EU-elitens reaksjoner på Brexit forklarer i stor grad hvorfor folk begynner å bli så grundig lei av dem. Sistemann ut i rekken er vår egen avviste statsmann, nå Øverste Leder for Europa og Hele Bøtteballetten, Thorbjørn Jagland.
EUs egen meningsmåling viser f.eks. at mellom en fjerdedel og en tredjedel av Europas befolkninger er fiendtlig innstilt til EU-elitens prosjekt. Også det internasjonalt anerkjente meningsmålingsinstituttet PEW Global har gjennomført en undersøkelse blant 10 EU-land som viser synkende oppslutning om EU. I Frankrike, Spania og Tyskland er fallet på hhv. 17, 16 og 8 prosent. Rundt to tredjedeler av britene og grekerne, samt betydelige minoriteter i såkalte nøkkelland, vil at noe nasjonal suverenitet skal tilbakeføres fra Brussel.
The institution’s strongest backers are the Poles (72%) and the Hungarians (61%). In many other nations, support is tepid. Just 27% of the Greeks, 38% of the French and 47% of the Spanish have a favorable opinion of the EU. Notably, 44% of the British view the EU favorably, including 53% of the Scottish.
…
Pew Research Center finds that Euroskepticism is on the rise across Europe and that about two-thirds of both the British and the Greeks, along with significant minorities in other key nations, want some powers returned from Brussels to national governments.
Man skulle tro at dette var nok til å vekke til en viss ettertanke, men i EU-ledelsens avskjermede hjørne av verden gjør det selvfølgelig ikke det.
De er ute av stand til å innse at store deler av det gryende opprøret skyldes deres egen politiske arroganse; de ser det som et resultat av alle mulige utenforstående årsaker – ikke minst lumske nasjonale politikeres demagogi og vanlige borgeres komplette mangel på kunnskap.
Eller som Jagland uttrykker det: – Vi er på vei bort fra opplysningstidens idealer. Han har naturligvis rett, for hvem andre enn kunnskapsløse huleboere og deres indre svinehund ville vel la være å lytte til Øverste Leders vise betrakninger?
Så i stedet for å ta rev i seilene, forslår de bare enda mer av det samme som Europas frie borgere i stadig større grad avviser tvert. Thorbjørn er intet unntak og analyserer kjekt i vei. Han unngår med omhu å omtale det største stridsspørsmålet av dem alle: innvandringen i og til Europa. Og som vanlig er det alle andres skyld at vi har kommet hit, ikke EU-ledelsen, deres nasjonale støtter i de forskjellige land og da særlig ikke Jaglands egen maktbase; den hellige treenigheten Europarådet, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD).
Jeg har fulgt britisk politikk på nært hold i mange år. Blant annet fordi flere av dem som ledet kampanjen for å få Storbritannia ut av EU også har ledet an for å melde landet ut av Den europeiske Menneskerettighetskonvensjonen for dermed å slippe å bli underlagt Europadomstolens avgjørelser.
Disse avisene har liten ekspertise, oppsøker sjelden kunnskap, er aldri til stede for å få impulser.
Litt på sidelinjen, men det siste kan umulig stemme, for Thorbjørn Jagland skriver vitterlig at de har oppsøkt Thorbjørn Jagland for å intervjue Thorbjørn Jagland. Så da må de jo nødvendigvis ha vært interessert i både ekspertise, kunnskap og impulser; det sier seg vel nærmest selv ved valget av intervjuobjekt?
Men over til dette med å slippe å bli underlagt EMDs avgjørelser. Det føler Jagland at er skikkelig dumt og synes derfor at det viktigste nå er sørge for at alle adlyder domstolen:
Det er for eksempel på høy tid at EU gjennomfører det som står i Lisboa-traktaten, nemlig å ratifisere Den europeiske Menneskerettighetskonvensjonen og dermed bli underlagt domstolens avgjørelser og for alle praktiske formål, bli medlem av Europarådet. Dette ville være et sterkt signal om vilje til arbeidsdeling.
Men ser vi litt på den aktuelle domstolens bemanning og noen av de verste avgjørelsene som følger av deres virke, er det ingen grunn til å klandre alle som vil slippe å bli underlagt EMD, snarere tvert i mot.
