Feiget ut – prøver å snike seg inn igjen

Bakteppet for Stig S. Frølands innlegg i Dagbladet 17.august er begivenheten med at Peer Gynt-prisen i år ble tildelt Deeyah Khan. En utdeling som hylles av nettopp Harald Stanghelle i Aftenposten 13.august.

Frølands betimelige observasjon er at da Deeyah Khan, da under artistnavnet Deepika, så seg nødt til å flykte fra Norge, ja, intet mindre, på grunn av «voldsomme trusler» (som Stanghelle kaller det), så utelater den samme Stanghelle å fortelle hvor truslene kom fra. Frøland påpeker:

Realiteten er at drapstruslene kom fra muslimske miljøer. Bakgrunnen var det arkaiske synet på kvinner i tradisjonell islam.

Stanghelle går så inn i skriftestolen på hele den norske befolknings vegne, og bekjenner at «det norske storsamfunnet» sviktet henne og «lot dette skje». Dette er etter Stanghelles mening «en kraftig påminnelse om hvor lite selv et liberalt land som vårt er mentalt forberedt på å gjenkjenne autoritære trekk som dukker opp på tidspunkter da vi trodde slikt var historie».

Hvem i all verden er «vi»? Faktum er at flere røster ganske tidlig advarte om potensielle konflikter mellom det liberale demokratis verdier og de holdninger muslimske innvandrere førte med seg. Hvordan møtte man disse «varslerne»? Jo, med stigmatiserende betegnelser som «rasisme», «islamofobi», og til dels med «brunskvetting».

Stanghelle og resten av mediene kan imidlertid tillate seg slik «glemsel». Mediene satser gang på gang på publikums kortidshukommelse og ynder å adressere det meste som ikke går på skinner tilbake til majoritetsbefolkningen. Men nei, Deeyha ble den gang, som nå, vel tatt imot av majoritetsbefolkningen. Fra «sine egne» fikk hun derimot en helt annen «velkomst».

I 2007 ble Deeyahs bror, den ikke ukjente «danse-Adil», drapstruet. Hvorfor? Jo, fordi hans søster «viser hud». Vi rapporterte da:

Dansefeber-vinner Adil Thathaal er drapstruet og må ha ekstra vakthold på jobb. Dette fordi han ba dem som trakasserte søsteren hans, popstjernen Deepika, om å ”dra til helvete”.

Adil turte. Mediene var fortsatt usikre. Hvordan takle dette? Løsningen ble raskt å intervjue noen muslimer – som tok avstand, i alle fall til truslene som Adil, Deeyha og familien ble utsatt for. Den gang var det den ikke ukjente Muhammad Usman Rana, daværende leder av Muslimsk Studentersamfunn (man må jo ha eget studentersamfunn, må vite), som «tok avstand», selv om han også var klar på at islam har sine regler for bekledning (se lenke over).

Så ble det stille noen år. Ingen medier fulgte opp Deeyhas flukt fra Norge. Kanskje ville Deeyha også vært glemt – om vi ikke snakket om en dame med bein i nesa, som stadig flere begynte å bli oppmerksom på. I 2010 rapporterte vi:

Husker du Deepika som så seg tvunget til å rømme Norge grunnet ekstremisters trusler mot den unge norskpakistanske sangstjernen? Hun var bare 17 år den gang, og ingen fra den liberale samfunnselitens rekker ropte ut sin vrede og avsky. Hun flyktet jo fra ”sine egne”. Hva om det derimot hadde vært hvite høyreekstremister som jaget henne fra landet sitt? Da hadde nok ikke de liberale nølt et sekund med å storme barrikadene og protestere på det sterkeste. Moralens fane hadde vaiet. Historien til Deepika er et særdeles klart eksempel på hvordan de venstreradikale og liberale har veket unna vår tids reaksjonære krefter. I dag løftes Deepika frem av britiske Nick Cohen, som har sett seg meget trøtt og lei av de valne, de som har veket unna i frykt, de som kontinuerlig har valgt feil verdiside de siste par tiårene.

Som overskriften vår var da, og som virkelig begynner å tegne seg som en realitet: De valne er snart de falne.

For nå når Deeyha virkelig er begynt å lyse på stjernehimmelen, så står de prinsippløse i kø for ikke å bli stengt utenfor. Det levner dem ingen ære. Frøland lander det på godt vis:

Stanghelle hudfletter Peer Gynt-liknende feighet i den norske nasjonalkarakter. Hans beskrivelse passer nok først og fremst på norske mediers holdning til verdidebatten utløst av islams økende nærvær i vestlige samfunn. «Gå utenom», sa Bøygen. Det har Stanghelle og hans kolleger lagt seg på sinne.