge. Det er med oppriktig sorg jeg skreller den av når dagen er over.
Sant å si er jeg så stolt av historien vår og bunadene våre at jeg mer enn gjerne deler det med alle som virkelig ønsker å være en del av det norske fellesskapet og således ta del i våre rike tradisjoner. Da spiller det ingen rolle hvor man opprinnelig kom fra. Det er få ting i tilværelsen som gjør meg gladere på høytidsdager enn å se folk med åpenbar innvandrerbakgrunn i bunad. Der og da forvandler det selv en innvandrings- og islamkritisk pessimist til en ihuga multikulturalist.
Og nå har noen nordmenn sparket søle på bunadsskjørtet mitt!
Riktignok er jeg ikke begeistret for hijab og dertilhørende kvinnesyn – et kvinnesyn veldig mange jenter og kvinner dør av rundt omkring i verden – så jeg så helst at det ikke ble normalisert på noe vis, hverken til bunad eller andre ting. Og dette handler ikke om at bunader ikke skal forandres, for det militante bunadspolitiet har tatt feil: bunader har alltid vært progressive plagg – man tager hva man haver – ikke stillestående. I stedet handler det om det hijab er et religiøst og kulturelt uttrykk for. Det er da også vanskelig å tro at den rutinerte politikeren Ali ikke skulle vite hvor kontroversielt hijab er i land med likestilling og således ikke ha forstått hvor symboltung sammenblandingen av den stadig mer politiserte hijaben og bunad i realiteten er. I og med at det finnes mange tildekkende hodeplagg, som skaut, til de fleste bunadsvarianter, fremstår saken mest som en del av den hijabaktivismen vi har sett så mye av de siste årene. Det er det selvfølgelig lov til både å like og mislike.
Men – og det er stort men her:
Alt dette kan vi diskutere på sivilisert, saklig og folkeskikkelig vis. Det som strømmer ut på nettsiden til Hodne er alt annet. Dette er ikke kritikk av hijab, islamsk kvinnesyn eller islam i seg selv. Det er rent muslimhat og det er fullstendig uakseptabelt. Det går bare ikke an.
I tillegg til den personlige belastningen dette ganske sikkert er for Ali og kanskje for andre kvinner med innvandrerbakgrunn som kunne tenke seg en bunad som et uttrykk for tilhørighet til det norske samfunnet, så kan vi antagelig regne med heretter å se hijab til bunader hvor vi ikke så det før. Det ville være en høyst menneskelig og forståelig reaksjon på griseri som dette.
Som ekstrabonus har de lykkes med å gjøre en allerede kronglete og betent debatt enda vanskeligere å føre. Personlig skammer jeg meg sjelden – og slett ikke på andres vegne – men i dag kjenner jeg litt på det. Og gleden over min egen bunad er plutselig litt mindre enn den var i går.
Takk skal dere faen meg ha!