Utgangspunktet for Asle Tojes artikkel i dagens Morgenbladet er blant annet Storbritannias befolkning sitt «gale» valg: brexit.
Folket er blitt gale. Gale, sier jeg dere. De stemmer mot sine egne interesser. De stemmer på Le Pen og Trump og brexit. Trenger vi mer bevis for at demokratiet bør innsnevres?
Vi er altså blitt gale – hele gjengen – i alle fall hvis vi ikke gjør det eliten vil vi skal gjøre. Til denne eliten tilhører nå de fleste mediene, som er en farlig og destruktiv coctail.
Ja, så gale er vi blitt at vi kollektivt stemples som høyreekstreme – over hele Europa. Så da er vi ikke bare gale, men også livsfarlige. «Det rir en høyreekstrem vind over Europa,» okkes og akkes det fra eliten som selv tilhører sosialdemokratiet, er blitt nullskatteytere i globaliseringens høyborg, mens de passer på at tjenerskapet daglig blankpusser ens høyverdige profil før de vifter med moralens pekefinger. Ethvert samfunn vil bryte sammen hvis den grusomme, egoistiske, grådige, egosentriske høyresiden får regjere, må vite. Det er bare et tidsspørsmål om vi skal tro dem som har fjernet seg så langt fra folk flest at neste stoppested er månen.
Men glem det. Høyre-venstreaksen i politikken er død. Den har tatt livet av seg selv, med mediene som de gode hjelperne.
De fattige taler
Demokratiet er en interessant konstruksjon. Særlig hvis folket gjør sånn som lederskapet ønsker. Det er bare å se på Tyrkia, landet Thorbjørn Jagland (Ap, nå generalsekretær i Europarådet) i årevis har prøvd å fremsnakke, til tross for at de fleste med noen interesse for Tyrkia har sett at Erdogan har trukket landet i en mer og mer islamistisk retning. Etter det såkalte mislykkede statskuppet, såkalt fordi ingen kan med sikkerhet si hva som egentlig skjedde, har Erdogan på alt annet enn demokratisk vis startet en utrensning. Vekk med alle som ikke er med meg!
Ønsket om en slik utrensing, om kanskje i en annen drakt, var det mange som avslørte med brexit. Toje skriver:
Redaktør Brendan O‘Neill har trolig rett når han skriver at «det slående ved Storbritannias EU-utmeldelse, er at de fattige gjorde det». Det var nemlig samfunnets lavere sjikt som viste makt gjennom stemmeseddelen. Svette intellektuelle torturerer nå ordboken i en lydisolert kjeller for å få vokabularet til å nulle valgresultatet uten å nulle demokratiet.
Du kan nemlig ikke si at du vil ta stemmeretten fra folk bare fordi de ikke tjener nok. «De underpriviligerte sviktet de overpriviligerte», klinger også feil. Bedre da å snakke om «de unge», de som fikk selveste fremtiden stjålet fra seg. De unge var nemlig overveldende for å bli værende i EU. I alle fall blant de 36 prosent i gruppen 18–24 som gadd å stemme.
Usj, dette demokratiet – og alle de mildt sagt oppsiktsvekkende analysene som ploppet frem da de gale, dumme, fattige ville ha Storbritannia ut av EU. Særlig ideen om at alt – intet mindre enn alt – ville gå til helvete. Derfor dro da den ene etter den andre statslederen til Storbritannia, vår egen Erna Solberg (H) inkludert, men den amerikanske presidenten Obama tok i denne sammenheng større plass, for å fortelle landets borgere at å forbli i EU var det eneste rette og at den avtalen vi blir styrt etter, EØS, heller ikke var noen løsning for landet. Nå måtte vel borgerne skjønne hvordan de skulle stemme!
Som Toje skriverer er grunntanken at folk fra lavere sosiale lag, med lånte ord fra Thomas Hylland Eriksen, «har lav utdannelse, ikke forstår sitt eget beste og derfor stemmer mot sine objektive interesser». Vi vanlige dødelige, vi «folk flest», burde altså ikke slippe til i valg. Hva svarten vet vi om hva som skjer i samfunnet – og hvordan kan vi vite hvordan det skal løses? Nei, det smarteste er selvsagt å la dem som aldri har gjort et dagsverk i hele sitt liv slippe til med sine skrivebordsøvelser. «Slik ble grasrota til hvitt søppel. Heller ikke arbeiderklassens egne partier vil representere slike. Sosialdemokratene er nemlig «under nytt lederskap»,» påpeker Toje.
