Integrering og integreringspolitikk

Etikk, reservasjonsrett og religionsfrihet

Så var vi der nok en gang: noen ønsker å reserverer seg for å utføre et oppdrag med henvisning til den såkalte religionsfriheten. Denne gangen er det en sykepleierstudent som nekter å servere svinekjøtt og alkohol. Men Rådet for sykepleieetikk sier nei. Kanskje vi begynner å skjønne at ettergivenheten ikke gir ønsket resultat?

Det er ikke første gang at noen reserverer seg mot et ett eller annet fordi det i deres mening strider mot egen religion. Det er heller ikke første gang at etikk og pasienter er et tema.

For flere år siden ble jeg fortalt om legestudenter som hadde praksis på hjerteavdelingen (den gangen på Aker sykehus). Noen av disse studentene, som hadde til felles at de hadde opprinnelse fra samme land, utviste liten forståelse for at hjerteovervåkningen måtte skje kontinuerlig. Når de så ble konfrontert med sitt manglende fokus var bortforklaringene mange, men de hadde til felles at pasientetikk var rimelig fraværende. Det gikk faktisk så langt at hjerteavdelingen sluttet med praksisplasser.

Det samme er jeg blitt fortalt fra tannlegehøyskolen. Faglige flinke studenter som er umulig å ha i praksis fordi de samme ikke skjønner fagets etikk.

Lignende historier har vi hørt fra politihøgskolen, da mest om studenter som krever en eller annen reservasjon fordi det strider mot deres religion, som for eksempel å ikke svømme eller ikke å gå i nærkamp sammen med det motsatte kjønn.

Men offentlig hører vi lite om slike historier. Kanskje fordi de skaper «støy» for integreringen, eller kanskje fordi det er manglende mot å gripe fatt i problematikken.

Derfor all ære til sykepleien.no som denne gangen bretter ut problematikken – og til Rådet for sykepleieetikk som ikke viker unna, i alle fall ikke i denne konkrete saken.

Reservasjon

Det heter at Rådet for sykepleieetikk i vår mottok en henvendelse fra en utdanningsinstitusjon som omhandlet en student som er muslim og tar en bachelor i sykepleie. I studentens første praksis i kommunehelsetjenesten kom det frem at studenten ønsker å reservere seg mot å servere matvarer som inneholder svinekjøtt og alkoholholdige drikkevarer til beboerne/pasientene. Reservasjonen begrunnet han med sin bakgrunn og religion. Det er ikke et alternativ for han å bruke hansker, han ønsker at kollegaer skal gjennomføre disse arbeidsoppgavene.

Praksisstedet  og kontaktsykepleier oppfatter dettes som vanskelig, ikke minst ut fra begrunnelsen det ville bli «svært problematisk å ansette en sykepleier med tilsvarende krav.» Bør så studenten bestå sin praksis når han viser liten grad av refleksjon rundt utfordringene som saken bringer? Studenten selv mener det er uproblematisk.

Må følge profesjonsetikken

Rådet for sykepleieetikk konkluderte med at å servere og tilberede mat til pasienter og beboere anses som en del av sykepleieres oppgaver. «Høyskolen er forpliktet til å utdanne og danne sykepleiere slik at de bygger sin etiske praksis på sykepleiens grunnlag og yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere.»

«Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Sykepleie skal bygge på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene.» Autorisasjon omfatter dette grunnsynet.

Rådet mener at studentens utdanningsinstitusjonen ikke kan utdanne studenter til en praksis som er på kollisjonskurs med sykepleiens profesjonsetikk. Det bør heller ikke legges noen til forventninger om reservasjonsrett som faller utenfor gitte rettigheter til å reservere seg. Matservering (av vanlig norsk mat, som det presiseres) verken kan eller bør gi rett til reservasjon. Men så kommer noe av det jeg mener er mest sentralt, og antakelig det mest omstridte:

Religionsfrihet og respekt for livssyn, i denne sammenheng muslimsk tro, omfatter ikke matservering og er derfor ikke et omforent relevant argument i denne saken.

Her vil nok mange muslimer reagere, og nettopp henvise til at deres religion forbyr dem «kontakt med» svinekjøtt og alkohol (sistnevnte er det nå alltids så som så med). Samtidig bør det vekke til livet en etterlengtet debatt: Skal såkalt religionsfrihet trumfe alt? Burde vi ikke snart sette oss ned og diskutere hva «religionsfriheten» innebærer? Hvilket ansvar for fellesskapet har dem som bruker religion som argument for å reservere seg for noe eller innføre særrettigheter, som for eksempel ansiktstildekking i det offentlige rom, hijab og/eller burkini på småjenter, klesdrakter som kan være en sikkerhetsrisiko i arbeidet en utfører (f.eks. løse, lange kjoledrakter som kan dras inn i en maskin), halalmat osv.? Og ikke minst: burde vi ikke snart forlate det snevre begrepet religionsfrihet og snakke mer om religiøs frihet, som også ivaretar dem som fravelger enhver religion?

Verdier

 

Rådets anbefalinger i denne saken legger til grunn at «studenten viser liten evne til refleksjon omkring sin praksissituasjon.» De foreslår at studenten får «tilbud om modig og tydelig etisk refleksjon.» Videre heter det «forventninger bør avklares hvor studentens holdninger og personlig evne til empati bør inngå.» Stikkordet her mener jeg nettopp er «evne til empati». Det sier noe om hvilke verdier vedkommende setter høyest: egne behov eller pasientens behov?

Rådet påpeker videre at det bør komme frem at studentens forventninger ikke er forenlige med de krav som er satt til høyskolens utdanningsforpliktelser og norsk sykepleiepraksis. Her er sykepleierens forpliktende verdier sykepleiens grunnlag, og det er disse verdiene skolen bør basere sin veiledning på. Her kunne vel «bør» med fordel vært byttet ut med «må».

For nå må vi slutte å være så unnvikende på egne verdier, om det så gjelder de faglige etiske verdiene eller samfunnets frihetsverdier. Det er faktisk ikke så underlig at vi sliter med integreringen, da vi sjelden tør – dertil modig og tydelig – å formidle verdier som vi, som profesjon eller samfunn, ikke kompromisser på.