Som Jagland ganske riktig skriver, begynte det hele i Storbritannia. I 1998 gjorde Labour-regjeringen den tabben det var å skrive EMK inn i det britiske lovverket under navnet Human Rights Act. En rekke absurde rettsavgjørelser skulle snart – og med rette – gjøre EMK og EMD upopulære, og i 2011 ble stemningen i Storbritannia så amper at flere parlamentsmedlemmer foreslo å trekke landet fra EMDs jurisdiksjon. Statsminister David Cameron la derfor frem flere endringsforslag hva gjaldt EMDs tolkning av EMK og nåværende rettspraksis.
Som vanlig bemerkelsesverdig lydhør for kritikk, forklarte Thorbjørn Jagland derimot folket hva som egentlig utgjorde problemet: det var selvsagt medlemslandene, ikke domstolen, dens dommere uten dommerfaring eller juridiske aktivisme.
Problemet for Domstolen ligger ikke i Domstolen selv. De stammer fra medlemslandene som ikke etterlever de forpliktelser de har tatt på seg. Lovgivningen i mange land er ennå ikke brakt på linje med standardene i konvensjonen. Og det juridiske systemet er ofte svakt og korrupt.
Derfor er den egentlige løsningen på utfordringen Domstolen har, reformer i medlemslandene.
Når et av de problematiske medlemslandene han siktet til altså var Storbritannia – en av verdens aller eldste rettsstater og blant dem som i utgangspunktet formulerte og vedtok menneskerettskonvensjonen – fremstår Jaglands uttalelse som et akuttanfall av hybris.
Tilbake til opplyst enevelde?
Når det gjelder selve domstolen er det greit å være klar over at både FNs og EUs menneskerettighetskonvensjoner i årevis har vært gjenstand for såkalt dynamisk tolkning – i den grad at det nærmest har gått inflasjon i dem. Samtidig har EMD kontinuerlig utvidet sin maktsfære til at de nå kan bruke EMK til å gripe direkte inn overfor suverene lands lovgivende forsamling. Hvilke praktiske konsekvenser det har, ble britene raskt klar over i 2011 da det stadig mer pressede landet gjorde tapre forsøk på å få masseinnvandringen under kontroll. En gjennomgang foretatt av innenriksdepartementet viste imidlertid at EMK saboterte nær sagt alle aspekter av den britiske regjeringens foreslåtte tiltak, blant annet ble EMK regelmessig brukt for å hindre regjeringen i å deportere utviste innvandrere eller forhindre dem i å ankomme i utgangspunktet. Det fremstår da også som om EUs og EMDs primære fokus er å sørge for at det ikke blir noen som helst begrensninger i størrelsen og typen av innvandring som et flertall av Europas borgere gjentatte ganger har gitt uttrykk for at de vil ha innført.
Den danske jusprofessoren Eva Smith advarte allerede i 2001 mot utviklingen og sammenlignet EMD med et opplyst enevelde:
Den Europæiske Menneskerettighedsdomstols beføjelser kan på mange måder minde om oplyst enevælde. Historien viser imidlertid, at det er farligt, når et organ selv definerer grænserne for dets magtbeføjelser. Og vi har jo set, hvorledes EMD stadig udvider grænserne for, hvad menneskerettighederne kræver. Advokaterne skubber med stor fornøjelse bag på denne udvikling og politikerne er handlingslammede af de frygtindgydende ord: krænkelse af menneskerettighederne.
Flere land har klaget på det de mener er en stadig mer politiserende og aktivistisk tolkning i EMD, hvor 7 av 17 overdommere/seniordommere i 2012 var akademikere med liten eller ingen juridisk erfaring. De har makt til å tilsidesette dommer avsagt av høyesterett i de landene som er tilsluttet EMK. Domstolen, som ellers har 47 medlemmer, oversitter 800 millioner europeere og har avsagt nærmere 10.000 dommer siden den ble etablert i 1959. Dommerne ved EMD trenger ikke å ha vært dommere i hjemlandet, men blir nominert av Europarådets parlamentariske samling og sitter for ni år. Hvert år får domstolen rundt 50.000 nye saker å behandle.
