Sperregrensepolitikk fra SV

SV har vaket rundt sperregrensen på de fleste målinger den siste tiden og flere av partiets kjente størrelser takker for seg. Det gjelder både Heikki Holmås, Snorre Valen og Bård Vegard Solhjell. Partileder Audun Lysbakken begynner å bli desperat, så desperat at han satser på at velgerne har særdeles dårlig hukommelse. Men den gang ei. Man kan lure mange over tid, men ikke alle hele tiden.

Elendig unnskyldning

Det er i dagens Dagbladet at Lysbakken prøver å ta et politisk grep. Med henvisning til den særdeles dårlige unnskyldningen om at det «den siste tida har så mange modige jenter stått frem i offentligheten og fortalt om sosial kontroll og bedt politikerne ta et oppgjør med æreskulturen» og at det «stort sett (har) vært jenter med muslimsk bakgrunn», fremlegger Lysbakken et forslag om å frata religiøse samfunn statsstøtte hvis de bryter med menneskerettighetene eller demokratiske verdier og prinsipper.

Hvor har så Lysbakken vært de siste 15 årene? Han kom som kjent inn på Stortinget i 2001. Og hvor var han i januar i år, da alle partier på Stortinget – med unntak av SV – la frem et forslag som skal tette smutthull for utenlands finansiering (f.eks. ved petrodollar fra despotene i Saudi-Arabia) av moskeer i Norge? Og det i en tid der stadig flere moskeer etableres?

Vi kan jo for øvrig minne Lysbakken om at nettopp problematikken knyttet til jenter og kvinners problemer med den såkalte æreskulturen og mangelfull deltakelse i samfunnet, samt innvandrermiljøers manglende respekt og forståelse for frihetsverdiene (likestilling, likeverd, ytringsfrihet og religiøs frihet) var grunnen til at HRS ble opprettet. Men Lysbakken og SV har vært mest interessert i å stoppe vårt arbeid. Da Lysbakken satt som barne- og inkluderingsminister i Stoltenbergregjeringen gjorde han alt som var i hans makt for å få oss fjernet, både ved bruk av lovlige og ulovlige virkemidler. Dette har jeg tidligere kommentert under den lite flatterende tittelen «Partileder og løgner».

De virkelige modige ble overkjørt

Allerede på begynnelsen av 2000-tallet var en rekke modige jenter i offentligheten og fortalte om sosial kontroll og den såkalte æreskulturen. Disse var virkelig de modige jentene, nettopp fordi de var så alene. Familien og miljøet hadde snudd dem ryggen. De fryktet endog for sine liv. Problemene deres var ukjente både for beslutningstagere og hjelpeapparatet. Men de turte å gi denne forkastelige kulturen og praksisen et ansikt, og samtlige partier på Stortinget møtte dem. Også SV. Jentene håpet at når de bare fortalte hvordan det var, så ville politiske handlinger hjelpe dem og alle som kom etter dem. Og som kjent blir det jo bare flere og flere.

To av disse jentene var Jeanette (av pakistansk herkomst) og Nadia (av marokkansk herkomst), som begge engasjerte seg i HRS. Foruten at de møtte de fleste politikerne på Stortinget, stilte de opp i en rekke intervjuer, på debattmøter, i demonstrasjoner, her f.eks. i 2002, samt at de lånte sine ansikter til en brosjyre i 2002 som hadde til hensikt å hjelpe jenter som ble tatt ut av Norge for å bli eksempelvis tvangsgiftet. Denne brosjyren, som var i baklommeformat, ble en stor suksess, både på grunn av formatet (lett å gjemme) og fordi den inneholdt kortfattet og presis informasjon om hvor de hjelpetrengende kunne henvende seg også i utlandet. Brosjyren, initiert av HRS, la mye av grunnlaget for det senere informasjonsarbeidet på feltet.

