Den forferdelige skytemassakren i Orlando var fryktet, men også varslet av IS – som lenge har oppfordret «enslige ulver» til å slå til mot vestlige mål. Utallige terrorplaner har blitt avslørt og stoppet i siste øyeblikk av vestlig politi de siste årene, men angrepet i Orlando gikk under radaren, og føyer seg inn i en lang rekke nådeløse terrorangrep fra jihadister – angrep som har helt klare fellestrekk. Men så skjer det noe rart: Avisene er fulle av oppfordringer til «målrettet kamp mot homofobi». Det er ingen uenig i, men var angrepet i Orlando drevet av homofobi? Virkelig?
Det foregår en merkelig og farlig «omskriving» av virkeligheten
Orlando-angrepet handler plutselig bare om homokamp, for å slippe å snakke om «det-som-ikke-kan-nevnes». Selv Barack Obama klarer ikke ta ordet «jihad» i sin munn. Men da tar man gjerningsmannens motiver ut av den større sammenhengen, og hans handlinger ut av historisk kontekst. Og det vi står igjen med er forvirring. For denne gjerningsmannen var ikke bare homofob, slik media liker å påpeke. Var han vel?
Skyldes 9/11 handelsfobi?
Hva hvis dette merkelig reaksjonsmønsteret overføres til tidligere terrorangrep? Da får man et ganske surrealistisk bilde av enkeltstående hendelser, som viser tydelig hvor feil sporet er:
Angrepet på Charlie Hedboe skyldes karikaturfobi.
Angrepet på Bataclan skyldes rockefobi.
Angrepet i Boston skyldes maratonfobi.
Angrepet i Bamako skyldes hotellfobi.
Angrepet i Sousse skyldes bikinifobi.
Og det planlagte angrepet på EM i Paris skyldes fotballfobi.
Slik kan man pulverisere sammenheng, og la den egentlige årsaken slippe unna. Men Orlando-massakren skyldes ikke homofobi, hat, fattigdom, fortvilelse, rasisme, gulfkrigen, kolonialisme, krenkelser eller andre eufismer. Alle disse angrepene henger sammen, og har en felles drivkraft. Men det vil ikke engang Barack Obama innrømme, og hvor er vi på vei da?
La oss snakke sant
Terrorangrepene fra jihadister er ikke enkeltstående hendelser. De henger sammen.
Alle angrepene er et angrep på samme ting: Vestlig frihetskultur.
Og alle angriperne hadde samme drivkraft: Religionen «Underkastelse».
Underkastelse er nemlig det motsatte av frihet. Å kombinere underkastelse og «gudegitte» lover, med frihet og menneskeskapte lover, blir en enorm kulturkollisjon. Et sivilisasjonssammenstøt. Angrepet i Boston skyldes en troskamp som har vart i 1400 år, og har skapt et større og større kaos siden gjenoppvekkelsen av politisk islam i Iran i 1979. Se hvor langt vi har kommet ned i malstrømmen.
Argumenter fra bakvendtland.
Mens jeg skrev denne kronikken, ble jeg spurt på twitter:
«Tenker du noengang på de tusener du krenker med din islamfobi? Altså alle tusener som ikke passer inn i ditt terrorbilde?»
Og personen følger opp med denne klassikeren:
«Jeg er ikke forkjemper for islam. Men mener du og dine gjør verden farligere. «Oss» og «dem».»
Men jeg har ikke islamofobi. Det er islam som har frihetsfobi. Det er ikke jeg som krenker fredelige muslimer. Det er det terroristene som gjør. Det er ikke jeg som gjør verden farlige. Det er det voldelige menn som gjør. Det er ikke jeg som skaper «oss og dem». Det er det islam som gjør. Og det er ikke oss budbringere som skaper flere og flere terrorister. Det er det muslimske geistlige og skriftlærde som gjør – uansett om de misforstår eller forstår islam. (For oss sekulære og ateister er den debatten likegyldig)
Så lenge man ikke vil plassere skylden der den hører hjemme, men heller skylde på alt annet, så blir problemet verre: Unnfallenhet, unnskyldninger, syndebukker og tåkelegging har aldri stoppet fremmarsjen til noen ideologi, religion, overtro eller ukultur. Det er ikke sånn verden fungerer. Bare fasthet og fakta fører frem. Men Vesten har ikke lenger ledere med fasthet og fakta. Vi har ledere med gode intensjoner og sannhetsfobi.
Islam VIL noe. Jeg vil det motsatte.
Svaret er ja: Jeg tenker ofte på de tusener av troende som har delt moske og hellig bok med terroristene. De må ha det forferdelig vanskelig. Jeg skjønner det er vondt. Men dessverre er det ikke min oppgave som ateist, demokratisk sjel og frihetsforkjemper å forsvare deres tro. Det er de troendes egen oppgave.
For å trekke en pararell: Min kritikk av kommunismen var ikke et angrep på mennesker, men på en idé. Dette krenket fredelige kommunister i den grad at jeg ble lovet å dingle i nærmeste lyktestolpe når revolusjonen brøt ut. (så fredelige var de) Men hva så? Skulle jeg unnlate å snakke om frihet, av frykt for krenke, såre og støte? Hvor ville muren vært da? Og hvordan skulle jeg bekjempe antidemokratiske ideologier da? Det kan ikke Barack Obama forklare. Han kan bare helle olje på vannet. Det er det mest skremmende.
En videreføring av opplysningstiden takk.
Jeg løper hverken kommunismens, islams eller geistliges ærend av frykt for å såre noen. Det var ikke slik opplysningstiden ble gjennomført. Det skaper ikke tydelighet. Det gir ikke resultater. Det er nemlig frivillig å være kommunist, muslim eller geistlig. Hvis man ikke liker hva som skjer i menighetens, ummaens og troens navn, er det bare å slutte, og heller tro på noe annet og bedre. Frihet kommer fra valg, ikke fra kompromisser med frihetsidealer, politisk korrekthet, feighet eller tåkelegging.
Der ligger løsningen. Og nå haster det å bli enige om en løsning.
For neste jihad-angrep mot en metrostasjon skyldes ikke togfobi eller meg.
Det skyldes islam – og vestlig sannhetsfobi.