Det våre myndigheter og referansepersoner ikke forteller oss er at de de facto ikke har noen som helst kontroll på hvor og når terroren slår til i det åpne samfunn. De tør ikke det. Av frykt for å skape panikk i befolkningen.
Men faktum er at Orlando-terroristen Omar Mateen gikk under radaren. To ganger var han innkalt til avhør etter mistanke om radikalisering, men sluppet fri igjen. Det samme skjedde med 22.juli-terroristen i Oslo gikk, likens Madridterroristene i 2004, London-bomberne i 2005, angriperne på Charlie Hebdo i januar i fjor, København-terroristen, Bataclan-terroristene og Brussel-terroristene. Forsøkene på å kolonisere fremtiden ved hjelp av risikoanalyser og etterretning i et åpent samfunn kommer aldri til å gi oss fullstendig trygghet. De er en mager trøst. PSTs analysesjef Jon Fitje Hoffmann sa det til NRK etter Paris-terroren at valget om å leve i et åpent samfunn innebærer at vi aksepterer risikoen for nettopp terror, sykdom og forferdelse, for ikke å klare reisen mellom Scylla og Kharybdis.
Ofrene fra Orlando.
Analysesjefen har selvsagt helt rett. PST og andre lands kontraterrorenheter arbeider altså utfra skjøre risikoanalyser. Spørsmålet er om etterretningsenhetene har politisk mandat til å legge inn de variabler som må til? Motstanden mot mer elektronisk overvåkning er stor. Politikere og medier har dessuten liten kunnskap om hva dette innebærer. Dernest har alle fra Per Sandberg til Audun Lysbakken omsluttet det flerkulturelle samfunn, og uttalt at det er en berikelse (Sundvolden-erklæringen). Det er mulig flerkultur er en berikelse, men det innebærer også en risiko, som vi for så vidt har takket ja til.
Risiko kan formuleres som sannsynlighet multiplisert med konsekvens. Selv om sannsynligheten for at den enkelte innvandrer skal begå terror er svært lav, er risikoen stor, slik vi så det i Paris, Brussel og nu Orlando. Svært mange tyske innvandrere til Norge på mitt fødested-forholdsvis flere enn etniske nordmenn- gikk med okkupasjonsmakten, en ble leder av Quislings førergarde. Lojaliteten til Das Vaterland spilte inn i krisetider.
I mellomkrigstiden foregikk det antijødisk handelspionasje i Norge. De jødene som er tilført etno-religiøs tilhørighet i kredittopplysningene, ble senere rammet av tyskernes rasepolitikk. Det gjelder den jødiske forretningsmannen Mauritz Rabinowitz, som ble arrestert alt i 1940. Rabinowitz døde i Sachsenhausen i 1942, det samme gjorde hans bror. Det samme gjelder den jødiske forretningsmannen Josef Scelofsky. Schimmelpfeng skriver på slutten av sin kredittopplysningsrapport om firmaet J. Scelofsky: «Scelofsky ist Nichtarier.» Josef Scelofsky ble gasset samme dag som han kom til Auschwitz i 1942.
