I dag markeres det at det er fem år siden den grusomme terroren rammet Norge. Morgenbladet har spurt en del samfunnsdebattanter, inkludert meg, om hva hendelsen har gjort med den offentlige samtalen. Her er svaret mitt.
Morgenbladet i dag s. 11
– Hvordan har 22. juli forandret den norske samfunnsdebatten?
– Det tok mellom seks og tolv måneder før det ble en mer virkelighetsorientert debatt igjen. Tragedien ble utnyttet av mange sentrale samfunnsdebattanter til å tråkke på dem som gjennom årene har påpekt at den ikke-vestlige innvandringen ikke har vært økonomisk eller verdimessig bærekraftig. Mediene var deres velvillige hjelpere. Jeg husker jeg ble hanket inn til Dagsnytt 18 allerede på tirsdagen. Der prøvde de å ansvarliggjøre Human Rights Service for det som hadde skjedd, fordi vi hadde stått opp for menneskerettigheter og frihetsverdier. Det var en sjokkerende og absurd opplevelse.
– Hvilke endringer førte til «en mer virkelighetsorientert debatt»?
– Det er tre store omdreiningspunkt disse fem årene. Det første er Finansavisens regnestykker i 2013 på innvandringens enorme kostnader, etterfulgt av godkjenningsstempel fra SSB. Den politisk skapte myten om at uten innvandring hadde Norge nær sagt ligget i steinrøysa, ble parkert. Den andre er terrorhendelser og alle avvergede angrep i Vest-Europa, som har ført til at også de mest nidkjære fornekterne av islams iboende problem med frihetsverdier og dertil iboende voldselement, langt på vei sitter igjen uten et eneste kort på hånden. For det tredje er medienes maktmonopol brutt, for meg best illustrert ved at Islam. Den 11. landeplage har blitt en historisk bestselger, til tross for at mainstream-media ville forbigå den i taushet. Et alternativt nettsted som rights.no, kombinert med Facebook, overkjørte medieeliten, hvilket er et sunt demokratisk tegn i tiden. Den voldsomme, ukontrollerte folkevandringen inn i Europa i fjor høst førte til et paradigmeskifte. Folk er med rette bekymret for fremtiden, noe som også reflekteres i de stadige høyere lesertallene til alternative nettsteder som rights.no og document.no.
– Etter 22. juli etterlyste du en mer åpen og konstruktiv debatt. Hvordan opplever du de fem siste årene i lys av den uttalelsen?
– Det har blitt bedre når det gjelder faktisk forhold. Man kan ikke forvente troverdighet som økonom i dag hvis man tar til orde for at den innvandringen vi har og har hatt er økonomisk lønnsom. Trine Schei Grande, Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre, de står ribba tilbake når det gjelder troverdighet i den type spørsmål. Når det gjelder debatten om islam, som er den andre store debatten, så har en politiker som i Børge Brende-stil fremmer løgnen om at «islam betyr fred» lite troverdighet igjen. Folk vet at islam er del av problemet.
– Så du opplever at det har blitt en mer åpen debatt om innvandring?
– Ja, absolutt. Flere aktører har kommet på banen. Men det er dette med at virkeligheten har innhentet oss. Vi aner knapt hvor vi er om to til fem år. Så fort går utviklingen. Hvis jeg for syv år siden hadde spådd fremveksten av Den islamske staten, med sympatisører i hele Vest-Europa, så hadde jeg blitt «landsforvist». Hvis ikke Europa stopper migrasjons- og asylstrømmen, så er Europa kulturelt og velferdsmessig ferdig på sikt. Dette forstår folk. De ser endringene i sine nærområder.
– Hvorfor ser du bortfallet av medienes informasjonsmonopol som en så vesentlig endring i samfunnsdebatten etter 22. juli?
– Fordi mainstream-media har mistet så mye troverdighet, akkurat som småpartienes ledere. Da vokser alternative medier frem. Det skulle i teorien ikke være mulig for Human Rights Service, med tre ansatte, å nå over 700 000 følgere på Facebook. Det forteller meg at folk søker til alternative medier for å få fakta. Og dét er også et av utslagene etter 22.juli.
– Har det blitt større takhøyde for innvandringskritiske stemmer i den brede debatten?
– Hvis du ser til Sverige, så fører de en generelt sett strengere innvandringspolitikk enn Norge. Dette er en konsekvens av at realitetene har innhentet den politiske ledelsen. De kan ikke fortsette med skuespillet lenger, fordi folk forstår at det er som det er. Jeg har turnert land og strand med boken min, og gjennomgående, uansett forsamling, så er folk bekymret for fremtiden. De har opplevd det fantastiske Norge fra seksti- til nittitallet, og de ser landet forvitre. Politikerforakten er massiv. Og det er meget forståelig.
– Er du overrasket over utviklingen?
– Nei, fordi fakta og realitetene blir så åpenbare at de ikke kan fornektes. Fakta på bordet bør jo gi en mer redelig debatt.