Lily Bandehy mener det er diskriminering at flyktninger ikke stilles krav til.
Danmark halverer flyktningestøtten. Det var en gledelig nyhet at nabolandet har begynte å våkne av Tornerose-søvnen. Håper Norge blir det neste landet som går gjennom sine velferdsordinger – slik at velferden ikke blir helt borte pga flyktningstrømmen, og at flyktningene får et verdig liv.
Lærer passitivitet
De flyktningene som kom til Europa har gått gjennom tøffe påkjenninger med krig, vold og migrasjon. De er fysisk og psykisk utmattet og her kommer de i inn en labyrint. Første fase er asylmottaket, de får mat, klær og tak over hodet. Men hvordan går dagene deres? Hvilken rolle har de? Fra å være far, mor, nabo, medlem i storfamilien, arbeidstaker eller arbeidsgiver blir de redusert til ingen ting. Deres ressurser, deres kunnskap blir nedvurdert og ubrukelig. Jeg har vært gjennom denne fasen. Jeg var en av dem. De menneskene har en tung bagasje fra før. De har en usikker fremtid foran seg, ventetiden gnager innvendig og det verste av alt var passiviteten.
Å føle seg ubrukelige er som å gå inn i en labyrint som ikke har utgangsdør. Etter mange år i asylmottak føler man seg nedbrutt og venner seg til den månedlige støtten. Hvis de er heldige og får opphold etter mange års passivitet, blir det vanskelig å komme tilbake til hverdagen. En har vent seg til det passive rollen. De har blitt institusjonalisert. De får engangsstøtte til å kjøpe livsnødvendige ting og etter det blir det Nav og språkkurs. De lærer seg å skrive søknad, de lærer seg å være passive, ny kultur, ny språk, nytt samfunn og et menneske som har mistet mange år av sitt liv i et mottak. De vender seg til det vonde. De lærer seg å kreve å få mest mulig gratis.
Still krav
Å behandle folk som husdyr er ren diskriminering. Å ikke stille krav til folk er diskriminering. Å drive folk til å føle seg unyttige er rasistisk. Resultatet blir det at de går til sine egne, kulturen fra opprinnelig landet og religion blir i fokus. På TV og radioen blir det morsmålskanalene. Samværet med andre blir begrenset til moskeene og religiøst miljø. Og de lærer hverandre hvordan de kan få mest mulig ved å jobbe minst mulig.
Barna deres går på skolen, de ser på sine norske venninner og venner. Hjemme får barna det verre enn i sitt opprinnelsesland, mor som hadde ikke hijab i Syria går med hijab nå, far som var skjelden i moskeen i Irak er hver fredag i moskeen i Norge. Her de blir mer grenser for barna, æreskultur, hallas og haram, sjia og sunni, vanntro og gudstro. Barna blir dratt mellom de to ulike kulturene og de velger å leve i et dobbeltliv. I hvert fall mange av dem.
Handlekraft
Det trengs mye handlekraft å komme ut av labyrinten, lære seg språk og finne seg jobb. Det er ikke noe krav fra samfunnet etter staten for å motivere flyktninger til arbeid. Når mann kan få alt på et sølvfat i form av barnetrygd for ubegrenset antall barn, barnebidrag, barnestønad , flyktningestøtte, bostøtte og støtte til strøm, tannlege og til slutt får de samme pensjon som en som har jobbet 20 år i Norge, hvorfor skal de jobbe? De blir totall avhengig av støtte.
De mister etter hvert sin stolthet og finner stoltheten i religionen. De blir mer ekskludert i det norske samfunnet og mer integritet i det religiøs parallellsamfunnet. Barna blir inntektskilde for sine foreldre. Et menneske som har bodd i Norge over 5 år og har ikke lærte seg språket eller funnet seg arbeid. Det betyr at hun trives godt med å sitte hjemme foran TV som snakker hennes morsmål. Er ikke dette våre politikeres skyld? Er det ikke systemet som har sett på disse menneskene som unyttige og ubrukelig?
All statistikk viser at somaliere som emigrerte til USA har kommet best ut i inntekt og arbeid enn andre folkegrupper, men i Norge er de lavest i arbeidslivet. De har funnet eget yrke «Nav».
Vinn eller forsvinn
I USA har ikke systemer basert på velferd med alle type støtte. De må klare seg. De får samme krav som alle andre som kom før dem. De må lære språk og de må skaffe seg jobb. Vinn eller forsvinn. Der handlekraften og resurser våkner til livet, en må kjempe for å overleve, at barna kan gå på skolen, for å få sykeforsikringen. Jeg er ikke for det amerikanske kapitalistiske systemet. Men man kan finne noe midt i mellom. For eksempel å få begrenset barnetrygd til tre barn som i mange andre europeiske land. Kutte ut barnestønaden.