Storbritannias daværende representant ved EMD, Paul Mahoney, var ikke noe unntak når det gjaldt manglende dommererfaring, bortsett fra at han på forhånd innrømmet at teksten EMK er så åpen at den gir domstolen betydelige tolkningsmuligheter til å lage ny rett helt på egenhånd. Fenomenet der en domstol går fra å være en juridisk institusjon til å tilta seg lovgivende makt er kjent som juridisk aktivisme, og innebærer at en gruppe mennesker som ikke står til valg i praksis kan oppheve lover som er utformet av landets folkevalgte og lovgivende forsamling eller skape ny rett over hodet på samme. I en akademisk avhandling skrev Mahoney: «De løst definerte uttrykksmåtene og konvensjonens struktur gir domstolen betydelige tolkningsmuligheter. Ved praktiseringen av disse mulighetene, særlig stilt overfor endrede omstendigheter og holdninger, skaper domstolen ny rett.»
– Jasså, endrede holdninger? Som definert av hvem? Åpenbart ikke av velgerne som helhet, for ellers ville loven ha blitt endret. Men dere, EMD, har muligens en direkte forbindelse med “samfunnets holdninger” som valgte representater ikke har? Og dere er absolutt sikre på at disse holdningene representerer samfunnet som helhet, ikke bare meninger dere får fra The Guardians lederskribenter og aktivister ved advokatkontorer?, spurte den konservative EU-parlamentarikeren og -motstanderen Daniel Hannan i The Telegraph.
Det er en årsak til at EMD agerer som den gjør. Det er fordi internasjonale konvensjoner i stadig større grad blir brukt bevisst til å rettsliggjøre politiske spørsmål og dermed unndra dem demokratisk debatt og kontroll. Konvensjonene brukes således til å forhindre at et politisk flertall skal kunne innføre, opprettholde eller avskaffe ordninger som et politisk, avgående mindretall er mot eller ikke ønsker at skal kunne fjernes. Hvis du mot formodning skulle tro at dette er en slags konspirasjonsteori, så sa faktisk daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland – som da var hovedpådriver for å skrive EMK inn i Grunnloven – det rett ut i forbindelse med statskirkedebatten i 2007:
Det vil være svært oppdragende hvis Grunnloven slår fast det som er dagens rettsoppfatning: Nemlig at flertallet styrer, men at menneskerettighetene setter grenser for hva det kan beslutte. Ser vi inn i fremtiden og har fortiden i minne, er det enkelt å se at flertallet kan mangle den toleranse eller samfunnsinnsikt som skal til for at dette skjer. Og det kan komme andre tider der ulike mindretalls rettigheter kan komme under press. Ja, selv de allmenne borgerrettighetene kan bli tilsidesatt eller begrenset i bestemte situasjoner.Dette har vi sett eksempler på i flere land i forbindelse med lovgivning mot terrorisme. I forbindelse med behandlingen av stat-kirkespørsmålet ser vi at det brede flertall ønsker å beholde dagens ordning med en grunnlovfestet offisiell religion og at staten øver kontroll med den, til tross for at dette er i strid med internasjonal rettstenkning om religionsfrihet for den enkelte og indre frihet for religionene.
Jepp, det står skikkelig i kjempestrid med internasjonal rettstenking – det vet alle som f.eks. har kastet et blikk på medlemslandene i FNs menneskerettighetsråd.
For virkelig å fremheve sitt overnasjonale prosjekts fortreffelighet unnlater Jagland bestandig, og naturligvis mot bedre vitende, å nevne det faktum at de fleste av dagens vesteuropeiske stater har bedrevet selvkorrigering i stor stil og helt av seg selv — uten udemokratisk overstyring fra overnasjonale organer som EU, Europarådet, EMD og Thorbjørn Jagland — opphevet lover som fratok eller begrenset et mindretalls rettigheter. For Norges vedkommende burde det være nok å vise til f.eks. den beryktede jødeparagrafen og lover som ble brukt til å legitimere overgrep på samer og såkalte tatere, samt psykiatriske pasienter.
Daværende justisminister Knut Storberget la forresten heller ikke skjul på et av motivene bak Stoltenberg-regjeringens lovforslag om å innlemme kvinnekonvensjonen i menneskerettighetsloven og dermed gi den forrang over norsk lov før Stortingsvalget i 2009:
– Vi vil verne kvinner mot Frps likestillingspolitikk, sier Knut Storberget, som vil gjennomføre løftet fra Soria Moria før et eventuelt borgelig regjeringsskifte finner sted.