Politikerne på Stortinget var rystet over informasjonen Jeanette og Nadia kom med, ikke minst fordi det vitnet om at de i årevis var blitt ført bak lyset av antirasismeindustrien (som for øvrig Lysbakken var en del av). Det var ikke så sort-hvitt som antirasistene hevdet. Problemkomplekset var betydelig større, og jentene fortalte at det største problemet var «deres egne». At noen i minoritetsbefolkningen kunne ha forkastelige holdninger, ja, til og med være direkte kvinnefiendtlig eller rasister, var totalt uforståelig for den typiske antirasist som sitter fast i sitt fargekart.

Mange politikere felte tårer i møtet med Jeanette og Nadia – og jentene trodde på politikerne. Nå skulle det virkelig skje noe! Vel, det ble gjort noe spede forsøk, f.eks. ble det fremmet en rekke tiltaksforslag i et privatforslag (dok.8:50, 2001-2002), signert Per Sandberg, Jan Arild Ellingsen og Karin S. Woldseth.

Dere ser problemet?

Akkurat. Forslaget kom fra Fremskrittspartiet (FrP). Da snudde de øvrige partiene på Stortinget ryggen til. Det politiske spillet var langt viktigere. Jeg kan jo også røpe at noen (som fortsatt er) sentrale i SV ringte meg på denne tiden med følgende beskjed: «Vi kan ikke støtte dere hvis dere samarbeider med FrP.» Denne uttalelsen falt etter at Nadia, i et intervju med Dagsrevyen, ble spurt om hvem hun mente hadde den beste innvandringspolitikken. Nadia svarte ærlig hun, nemlig FrP, og jeg skjønte umiddelbart at vi kom til å få mange tunge år fremfor oss. HRS var på denne tiden innstilt med 1 million kroner i statsstøtte, SV trakk sin støtte umiddelbart og vi endte opp med 500 000 kroner. Så mye for SVs engasjement for nasjonen og disse jentenes interesser.

Flere år etter hadde både Jeanette og Nadia trukket seg ut av offentligheten. De orket ikke mer. For svært lite skjedde politisk. Jo da, det ble lagt planer og meldinger ble produsert på løpende bånd og hjelpeapparatet ble rustet opp. Men få ville ta tak i det virkelige problemet. Og på samme måte som antirasisme var blitt en industri, ble nå også denne kampen en industri. HRS’ suksess var et faktum og den ene etter den andre organisasjonen tilpasset seg – nå var de alle «eksperter» på det de i alle år hadde fornektet eller holdt kjeft om. (Her kan du f.eks. lese om hvordan Jeanette ble møtt av en av disse organisasjonene i 1997). For her var det jo penger å hente!

Hva har så de samme bidratt med? Svært lite er min konklusjon, utover at de har gjort det meste for å bli kvitt HRS. Vi fikk den ene drittpakken etter den andre i mediene. Men fortvil ikke – det har bare gjort oss enda sterkere da vi hele tiden har visst, og vet, at vi er på den riktige siden.

Vinden har snudd

16 år tok det før vinden snudde, og i denne sammenheng er den beklagelsen som kom fra VGs Astrid Meland i går på sin plass. Det krever mot å tale mot konsensus på dette feltet, da beskyldningene sitter løst. Men mange har mye å beklage – og da spesielt overfor de jentene og kvinnene som år etter år er blitt sviktet og et problemkompleks som bare har fått utvikle seg.

Slik sett er det bra at SV og Lysbakken innser at de har tapt. Men heller enn å beklage prøver Lysbakken å selge det inn som SV-tankegods. Glem det, ingen tror på deg utenfor din egen lille menighet, men forslaget er en god start:

I forslaget heter det at «det må ha konsekvenser at trossamfunn og religiøse ledere fremmer holdninger som strider mot grunnleggende menneskerettigheter, demokratiske verdier og prinsipper, samt holdninger som innskrenker og hemmer integrering og utsetter noen for sterk sosial kontroll. Dette gjelder uansett trosretning.»

I saken, som skal voteres over neste torsdag, ber Stortinget regjeringen utrede en mulighet for å trekke økonomisk støtte til trossamfunn som:

• Oppfordrer til lovbrudd.
• Tar mot utenlands finansiering fra stater som bryter fundamentale menneskerettigheter.
• Andre alvorlige forhold som kan medføre tilbaketrekking av statlig støtte.