Risiko er et låneord fra italiensk og fransk. Beck (1997) tilskriver det begrepet en italiensk opprinnelse, hvor risco ifølge ham hentyder til “klippene, det farlige eller hasardiøse punkt på sjøreisene fra det 12. og 13. århundres bystater“ (ibid:9). Engelskmennenes begrep risque er et fransk ¨låneord og hentyder ifølge Giddens (1991) til en morsomhet som kan risikere å vekke anstøt blant tilhørerne. Begrepet risiko blir særlig sentralt i samfunn som beveger seg bort fra tradisjonelle måter å gjøre tingene på, og som åpner seg selv for en problematisk fremtid. Begrepet ha inflatert den vitenskapelige litteraturen de senere årene. Den engelske etymologien av begrepet risk har ifølge Johnson and Covello (1987) to mulige derivasjoner som er interessante. På folkelig latin heter risiko resucum, som hentyder til fare, klippe og risiko til sjøs. Likeens har vi det greske ordet rhiza, som betyr å seile rundt klippen. Johnson og Covello assosierer dette med Homers Odysseen, hvor Odyssevs og hans menn gjorde sin farefulle reise mellom Scylla og Karybdis i Messinastredet (Østbye 2001. Motsvarende er begreper som det engelske ordet fate eller på norsk skjebne knytter Giddens (1991) til det førindustrielle eller tradisjonelle samfunn og den tidligmoderne nasjonalstaten. Skjønt egentlig var det tilsvarende ordet bane eller bani, fra germansk banan som betyr død eller drapsmann (Bjorvand og Lindeman 2000). Engelskmenn skiller videre mellom destiny og fate, der destiny er en personlig forutbestemt livsskjebne. Med andre ord forstår vi at bane eller skjebne er noe som påføres en utenifra eller som er bestemt forut for og uavhengig av individets beslutninger. Det er altså to verdener som åpner seg her: Risikoverden og skjebneverden.
De førmoderne islamistene opererer utfra en skjebneforestilling, en destinasjonslære, som vi har lite å stille opp med. Vestlige borgere med flatskjerm og hytte i skjærgården er ikke beredt til å sprenge seg i luften i troen på 70 jomfruer. Det ble derfor håpløst hjelpeløst når Hadia Tajik sier -få dager etter den gruoppvekkende terroren i Paris-at «vi må forebygge og bekjempe den med demokratiske midler». Men den forestillingen har ikke hjulpet oss noe, slik vi har erfart det gjennom 15 blodige terror-år. Vi kan ikke kolonisere fremtiden i Spørretimer på Stortinget, slik Tajik tror.
Risikoen i det globale samfunn er usynlig. Vi kan ikke se den med det blotte øye. Prisen for å leve i et risikosamfunn er derfor at vi koloniseres av lammende angst, slik vi nu ser i Paris, Brussel og andre europeiske hovedsteder. Alt er en potensiell risiko. Folk blir paranoide. Tilliten mellom folk går i oppløsning. Det skaper grunnlag for nye anslag: Skolemassakre. Terror. Men samtidig vi må leve livene våre. Trygghet eller åpehet er altså det store spørsmålet. Dersom vi ikke vil ha det slik, må vi lukke våre samfunn litt mer. Einar Gerhardsen gjorde det med Beredskapslovene, slik franskmennene og belgiere gjorde med unntakstilstanden etter terroren. Slik Odyssevs bandt seg selv til masten. Det innebærer mindre individuell frihet, sterkere beskyttelse av nasjonale grenser, mindre handel, lavere levestandard, færre menneskerettigheter, og mindre demokrati. Men vil vi det? Neppe. Vår hukommelse har dessuten begrenset levetid. 2. verdenskrig er langt unna. 22. juli også. Vi blander sammen minner med våre verdier og preferanser, og lager et nytt produkt som ikke er en avstøpning av virkeligheten. Vi forføres av våre lengsler om at lammet skal ligge ved siden av løven, muslimen ved siden av den kristne eller sekulære. Det er kanskje vår achilles-hæl. Om kort tid vil SV og Rødt igjen kreve ny granskning av våre hemmelige tjenester, Edvard Snowden kreves frigitt til Bjørnsson-festival, og alt er som før.
Dessuten: Fortsatt er det den europeiske sivilisasjon som settes på tiltalebenken. Lederkommentaren i Trønder-Avisa like etter terroren i Paris var at franskmenn selv var skyld i den. NRK ruller ut timelange sendinger om europeisk undertrykkelse ute, og vi slutter rekkene igjen. Ambivalensen i den europeiske kulturen mellom frihet og trygghet ville ikke slippe taket. Da blir det tilslutt som med oss som med den nervøse anorektikeren: Noen kommer tilslutt å ta styringen over våre liv. Vi må bare venne oss til tanken.