Fortsatt ikke overbevist om at internasjonale konvensjoner blir sett på og brukt som rettsliggjøring eller innskrenkning av politikken? Jaglands videre utdypning kan kanskje hjelpe:
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er ikke bare en konvensjon. Den har etablert et stort apparat av overvåkingsorganer og ekspertise som skal hjelpe medlemslandene i Europarådet å bringe sin lovgivning på linje med konvensjonenes bestemmelser. Domstolen, som 800 millioner mennesker kan klage til, er garantisten for at systemet fungerer.
Konvensjonen og domstolen representerer ingen innskrenking av politikkens makt. Den er et vern mot politikere som ikke respekterer de sentrale verdier i menneskerettighetene og som ofte spiller på fordommer i flertallet for å øke sin egen makt.
Men hvem skal verne oss mot vernere som Jagland og EMDs aktivistiske dommere som åpenbart trives med å utforme ny rett på egenhånd – over de vernedes hoder og deres demokratisk valgte politiske ledelse? Når EMK til enhver tid tolkes dynamisk, utvides og skaper ny rett, er det helt umulig å forutsi hva EMD vil se på som sentralt og hva EMK vil inneholde i fremtiden. Så til tross for at Jagland påstår at det han er involvert i ikke er noen innskrenking av suverene lands politiske, demokratiske makt, så sier hans egen kronikk det motsatte.
EMK i praksis
Og hvordan fungerer så Jaglands vern for den lovlydige, skattebetalende delen av Europas befolkning? EMKs – og dens tolkeres – klare tendens til å sette farlige kriminelles menneskerettigheter foran ofrenes og den øvrige befolkningens sikkerhet står i skarp motstrid til folks alminnelige rettsoppfatning og har blitt gjenstand for utbredt og kraftig kritikk. Det er ikke uten grunn at en rettighetstankegang som har gått fullstendig amok har gitt ordet “menneskerettigheter” en dårlig klang i Storbritannia. Det skyldes blant annet rettsavgjørelser som dette:
I 2008 ble det full høring om hvorfor menneskerettighetene til voldtektsmannen som drepte Naomi Bryant ble vektet høyere enn publikums sikkerhet. Saken dreide seg om den karrierekriminelle Anthony Rice, som fikk permisjon fra en livstidsdom for kort etter å myrde 40 år gamle Bryant i hennes eget hjem. Rice hadde 22 dommer bak seg, som inkluderte seksuelle overgrep og overfall på unge jenter, og var egentlig ansett som for farlig for permisjon/løslatelse. I 2001 konkluderte en psykolog med at det var høy sannsynlighet for at Rice ville begå nye seksuelle overfall hvis han slapp ut. En permisjonskomite fokuserte imidlertid utelukkende på Rices menneskerettigheter og innvilget permisjon, samtidig som menneskerettighetene ble benyttet til å gi ham svært avslappede vilkår under frigangen. Følgelig ble han plassert på et hospits i en landsby, der han angrep en kvinne med en murstein og noen måneder senere kvalte Naomi Bryant og påførte henne 16 knivstikk før han gjemte liket under hennes egen seng. Der ble hun funnet av sin 14 år gamle datter. Regjeringens egen rapport fra 2006 konkluderte med at Rice ble satt fri til å myrde fordi offentlige tjenestemenn valgte å sette hans menneskerettigheter foran publikums sikkerhet.
Samme år måtte daværende innenriksminister Jacqui Smith offentlig innrømme at implementeringen av EMK hadde gjort det vanskelig å fjerne terrormistenkte fra Storbritannia. I virkeligheten kan ikke lenger Storbritannia deportere hverken utenlandske kriminelle (dvs. kriminelle uten britisk statsborgerskap eller lovlig opphold) eller islamister selv om retten erkjenner at vedkommende utgjør en betydelig fare for samfunnet. I følge det britiske lovverket skulle de angjeldende personene normalt vært utvist dersom de har blitt dømt til ett års fengsel eller mer, men dyktige advokater bruker to argumenter: 1) utvisning vil krenke deres rett til familie- og privatliv eller 2) de risikerer en ublid behandling av myndighetene i hjemlandet. Mange dommere oppfatter dette som overbevisende argumenter, selv når det dreier seg om mordere eller voldelige personer. I august 2010 kom det frem at Storbritannia daglig gir kriminelle utlendinger med grove forbrytelser på samvittigheten tillatelse til å bli i landet under påberopelse av EMK – i mange tilfeller på skattebetalerens regning i form av kommunale boliger og andre velferdsytelser.