– Kjempeviktig

SV-leder Audun Lysbakken er fornøyd med forslaget SV nå har fått gjennom.

– Vi bestemte oss for å fremme dette forslaget fordi vi den siste tida har sett så mange modige jenter som har stått fram i offentligheten og fortalt om sosial kontroll og bedt politikerne ta et oppgjør med æreskultur. Dette har stort sett vært jenter med muslimsk bakgrunn, og vi vet at dette ofte er forbundet med konservativ religion. Disse jentene fortjener vår støtte, sier Lysbakken til Dagbladet.

Problemet er først og fremst islam

Dere ser hva som er problemet nå? Ja, vi skal ikke snakke om det reelle problemet. Den såkalte religionen som strider mot alle våre frihetsverdier. Sett islam opp mot likestilling, likeverd, ytringsfrihet og religiøs frihet og vurder resultatet. Nei, vi må heller skynde oss å si at det «gjelder alle religioner».

Det gjør ikke det. Langt de fleste religioner ser og hører vi lite om i det offentlige rom. Unntaket er islam. Men her er det ikke bare Lysbakken som er feig, feig er også Regjeringen da nettopp islam glimrer med sitt fravær i integreringsmeldingen. Vi tror altså igjen at vi skal løse problemene uten å ta tak i problemene? Kunne så noen politikere bli bedt om å avgi en forklaring på hva de frykter? Kunne de pekt på hvilke utfordringer vi har knyttet til de ulike religioner? Kanskje vi slik sett kunne komme nærmere kjernen i problemet.

For øvrig har jeg liten tro på at problemene lar seg løse med det skisserte forslaget. Problemet har vokst seg for stort og formuleringene rommer for mange tolkninger. I dag er det antakelig bare én løsning, nemlig at staten ikke finansierer et eneste religiøst samfunn. Alternativt kunne vi bare finansiere den norske kirke, da ut fra begrunnelsen om at kirken er en viktig del av vår kulturarv. Men det er det neppe en kjeft av politikerne som tør foreslå dette, for da blir det skrik og skrål om forskjellsbehandling og religionsfrihet. Nasjonen Norge og norsk kultur derimot er det færre som tør snakke om – hvis vi ikke snakker om kulturen «mangfold», selvsagt.

I Solhjells «avskjedsintervju» i Aftenposten (5.juni) avslørte han blant annet at SV etter hans mening hadde vært for lite islamkritisk.

– Hele det politiske miljøet, men også SV og venstresiden har vært for lite flink til å kritisere muslimske miljøer.

– Vi må anerkjenne og tydeliggjøre at Norge er et sekulært samfunn med full religionsfrihet, og så gå inn i debattene med mørkemenn i islam, slik vi har gjort i 100 år med mørkemenn innen kristendommen.

– I Norge har vi undervurdert at sosial kontroll, og kontroll av jenters seksualitet, er sterk innen muslimske miljøer. Mange har trodd at ved ikke å kritisere islam, så gjør en minoritetene en tjeneste. Det er å beskytte de konservative kreftene, i stedet for å støtte de som står opp mot dette.

– Skoler og barnehager må være fri for forkynnelse. Det er f.eks. ikke riktig å legge til rette for egne bønnerom på videregående skoler, slik det gjøres enkelte steder i dag.. Vi har også avskaffet kjønnsdelt svømmeundervisning i Norge. Det er en fundamental verdi i Norge at gutter og jenter gjør ting sammen. Det må ikke endres.

Han tar også til orde for en kompromissløs forsvar for ytringsfriheten og for retten til blasfemi.

– Religionene er ikke skjøre planter som må beskyttes, men maktinstitusjoner.

Jeg kan underskrive på at dette også er nye toner fra Solhjell. I et møte vi (HRS) hadde med ham da han var kunnskapsminister (tror det var i 2008) var den samme Solhjell totalt blind og døv for hvilken innvirkning islam kunne få i vårt samfunn. Men det er godt at flere våkner, det er bare så sent.

Er det for sent?