Jeg vil påstå at Anna Dahlberg er en av Sveriges aller viktigste og modigste journalister. Dahlberg har brutt ut av de konforme rekkene der fornektelsen og manipulasjonene trives. Hun har møtt en kvinne som nær sagt lever på rømmen. «Trusler en en konstant følgesvenn», skriver Dahlberg. Hun kan ikke oppgi kvinnens navn, hvor hun jobber eller hva hun jobber med. Da kan truslene eskalere.
«Historien hun forteller meg får meg til å få hakeslepp», fortsetter Dahlberg. Kvinnen hun har møtt forteller om grupper mennesker som har stått på utsiden av huset hennes og skreket «hore» og hvordan hun gjentatte ganger har blitt tvunget til å søke beskyttelse hos slektninger og beskyttede boliger i regi av myndighetene. Hun har også opplevd at myndighetene plasserte henne og barna i en øde ferielandsby i fem uker «med streng beskjed om engang ikke å bruke telefonen».
Andre ganger har mobiltelefonen ringt og personer har berettet detaljer om barna hennes. «Så fine røde vatterte jakker har i barnehagen i dag.» Hun har hatt søvnløse perioder og grått seg gjennom natten når frykten har blitt overveldende. Men hun har alltid reist seg og kjempet videre. Fordi hun ønsker å gjøre en forskjell, og hun er inderlig lei av den ettergivenhet som hun opplever råder i store deler av myndighets-Sverige.»
Trenden er alarmerende, konstaterer Dahlberg. Eksemplet fra Migrationsverket kan få det til å gå kaldt nedover ryggen: Der skal de nå installere alarmknapp i alle nye personalbiler for at de ansatte raskt skal kunne få beskyttelse. «Dette er bare ett av en rekke sikkerhetstiltak som myndighetene tyr til.» Også på kontorer og på venteværelser er det installert alarmknapper og man har sørget for at det alltid skal være tilgjengelige nødutganger for personalet. Antall trusselsituasjoner eskalerer år for år.
Samme utvikling ser man i andre deler av det offentlige apparatet, som hos skattemyndighetene og arbeidsformidlingen. Verneombud forteller om at omlag halvparten av de ansatte lever med en farlig arbeidsdag. Aller verst rammet er de som jobber i sosialtjenesten på kommunalt nivå. Trusler og vold er en del av hverdagen. Sist fredag ble det fremsatt bombetrusler mot sosialkontoret i Tumba sør for Stockholm.
– Ikke rart at det stadig blir vanskeligere å rekruttere til den kommunale sosialtjenesten. Det råder ingen mangel på sosionomer i Sverige. Det råder mangel på kvinner som orker å holde ut hverdagen lengst fremme ved velferdens frontlinje, der vanskelige beslutninger om eksempelvis omsorgsovertakelse av barn skal fattes. Dette er intet mindre enn et demokratiproblem.
Dahlberg peker på det åpenbare: Dersom offentlige tjenestekvinner og -menn ikke våger å ta beslutninger etter gjeldende regler og forskrifter er det en trussel mot systemet og det rammer tilliten i samfunnet.
Välfärdsstaten bygger på att vi har «grindvakter» som övervakar alla system utifrån de lagar som vi gemensamt har stiftat. De får aldrig låta sig påverkas av hot, mutor eller andra påtryckningar. De måste effektuera tusentals obekväma beslut varje dag – avslag, återkrav, indragna tillstånd, polisanmälningar med mera – som de berörda starkt kommer att ogilla.
Därför är det så viktigt att dessa nejsägare känner att de har full uppbackning från samhället. Det har de sannerligen inte i dag.
Polisen befinner sig i kris och förmår inte prioritera dessa ärenden. En tjänsteman berättar för mig hur de som hotas på hennes myndighet inte hinner lämna polisbyggnaden innan anmälningarna har avskrivits.
Dahlberg mener at politiet må opprette en egen divisjon til å håndtere trusler og vold mot offentlige tjenestepersonell. Hun mener videre at vedtak om sensitive tema, som eksempelvis omsorgsovertakelse av barn, må kunne signeres anonymt. Ansatte som trues må kunne få støtte gjennom en «krisepakke» der personlig informasjon anonymiseres.
Ingen demokratisk princip kan vara viktigare att slå vakt om än att hot och våld aldrig får löna sig.
-Hvis en sosialarbeider ender opp med sykemelding for å unngå trusler eller en myndighet velger å se den andre veien har samfunnets skyggeside vunnet og demokratiet tapt.
Akkurat så alvorlig er det.
Vel, hvor er vi om to til fem år? Neppe et bedre sted, tror jeg. Tvert om. Akkurat som vi i går kunne rapportere: Æreskulturen og reversering av jenter og kvinners frihet brer om seg. Det er ikke tegn til at dette bremser opp.
For et samfunn den svenske eliten har etablert. Hvem hadde trodd dette for 20 år siden?