Tromsødrapet

Jeg tar alle forbehold i denne saken, da opplysninger gitt til HRS kan være direkte feil eller misvisende. Når jeg likevel velger å skrive om det, handler det om at vi igjen kan se at dagens asylinstitutt har spilt falitt. Vi bør tenke oss svært nøye om hvordan vi skal organisere dette fremover.

Æresdrap?

I mediene heter det at kvinnen som er funnet drept i Tromsø skal være i 30-årene og at den antatte gjerningsmannen er siktet for forsettelig drap. Videre fremkommer at kvinnen ble funnet drept i et hus hvor hun ikke er registrert bosatt, men ellers er politiet svært så lite meddelsom med opplysninger. Politiets taushet begrunnes «med hensyn til etterforskningen», hvilket sikkert er riktig nok, men det kan også være andre årsaker til tausheten.

Opplysninger gitt HRS forteller at kvinnen skal ha vært i begynnelsen av 20-årene og at hun den siste tiden har hatt et forhold til en mann på et asylmottak i Tromsø. Denne mannen skal ha ytret ønske om å gifte seg med kvinnen, noe avdøde ikke ønsket. Hun skal ha avsluttet forholdet til han, som igjen kan være den direkte årsaken til mordet.

Mannen skal ha knivdrept kvinnen.

Hvis hendelsesforløpet er som beskrevet over kan vi igjen være vitne til en kulturkollisjon som kan ligge tett opp til et såkalt æresdrap.

Vel kan det være at den avdøde kvinnen var naiv når hun inngikk dette forholdet, men uansett må et slik drap, hvis omstendighetene er som beskrevet, føre til en betydelig straff – og etter soning til evig utvisning fra Norge. Så må våre (ansvarlige) politikere ta et grep om asylinstituttet og hvordan dette praktiseres.

Asylinstituttet

Asylinstituttet er en konstruksjon som har gått helt av hengslene. Det har oppstått som en slags kopi av flyktningesystemet, bare med den forskjell at mens hovedandelen av flyktningene faktisk er på flukt, typisk allerede i flyktningeleire, så velger hovedandelen av asylsøkerne selv å flykte – fra hjemlandet eller annet land. De velger selv hvilket land de «flykter» til og de selv påberoper seg retten til å bosette seg i et annet land. Så er det opp til mottakerlandet å avgjøre hvorvidt vedkommende faktisk har behov for beskyttelse. Mange har ikke det, men det betyr ikke at vi kan returnere dem likevel. Kanskje fordi hjemlandet ikke vil ta imot egne borgere som har flyktet og/eller fordi Schengensamarbeidet (å søke asyl i det første trygge landet en kommer til) har brutt sammen.

Mottakssystemet har heller ikke vært dimensjonert for de mengder med asylsøkere som tok seg til Europa i fjor. Det betyr igjen at vi har liten kontroll med hvem som er i landet, men likevel går de fritt omkring i vårt samfunn. Saksbehandlingen kan ta lang tid, noe som forlenger perioden med uvisshet om hvem de er. Videre kan de som faktisk får avslag og som skal returneres være forsvunnet når politiet skal hente dem. Hvor mange som er «under jorda» i Norge har vi ingen konkrete tall på, men jeg er nokså sikker på de antatte tall utgjør toppen av isfjellet.

Bedre blir det ikke av at PST-sjefen, Benedicte Bjørnland, ned sin sedvanlige bekymrede mine hevder at asylsøkerne er «særlig sårbare for radikalisering» – som om det er storsamfunnets skyld og ansvar.

Selvsagt er ikke alle asylsøkere (potensielle) drapsmenn, voldtektsmenn, IS-sympatisører eller kjeltringer på annet vis, men det er noe vi vet om som vi må tørre å snakke om: Langt de fleste som kommer til landet er bærere av helt andre verdier enn hva vi de siste 100 årene har kjempet fram i Norge. Det kan by på en rekke problemer av ulik karakter. Men skal vi tillate at dagens asylinstitutt setter Norge og Europas sikkerhet i fare? Skal borgerne betale prisen mens vårt politiske lederskap forskanser seg bak sotete og skuddsikkert glass?

Vi vet svaret, men ingen tør være de første – selv om brexit er en god start. EU er en del av problemet. EU har stått i bresjen – og jobbet iherdig – for et mer og mer rettighetsbasert asylinstitutt. For eksempel da Dublin-III forordningen ble lagt på bordet til medlemslandene i EU og EØS i 2013 ble asylsøkernes personkrets utvidet, lukkede asylmottak ble vanskeligere, klageadgangen ble styrket, enslige unge asylsøkere ble gitt bedre rettigheter og det nasjonale regelverket ble satt enda mer til siden. Og Regjeringen nikket og bukket, til og med med en FrP-statsråd ved roret. Så kan en jo spørre seg hva FrP faktisk vil når de for bare for et par år siden stilletiende godtok slike drastiske rettighetsforbedringer for asylsøkere. Mer prat, kanskje?

Vi kan ikke stole på at EU løser problemene med dagens asylinstitutt. Vi må ta nasjonale grep øyeblikkelig som er:

1. Permanent stenging og kontroll av grensene.
2. Lukkede mottak inntil asylsøknaden er ferdigbehandlet.
3. Midlertidig opphold for alle som får asyl.
4. Lukkede retursentre og effektiv retur.

Deretter må vi jobbe, nasjonalt og internasjonalt, for å få lagt ned asylinstituttet i sin nåværende form. Fortsetter vi slik som nå, vil tiltakene etterhvert bli enda verre.

Politikerne må åpenbart presses til å ta borgernes sikkerhet på alvor.