De politiske partiene er blitt eliter hele gjengen og de mange nye partiene som nå dukker opp i Europa skal kveles i fødselen som høyreekstreme. De eneste som slipper gjennom nåløyet er de som har farget seg grønn og skal redde jorda fra klimakrisen, en krise de lærdes strides om, men det har selvsagt ingen betydning. På de øvrige er klistrelappene mange, men (de politiske) analysene som såkalte eksperter, det vil si medienes egne kommentatorer, kommer med er enøyde og bombastiske. Det er ikke mange år siden det var helt vanlig i norske medier å omtale Danmark som «et rasistisk land» og Sverigedemokratenes Jimmie Åkesson vil aldri bli stueren – om han så i praksis førte SV-politikk. At Åkesson har ført partiet sitt mot 30-tallet er like uinteressant som at Lysbakken slåss med sperregrensa. Folk er gale, vet du.
Hvite søppelmennesker
Ett av Tojes poenger er at ulike tidsaldrer har sine «offer» – verdige offer, vel og merke. Det bestemmes av politikerne og mediene.
Hver tidsalder har sine verdige ofre. På samme måte som vi i Norge på 1700-tallet pekte ut enker og foreldreløse som spesielt trengende, har vi i dag et offerhierarki hvor etniske, religiøse og seksuelle minoriteter konkurrerer om pallplassene. Vel så interessant er hvem som ikke er verdige ofre – den hvite arbeiderklassen.
Dette er i seg selv interessant, siden slike utgjør en betydelig del av befolkningen. En studie fra Storbritannia viste at selv om bare en fjerdedel av befolkningen driver med kroppsarbeid, ser hele seksti prosent seg som arbeiderklasse. Dette kommer dels av familierøtter, men også av at økonomien skaper sjel-knusende lavlønnsjobber i rikt monn, bare ikke i fabrikkene.
Arbeiderklasse er blitt trygdeklasse, og trygdeklassen er blitt underholdning. I våre dager renner tv-skjermene fulle av realityserier med den hvite underklassen som hovedattraksjon. Middelklassens sympati for trygdeklassen er høyst begrenset. Som en overskrift i avisen Daily Mail uttrykte det: «Feit eller mislykket? Det er trolig din egen skyld».
Det er altså akseptert å snakke om White Trash – hvite søppelmennesker – sier Toje, og viser blant annet til at Hylland Eriksen ikke har hatt noen problemer med å betegne FrP-velgere nettopp som hvite søppelmennesker. Samme øvelse gjorde nåværende bystyrerepresentant i Oslo, Eivind Trædal (MdG), i Dagbladet i 2011. Nettopp under tittelen «søppelmennesker» skulle Trædal, rikt illustrert med bilder fra Dagbladet, fortelle oss hvem som er søppelmennesker. Den gang skrev jeg blant annet:
Trædals omtale av disse, ved navn Christian Tybring-Gjedde, Hege Storhaug, Ole-Jørgen Anfindsen, Per-Willy Amundsen og Bruce Bawer (Dagbladet fant tydeligvis ikke et stygt nok bilde av de to sistnevnte), er mer eller mindre at de er ikke-mennesker. De er ikke verdt en dritt, for å følge Trædals språkdrakt, og dermed er tydeligvis det meste lov. Det tas heller ikke hensyn til at de samme har barn, kjærester eller annen familie som skal leve med at deres nærmeste får slike karakteristikker smurt utover i offentligheten. For av søppel er de kommet og av søppel skal de bli?
Akkurat en slik forsøpling av debatten er det kun «de rene og pene» fra det som en gang var venstresiden i norsk politikk (og medier) som tillater seg – og slipper unna med. Både Hylland Eriksen og Trædal burde vært evig ekskludert fra et offentlig ordskifte, men den gang ei: de belønnes med (mer) anerkjennelse. (Dagbladet ble for øvrig felt i PFU for denne kronikken, men den ligger like fullt hos Dagbladet uten noen opplysninger om PFUs kjennelse).
Bildet på en gal borger, noe White Trash, meg selv, som stundom drikker vin.
Bilde: OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Utfordringen er, slik som Toje sier, at det nettopp er «den hvite arbeiderklassen som har tapt mest på globalisering og masseinnvandring i form av lønnsstagnasjon og jobbusikkerhet. Det er alltid noen som er villig til å jobbe mer for mindre. Hvem tjener på dette? Middelklassen, som får billigere tjenester. Hvem taper på dette? De som før hadde jobbene.» Erfaringene som folket høster i dette globaliseringsprosjektet viser seg på stemmeseddelen. For akkurat så gale er vi.