Blant de mest oppsiktsvekkende sakene av denne typen er løslatelsen av mannen som gikk for å være Al-Qaidas åndelige ambassadør i Europa, Abu Qatada. Han er dømt til lange straffer i hjemlandet Jordan for terroraksjoner begått der, og risikerer hardhendt behandling hvis han sendes tilbake. Risikoen gjorde at Qatada vant retten til ikke å bli utvist, og så tok han det et skritt videre: Han hevdet at det er i strid med EMK å bli sittende i varetekt på ubestemt tid. En domstol ga ham medhold og han flyttet umiddelbart inn i en romslig leilighet til 8 millioner kroner i London, der han lever på offentlige stønader i en størrelsesorden på 50.000 pund i året.
Ahsan Sabri, en illegal pakistansk innvandrer, kjørte bil uten førerkort og drepte den 30 år gamle uteksaminerte Oxford-studenten Sophie Warne da han kjørte på rødt lys. Han ble dømt til 3 års fengsel og utvisning, men kan ikke deporteres fordi det angivelig utgjør et brudd på MR. I følge dommen bryter en deportasjon med Sabris rett til et familieliv, da han har giftet seg med en britisk kvinne og har en datter med henne. Ved en utvisning til Pakistan ville hans kone og barn antagelig følge etter, og utvisningen ble således karakterisert som menneskerettighetsbruddet “innblanding i deres privat- og familieliv.”
Retten til et familie- og privatliv reddet også Learco Chindamo, som da han stakk ned og drepte den 48 år gamle firebarnsfaren og rektoren Philip Lawrence permanent fratok sitt offers kone og barn den samme rettigheten. Til tross for sine 15 år hadde Chindamo allerede flere dommer for vold bak seg, og etter drapet på Lawrence skrøt han til venner om at han hadde “drept en lærer”. Chindamo ble dømt til livstid og aktor nedla påstand om utvisning til Italia etter endt soning. Dommeren mente imidlertid det var et brudd på nevnte rettighet og avviste aktors påstand.
Den avviste asylsøkeren Kawa ali Azad bærer kniver på offentlige sted og har seks dommer for vold samt et livstidsforbud mot å kontakte sin eks-kjæreste og sønn, som han har mishandlet og truet på livet. Dette siste resulterte i en dom på 12 måneder og britiske myndigheter forsøkte å deportere ham. Azad ble fløyet til Bagdad, men der nektet irakiske myndigheter ham opphold. Han ble dermed tilbakeholdt på Colnbrook immigration removal centre i Storbritannia fordi han ikke lenger har noen legitim rett til å oppholde seg i Storbritannia. Da Azad ble nektet frigang fra senteret raserte han rettslokalet og måtte overmannes av sikkerhetspersonell. Likevel fant en immigrasjonsdommer at å holde Azad på et lukket senter utgjorde et brudd på hans menneskerettigheter og friga ham. Det første han gjorde var å oppsøke sin tidligere kjæreste med nye trusler. Eks-kjæresten og den fire år gamle sønnen lever nå som flyktninger i eget land. De har blitt flyttet fra hjemstedet, måttet bytte identitet og politiet har frarådet dem å ha kontakt med slekt og venner.
For å unngå at Oliver Thomas` menneskerettigheter ble brutt ved at han måtte gå 54 meter fra fengselet til rettssalen iført håndjern, ble det tilkalt fangetransport som befant seg 16 kilometer unna. Regningen for 27-åringens menneskerett til å slippe å gå en strekning som tar under ett minutt kom på 10.000 kroner.
Den eritreiskfødte terroristen Siraj Yassin Abdullah Ali har vunnet retten til å bli i Storbritannia fordi en deportasjon kan medføre et brudd på hans menneskerettigheter. Ali ble dømt for å ha hjulpet fem Al Qaida-medlemmer (21-julibomberne) i deres forsøk på å utføre et nytt terrorangrep 14 dager etter angrepet i juli i 2005. Til tross for at sikkerhetstjenesten har gradert Ali som en “høyest mulig sikkerhetstrussel” mot befolkningen går han nå fritt i Storbritannias gater og lever på offentlige stønader.