Fra første dag stille krav til et eller annet arbeid. Vi har mange folk fra ulike land som jobber i Norge og etter ett eller to år reiser tilbake og de får alle godene. Hvorfor de flyktningene som kommer til Norge ikke kan få et intensivt språkkurs og settes i samme arbeid for eksempel landbruk, veiarbeid og bygningsarbeid, og mye annet. De som har utdanning eller spesialitet kan få de ledige jobbene. Arbeidet finnes ett eller annet sted. Men det er komisk at en dame som sitter hjemme og føder barn annethvert år kan tjene mer enn en sykepleier. Det er komisk at en kan nekte å kjøre varebil fordi maten inneholder svinekjøtt. Det er komisk at en dame som sitter hjemme hele sitt liv og ikke er norske statsborger heller kan tjene mer enn som har jobbet 20 år i helsevesenet i Norge. Det er komisk at vi må betale advokaten til Krekar i over 10 år mens han sitter og truer politikere.
Det som de norske politikere driver med bidrar til mer fattigdom i selv innvandrermiljøet. Ola Nordmann har problemer med å kjenne kulturforskjellen. Barnebidrag, barnestøtte og barnetrygd blir ikke brukt til selve barnet i innvandrerfamilier. Fordi i vår kultur trenger barnet mat, klær og mobiltelefon. Resten er ikke viktig. Vi ser lav deltakelse i idrett hos innvandrerbarn, spesielt jenter. Så all ulik støtte går i fars lomme som blir sendt ut til familien i opprinnelseslandet eller kjøpe eiendommer der og en femtedel går til moskeen (Khoms= religiøse skatt).
Når man ikke har noe å gjøre blir svinnet mer svinn, kvinnehåret blir mer farlig. Imamen blir viktigere og Mekka blir nærmere. Hvordan kan du ellers kan få dagen til å gå, hvordan du kan få norsk nettverk og da blir man mer oppmerksom på sine. Og man tar på seg moralpolitiets rolle. At andre også blir som deg.
Sterke folk
De folka som kommer til Norge er sterke folk. De er verken barn eller husdyr dere skal gi mat og passe på at har det bra. De er resurssterke, selvstendige, intelligente folk. De må få ansvar for å få et bra liv. Gi dem mulighet til å lære og arbeide. Staten skal behandle folk som folk. Like krav til alle uansett religion eller hudfarge. Den asylpolitikken som er praktisert til nå har blitt til en mislykke integreringspolitikk. Når jeg snakker om mislykket integreringspolitikk peker noen på unntakene. De sier «Når vi har Hadia Tajik som nestleder i Ap kan du ikke si at integreringen var mislykket?», men de ser ikke at Hadia Tajik og mange andre som går i hennes spor tilhører det sekulære miljøet. De har sterke vilje og de har høye ambisjoner som er beundringsverdige.
Det har blitt en uvane å ikke skaffe seg jobb. Og de som kommer i arbeid etter kort tid blir sykemeldt eller uføretrygdet, fordi de ser at Norge er et land hvor de som sitter mest på sofaen tjener best økonomisk. Jeg husker da jeg hadde begynte å jobbe som assisterende hjelpepleier på sykehjem kom min nabo til meg og sa «Du er en idiot. Du sliter deg ut, er borte fra barna – og du tjener ikke mer enn meg». I dag ser jeg at etter 25 år arbeid i ulike deler av helsevesenet i Norge er jeg blitt pensjonist med mye leddskader, smerter og minstepensjon. Jeg tjener nesten like mye som hun som satt hjem hele livet. Hun får boligstøtte, det får jeg ikke.
Det viser at det er noe feil i politikken vår. De bygger et system som skaper mest mulig Nav.
Mine forslag er
Kutte ut kontantstøtten
Begrense barnebidrag til tre barn maksimalt
Alle støtte skal være i form av lønnet arbeid
Intensiv norskkurs på asylmottak
Kartlegge ressurser og erfaringer hos nye flyktninger
Arbeidsplassering uten å ta hensyn til religiøs unnskyldninger
Rask saksbehandling i UDI
Rask bosetting, men ikke i gettoer
Etter to år halveres flyktningsstøtte
Etter fire åre kuttes all støtte
Helsehjelp og skolen er finansiert
Publisert også på Bandehys blogg om ytringsfrihet og religion