– Hvorfor har makthaverne i demokratiske stater gjort så lite for å ordne opp i det som bekymrer så mange mennesker, skriver Joseph E. Stiglitz i en artikkel som er oversatt til svensk i avisen Sydsvenskan.
Joseph E. Stiglitz er professor ved Columbia Universitetet og sjeføkonom ved Rooseveltinstituttet. Den internasjonalt anerkjente og prisbelønnede Stiglitz er en av verdens mest siterte nasjonaløkonom og i 2011 plasserte Time Magazine ham på listen over verdens mest innflytelsesrike personer. I 2001 fikk han Nobels minndepris i økonomi av Sveriges Riksbank.
Joseph E. Stiglitz. Bilde: Wikipedia.
I artikkelen kommenterer Stiglitz Brexit og EU-tilhengernes bemerkelsesverdige reaksjon. Han mener at konsekvensene av Storbritannias folkeavstemning og uttreden av EU avgjøres av EUs reaksjon. Stiglitz mener at vi nå ser de politiske konsekvensene av at de siste 40 års nyliberale politikk har tjent den rikeste prosenten, mens de 99 andre prosentene har tapt på politikken.
– De fleste trodde nok i starten at EU skulle velge en myk linje mot Storbritannia, men som andre skilsmisser kan det ende i bråk, skriver han og påpeker at både EU og Storbritannia har tjent på det økonomiske samarbeidet. Da EUs mantra er at mer økonomisk integrasjon alltid er bedre, så bør de bevare så sterke bånd som mulig i de nye omstendighetene, mener Stiglitz.
Imidlertid har EU-kommmisjonens Jean-Claude Juncker inntatt en hard linje. For å avskrekke andre medlemsland fra å følge Storbritannia, mener Juncker at EU ikke bør tilby landet mer enn det miminum som garanteres av Verdens handelsorganisasjon (WTO).
– Juncker tror altså ikke at EU kan holdes sammen av de fordelene medlemsskapet gir og som stort sett overskrider kostnadene. Økonomisk velstand, følelsen av solidaritet, stolthet over å være europeisk holder ikke. I følge Juncker behøver man også trusler, ydmykelser og redsel, fastslår Stiglitz og legger til:
– Dette standpunktet inntar de som nekter å se det folkeavstemningen i Storbritannia og republikanernes primærvalg i USA tydelig viser: Store deler av befolkningen har det dårlig.
På båda sidor om Atlanten uppfattar människor frihandelsavtalen som en av anledningarna till sitt elände. Det är både överdrivet och förenklat, men begripligt. Dagens handelsavtal förhandlas fram utan insyn. Näringslivets intressen är rikt representerade medan vanliga människor och löntagare är utestängda. Föga överraskande blir resultatet ensidigt: Arbetarnas förhandlingsposition försvagas ytterligare och förvärrar effekterna av den lagstiftning som inskränker fackföreningars och anställdas rättigheter.
Även om handelsavtalen har bidragit till större ojämlikhet, har mycket annat också rubbat den politiska balansen till kapitalets fördel. Till exempel har immaterialrättsliga bestämmelser gjort det möjligt för läkemedelsföretagen att höja priserna. Varje ökning av företagens inflytande på marknaden innebär i realiteten lägre löner och leder fram till den allt större ojämlikhet som idag utmärker de flesta utvecklade samhällen.
Mange bransjer blir konsentrert og dermed øker markedskreftenes styrke. Uendrede eller lavere lønner faller sammen med hardere tider og nedskjæringer i de sosiale tjenstene som mange med lav- og gjennomsnittsinntekt er avhengige av.
Når innvandringen samtidig øker, kan den økonomiske usikkerheten for vanlige lønnsmottagere gjøre situasjonen eksplosiv, fortsetter Stiglitz, som mener at Vesten, og da særlig de gamle kolonialmaktene, har en moralsk plikt til å hjelpe flyktninger fra krig og undertrykkelse.
– Men selv om mange fornekter det, så resulterer tilstrømningen av lavkvalifisert arbeidskraft under normale omstendigheter lavere gjennomsnittsinntekter. Dersom lønnsnivået ikke kan eller bør senkes, resulterer det i økt arbeidsledighet, skriver han og fortsetter:
Problemet er størst i de landene hvor økonomisk vanskjøtsel allerede har ført til høy arbeidsledighet. Europa, og særlig eurolandene, har de siste tiår blitt vanskjøttet i den grad at den gjennomstnittlige arbeidsledigheten er tosifret. På grunn av EUs frie bevegelse vil de landene som har klart å holde arbeidsledigheten nede sannsynligvis ende med å måtte ta en større andel flyktinger. Arbeidstagerne i disse landene ender således med å betale prisen i form av lavere lønninger og økt arbeidsledighet, mens arbeidsgiverne drar nytte av billig arbeidskraft.
– Byrden av flyktningstrømmen legges altså på, ikke overraskende, dem som har vanskeligst for å bære den. Det prates mye om de gevinstene innvandring medfører. Det kan stemme i land med lav velferd. For de landene som har et godt sosialt sikkerhetsnett – forsikringer, utdannelse, helsetjenester og denslags for alle – gjelder det motsatte, konstaterer Stiglitz.
Presset på minkende lønner og besparinger i sosialsystemet har svekket middelklassen og fått likeartede konsekvenser på begge sider av Atlanteren. Middel- og arbeiderklassen har ikke tjent noe på den økonomiske tilveksten. I tillegg vet de at bankene forvoldte den økonomiske krisen i 2008. De så at milliarder ble anvendt for å redde bankene, men nesten ikke noe for å redde deres jobber og hjem. Gjennomstnittslønnen for en heltidsarbeidende mann i USA er, med inflasjonen tatt i betraktning, lavere i dag enn den var for 40 år siden, fortsetter Stiglitz og peker på at ingen burde være forbauset over at mange er sinte.
– Politikere som har lovet forandring har ikke levert, konstaterer han. – Velgere som allerede visste at systemet er urettferdig, oppfatter det som enda mer råttent og har mistet den lille tilliten de hadde til de etablerte politikernes vilje eller evne til å ordne opp. Det er også forståelig: mange politikere trodde på dem som lovet at alle skulle tjene på globalisering, mener Stiglitz og fortsetter:
– Å stemme i sinne løser ingen problemer og kan forverre den politiske og økonomiske situasjonen. Det samme gjelder for reaksjonene mot de som stemte i protest. Å komme videre er et grunnleggende prinsipp innen økonomi. På begge sider av den engelske kanal bør politikken nå søke å forstå hvorfor makthaverne i demokratiske stater har gjort så lite for å hamle opp med det som uroer så mange mennesker.
Alle regjeringer i EU må ha som sitt fremste mål å forbedre livet for vanlige mennesker. Mer nyliberal ideologi hjelper ikke og man må slutte å blande sammen mål og middel: frihandel kan, om den skjøttes vel, resultere i større velstand for alle, men ved vanskjøtsel forverrer den levestandarden for mange, kanskje de fleste, skriver Stiglitz og avslutter med å peke på at det finnes alternativer til dagens nyliberale ordning som kan gjøre skape større velstand og atter andre alternativer – som TTIP, den foreslåtte handelsavtalen mellom USA og EU – som kan forvolde ytterligere skade.
Utmaningen är att lära av historien för att kunna välja klokt och rata det som gör ont värre.