Selv i et land som Norge, hvor ”Nei til EU” er blitt et tverrpolitisk dogme, virket det som om både den politiske venstre- og høyresiden kom i sjokktilstand da det viste seg at flertallet av britene var enige med flertallet i Norge. Når hele bank- og finansverdenen fulgte opp med dommedagsprofetier, fikk vi imidlertid inntrykk av at deres hovedproblem var at de like før hadde satset formuer på at britene ønsket å bli i EU. At en kraftig devaluering av både pund og krone er akkurat hva omstillingen har behov for, ble glemt.
Mer urovekkende var reaksjonene på høyeste hold i Brussel. Det har vært sagt om EU at dersom et land styrt på samme måte som EU hadde søkt om medlemskap, ville det ha blitt nektet på grunn av mangel på demokrati. I disse dager har vi fått bekreftet at den sentrale EU-ledelsen ikke bare nedvurderer demokratiet: De legger ikke engang skjul på at de forakter ledere med et demokratisk sinnelag.
Mobbing og utskjelling av politiske motstandere foran åpent kamera, noe vi knapt trodde var mulig for 80 år siden, har vært en gjenganger i debatten. EU-parlamentet ble av den britiske nei-lederen Nigel Farage beskrevet som folk ”som aldri i sitt liv har gjort et ordentlig arbeid, aldri arbeidet i en bedrift eller drevet handel, eller som aldri har skapt en arbeidsplass,” mens ukvemsordene fra salen haglet. Det er imidlertid ikke bare i EU at dette er en korrekt beskrivelse av politiske ledere i dag.
Europas øverste ledere skammer seg ikke over å gi offentlig uttrykk for avsky og hevnlyst overfor mennesker som kun har sagt sin mening i et åpent og demokratisk valg. De som tapte valget krever omkamp, – en forakt for demokratiet vi også husker igjen fra EU-stridene i Norge. Man mener faktisk at et medlemskap i denne overstatlige organisasjonen hvor det ikke finnes demokratisk folkevalgt kontroll, skal være irreversibelt. Irreversible vil sannsynligvis EUs bestrebelser på å integrere den konfliktfylte tidligere sovjetrepublikken Ukraina og det kaotiske Tyrkia i det indre marked også være. Hva dette vil kunne medføre av nye folkevandringer til EU, lar seg neppe fatte i dag.
Det er ikke bare britene som har opplevd EUs ikke-demokratiske holdninger. Det har også jødene og Israel gjort. Som medlem av Midtøsten-kvartetten som skulle overse gjennomføringen av fredsprosessen i henhold til Oslo-avtalene, har EU, i likhet med FN gjennom mer enn 25 år spilt en partisk rolle i den palestinsk-israelske konflikten. Det har bidratt til å fristille den palestinske parten fra sine avtalte forpliktelser og la prosessen løpe ut i sanden. EU og de øvrige medlemmene av Kvartetten unnslår seg imidlertid ikke for å legge skylden på Israel.
Samtidig som unionen selv truer med å gå i oppløsning, investerer ledelsen i Brussel energi for å få i gang igjen den gamle fredsprosessen. Også USA har reagert på det fransk-europeiske initiativet til fredsforhandlinger og bidrar til å rette det inn mot den formen for direkte samtaler som PLO ikke vil ha. Fra israelsk side var man åpen for å forsøke en ny runde med direkte samtaler da president Reuven Rivlin forleden besøkte Brussel samtidig med Mahmoud Abbas. Men Abbas avslo invitasjonen fra EU. I stedet holdt han en tale for EU-parlamentet hvor han anklaget Israel for å forgifte vannforsyningen til de selvstyrte palestinske områdene.
Denne løgnen ble belønnet med stående ovasjoner fra medlemmene av EU-parlamentet, noe som ikke levner tvil om EUs fiendtlige holdning til den jødiske staten. Påstander om at Abbas skulle ha trukket tilbake anklagen om vannforgiftning stemmer ikke. Det dreide seg bare om en melding fra PLO om at det ”ikke var meningen å fornærme jødedommen og det jødiske folk.” Tvert om: Anklagene fra Fatah-lederen ble forsterket ved at en av hans nære rådgivere i en PLO-kontrollert avis uttalte at ”… hvor du enn finner en israeler, – skjær over strupen på ham.” Dessuten var organisasjonen Fatah raskt ute med å hylle morderen som 30. juni drepte en 13 år gammel pike i hennes hjem. Om man så likevel skulle godta at den antisemittiske anklagen var trukket tilbake av Palestinas president, mangler vi fremdeles informasjon om at de ovasjonene den utløste i EU-parlamentet er trukket tilbake.
Mens Israel gradvis og målrettet utvikler pragmatisk samarbeid med arabiske naboland på områder som sikkerhet og bekjempelse av terror, svekkes den jødiske statens bånd til Europa nesten dag for dag. De siste to årene har 15.000 franske jøder søkt tilflukt i Israel, og flere følger etter. Som lederen for Jewish Agency i Israel, Natan Sharansky, nylig uttrykte det: ”Det er ikke lenger en fremtid for jøder i Frankrike.”
Det er ikke noen fremtid for jøder særlig mange andre steder i Europa heller. Et kontinent som på ny gir avkall på sin egen sivilisasjons menneskelige verdier og forkaster demokratiet til fordel for sentralstyrt teknokratisk diktatur, bør ikke være en fremtid for noen.
Dr. Michal Rachel Suissa er leder for Senter mot antisemittisme