Uthuling av demokratiet eller uthuling av nasjonalstaten
Så hvordan skal vi få til et velfungerende fleretnisk samfunn? Denne multikulturelle hverdagsfesten? Utvilsomt sliter vi, ikke minst for at integrering er særdeles vanskelig når vi ikke lenger får ha noe «norsk». Hva er norsk kultur?, spurte Christian Tybring-Gjedde (FrP) i 2012 til daværende kulturminister Hadia Tajik (Ap) og daværende inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen (SV). Sistnevntes svar vekket ingen offentlig interesse, hvit dame vet dere, men Tajiks svar, brun dame (og muslim!) vet dere, ble løftet opp i skyene av eliten. Men Tajik sitt svar var hovedsakelig raljerende overfor spørsmålsstilleren, dertil til stående applaus.
Toje viser i sitt innlegg til Harvard-professor Dani Rodrik som mener at «dypere økonomisk integrasjon nødvendiggjør harmonisering av lover og regler. Dypere integrasjon vil derfor føre til enten en uthuling av demokratiet eller en uthuling av nasjonalstaten. Han ser et «trilemma»: Et samfunn kan ikke være fullstendig globalt integrert, selvstendig og demokratisk. Du kan bare få to av tre.»
Selvstendighet og demokrati har vært verdier som vi siden 1814 har skattet høyt. Når fascinasjonen for globaliseringen virkelig skjøt fart, ikke minst med EU som vi tross alt har sagt nei til, ordnet Ap-«landsmoderen» Gro oss udemokratisk inn bakveien med EØS-avtalen. Det gale folket visste jo ikke bedre. Siden har demokratiet vært under press. Vi skal tvangsintegreres i det globale prosjektet som er uten mål og mening, ja visst er det bra med handelsavtaler, men at en latvier og en nordmann skal ha samme rettigheter uansett hvor lenge du har bodd i Norge og hvor mye skatt du har betalt, er det ikke mange som finner rettferdig. Men så er vi jo gal.
Rasismekortet
At folket ikke vil det makteliten vil burde være en alvorlig advarsel, men nei. Da fant man bare opp et annen maktmisbrukstrategi – koalisjons- eller samarbeidsregjeringer. Man kan stemme Ap og får SV med på kjøpet, eller FrP og ender opp med at Venstre skriker seg til mer regjeringsmakt enn regjeringspartiene. Og vi blir irriterte, men hvem lytter til oss? «Vi har jo bare X prosent, så da er det begrenset hva vi får til,» er svaret, hvorpå det legges til at det «sikkert ville vært mye verre uten oss». Men må en i regjering føre en politikk som til og med kan stride med eget partiprogram får en forlate taburettene og ta omkamp om sakene på Stortinget. I alle fall hvis det er velgerne det lyttes til.
Så har vi jo noe annet å skylde på om man politisk ikke har det nødvendige handlingsrommet, nemlig direktiver. Et direktiv er en rettsakt i EU der medlemsstatene (og EØS-landene) innen en gitt tidsfrist er pålagt å innføre i nasjonale lovverk den lovgivning som er nødvendig for å oppfylle direktivets intensjon. Med andre ord så begrenser politikerne på Stortinget det nasjonale handlingsrommet – gjerne med selvskryt om hvor raskt det aktuelle direktivet ble implementert. Det er slike drypp som krydrer søknaden til senere toppjobber i EU-systemet.
Da blir åpenbart demokratiet satt under press:
Derfor er nå demokratiet under press. Apropos fakta: Du skal ha riktig mange vekttall for å forstå at å kastrere folkevalgte organer er en høyere form for folkestyre. Mediene forteller oss at direktiver er mye, mye bedre enn demokrati. Dansken Lasse Jensen hadde kanskje et poeng da han hevdet at mediene er blitt en del av makteliten?
Siden det kan se ut som om det er den rådende ordens tapere som bruker stemmeretten til å motvirke en utvikling i deres disfavør – som jo er legitimt – har mediene valgt en annen fortolkning. Brexit ble rasistenes seier. Anklagen ble begrunnet i en syltynn studie som hevdet at rasistiske overgrep økte med 57 prosent etter brexit. Rasisme fungerer som rødt kort i ordskiftet: Vi er uenige. Du er rasist. Jeg vant. Ferdig snakka.
Rasismekortet burde vært brukt opp nå. At mediene fortsetter slik viser bare at de er på taperlaget – og de vet det. Opplagstallene stuper, reklamekronene forsvinner i raskt tempo, nytenkning eksisterer ikke, bortsett fra i NRK der de på kreativt vis har kommet til den geniale løsningen at siden folket ikke er fornøyd med NRK så skal alle husstander betale NRK-lisens uavhengig av om en bruker produktet eller ikke. At ikke VG og Dagbladet – for ikke å snakke om Dagsavisen – har tenkt på det før: alle husstander skulle bare få levert avisen døra – og regningen. Da hadde vi kanskje reddet Posten Norge i samme slengen.
For hva har vel vi å si? Når man får brexit til å være «rasistenes seier» er man åpenbart i utakt med folket. Men hvem som er de galeste vil tiden vise.