Man kan for øvrig ikke utlevere en voldtektstiltalt lege til straffeforfølgelse i USA. Tobias Bowen er tiltalt i New York for to voldtekter på mindreårige, men stakk av da han ble frigitt under kausjon. En britisk dommer avgjorde at en utlevering er et brudd på hans menneskerettigheter, da forholdene han er tiltalt for kan føre til en altfor lang fengselsstraff.
Da EMD i 2012 påla britene å oppheve en 140 år gammel lov for å gi fengselsinnsatte stemmerett ved politiske valg, var målet fullt. Et overveldende og tverrpolitisk flertall stemte for å avvise EMDs pålegg, som fortsatt ikke er etterkommet. På grunn av den massive kritikken gikk De konservative og David Cameron til valg i 2010 med løfte om å fjerne EMK fra den britiske lovgivingen og heller skrive en egen. Partiet endte imidlertid i regjeringskoalisjon med De liberale, og lot derfor valgløftet ligge inntil avstemningen om EMDs pålegg kom opp i 2012. EMDs og Europarådets – som har til oppgave å påse at EMDs avgjørelser blir fulgt – reaksjon førte til ytterligere irritasjon. Da en talsmann for EMD sa at man hadde ventet seg noe bedre fra et av Europas eldste demokratier og opplyste om at avstemningen ikke ville få noen betydning i og med at landet uansett er forpliktet til å følge pålegg fra EMD, svarte statsadvokat Dominic Grieve uventet at dommerne ved EMD ikke ville få det siste ordet. Videre antydet han at Storbritannia ville arbeide for å begrense EMDs makt, alternativt trekke seg fra domstolens jurisdiksjon.
Grieve la til at britiske dommere var alarmert av måten EMD har utvidet sin maktsfære på, og oppfordret regjeringen til å støtte de mange av landets jurister som er bekymret for denne utviklingen. Også Tory-politiker David Davis og Labours Jack Straw uttrykte bekymring over at ikke-valgte dommere i Strasbourg har gått utover grensene for sin autoritet ved å forsøke å overstyre britisk lov og at EMD har tiltatt seg en rolle som Europas høyesterett med stadig videre fullmakter.
Dommer Jean-Paul Costa ved EMD svarte lydhørt på de britiske bekymringene med å sammenligne landet med militærjuntaen i Hellas.
Frykten for enhver trussel mot eget maktgrunnlag
Det er følgelig en grunn til at Jagland og resten av Strasbourg reagerer med noe som til forveksling ligner panikk hver gang det blir foreslått så mye som en kvart reform av selve EMK, EMD, dens bemanning eller eventuelle restriksjoner på disses muligheter til å foreta såkalte dynamiske tolkninger: Den sterke politiske treenigheten utgjør byråkratenes maktgrunnlag — en makt de ikke har evnet å skaffe seg på demokratisk vis, men har tilegnet seg ved en stadig større utvidelse av menneskerettighetsbegrepet som igjen rettferdiggjør domstolens stadige innblanding i politiske spørsmål. Og siden maktmennesker stort sett gjør det de kan for å beholde og utvide sin maktsfære, forklarer det hvorfor den faderlige Jagland utnyttet tiden som leder for Stortingets presidentskap for å skrive EMK – særlig med henblikk på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter – inn i den norske Grunnloven.
Er det bare britene som reagerer som de gjør på Strasbourgs byråkratiske aktivisme?
Slett ikke: i april 2011 forlangte samtlige av de 47 EU- og EØS-landene som er medlemmer i Europarådet at EMDs innblanding i nasjonale spørsmål måtte opphøre (april 2011). I en samlet uttalelse krevde de 47 landene at EMD sluttet å blokkere deportasjoner av avviste asylsøkere og terrorister. Uttalelsen ble ansett for å være et ydmykende tilbakeslag for domstolen, som i praksis ble irettesatt av sin overordende.
Og i forrige uke stemte altså britene for Brexit. De fleste kommentatorer mener at innvandringsspørsmålet spilte en svært stor rolle for resultatet. Dette er det samme Storbritannia som i 2011 forsøkte å gjøre noe med nettopp innvandringen for å imøtekomme det demokratiske flertallets politiske vilje, men som hvert eneste steg på veien ble motarbeidet, kritisert og blokkert av EU, EMD og dets gestalter som Thorbjørn Jagland. I dag vet vi hvordan det endte.
Er det noen andre enn den verdensfjerne, erkereaksjonære EU-eliten – og Thorbjørn Jagland – som klør seg i hodet?