Den store debatten de siste dagene har vært om burkini-forbudet en del franske byer har innført dette året, og to episoder fra Cannes og Nice har skapt internasjonal furore. Særlig gjelder dette bildet fra stranden i Nice, hvor en muslimsk kvinne tilsynelatende blir tvunget av bevæpnet politi til å kle av seg.
Nå er det ennå ikke bekreftet at dette faktisk skjedde – men som vanlig bryr ikke de fleste medier eller harmdirrende Facebook-brukere seg om slike detaljer.
Så langt i år har 15 franske lokale myndigheter innført spesifikke regler for klesplagg på la plage, og Nice fulgte opp med egne (og midlertidige) bestemmelser som forbyr burkini på deres strender.
Inntil for et par dager siden ble ikke dette så veldig mye diskutert utenfor Frankrike, men i kjølvannet av den virale spredningen av Nice-hendelsen har det kommet sterke reaksjoner fra mange hold. Og én ting de fleste synes å være enig om er absurditeten i at politiet skal håndheve et relativt vagt formulert forbud. Noe som tilsynelatende er et personlig klesvalg blir altså gjort til offentlig politikk.
Flere viktige aspekter har dessverre vært ganske fraværende i den omfattende debatten om burkini. Her skal vi se på noen av dem, i tillegg til å ta for oss noen av de vanlige argumentene som har kommet opp.
HVA ER BURKINI?
Plagget burkini er et registrert varemerke for en kleslinje designet og produsert siden slutten av 00-tallet av den libanesisk-australske muslimen Aheda Zanetti. Hun har tjent gode penger på oppfinnelsen sin, og kan være et eksempel til etterfølgelse for andre gründere – finn en nisje, dominer den fullstendig og sørg for at kjendiser (som Nigella Lawson) gir deg gratis reklame.
For Zanetti var målgruppen konservative muslimske kvinner i Australia som ville bade, men som ikke hadde noen enkel måte å kombinere komfortabelt badetøy med islamske krav om dydighet. Zanetti slo sammen tildekkingen fra «burka» og endelsen fra «bikini», og resten av suksesshistorien er gjengitt mange ganger. Hun nekter dessuten alltid for at hun har laget et plagg som symboliserer islam, senest på onsdag i The Guardian.
I ettertid har også andre aktører begynt å produsere plagg som de kaller burkini (ev. burqini), og nå kan man få kjøpt en rekke varianter.
Forøvrig hevder skaperen selv at opptil 40% av kundene hennes ikke er muslimer – men siden Zanetti tjener store penger på å normalisere bruken av plagget bør nok man ta slike påstander med opptil flere klyper salt.
Det er verdt å legge merke til at flere leger har påpekt at konservative muslimske kvinner som bruker et slikt plagg antageligvis også er de samme som er tildekket resten av tiden, og er i faresonen for å produsere for lite vitamin D. Disse kvinnene bør derfor sørge for at stoffet i burkinien de kjøper slipper gjennom UVB-stråler.
HOVEDPROBLEMET ER AT SEKULARITETSPRINSIPPET UTHULES
Når det gjelder det famøse bildet fra Nice-stranden fokuserer mange på «politiet versus muslimsk kvinne», men hovedproblemet med burkini-forbudene er det som skjer i kulissene, og som sier noe betydelig om en farlig utvikling i Frankrike generelt.
Som de fleste vet har det sekulære prinsippet – la laïcité – vært dominerende i det moderne Frankrike, med et strengt skille mellom stat og religion helt siden 1905. Når lokale myndigheter nå begynner å forby religiøse plagg i offentligheten representerer dette et klart brudd med landets sekulære linje, og er svært urovekkende for de som bryr seg om hva staten skal og ikke skal legge seg opp i.
Med dette som bakteppe har det egentlig ikke noe å si hva påskuddet for disse lokale reglene er – og selv når man ser på begrunnelsene er de ganske tynne. Hverken burkini eller nonnedrakt bryter i seg selv nemlig ikke med 1905-loven, og i tillegg vedtas slike bestemmelser i hovedsak i regioner hvor partier som Front National står sterkt. Dette kan tyde på at grunntanken bak slike forbud muligens ikke er liberté, égalité, fraternité.
Det er heller ikke klart hvordan samspillet mellom lokale og nasjonale myndigheter fungerer når det gjelder disse nye lokale forbudene. For staten kan lett erklære disse for ugyldige, men foreløpig har ikke dette skjedd. Og selv om det svært viktige organet Conseil d’Etat har påbegynt en vurdering av lovligheten rundt forbudene, er det umulig å forutse om dette vil føre til noen endringer.
På toppen av det hele bruker nå tidligere president Nicolas Sarkozy (LR) debatten for alt den er verdt, og gikk torsdag hardt inn i valgkampen mot 2017 med et krav om at burkini må totalforbys over hele Frankrike, helt klart med et mål for øye å vinne tilbake velgere fra Front National.
Dette legger et press på sittende president François Hollande (PS), som i sin kamp for å bli gjenvalgt kanskje må spisse retorikken ytterligere for å konkurrere med Sarkozy og Marine Le Pen, og således tekkes de som er lei av synlige symboler for en ideologi som har drept mange franskmenn de siste årene.
SLIKE LOVER FUNGERER ANTAGELIGVIS IKKE
De lokale bestemmelsene og lovene mot burkini er nye av i år, men av sikkerhetsmessige grunner forbød Frankrike i 2010 på et nasjonalt plan alle plagg som skjuler ansiktet. Siden det bare er muslimer som bruker slike plagg gjelder i praksis forbudet kvinner med burka og niqab, men selv med en bot på 150 euro for hvert lovbrudd ser ikke loven ut til å virke slik den var ment.
Washington Post skriver nemlig at blant de som mottok bøter i 2015 for å ha trosset forbudet, er det mange som konsekvent bryter loven igjen og igjen. F.eks. ble en kvinne bøtelagt hele 33 ganger, noe som skulle tilsi at hun må betale 4.950 euro. Men mange kvinner med ansiktsslør får økonomisk hjelp av bl.a. forretningsmannen Rachid Nekkaz, som i 2010 satt av en million euro til å betale alle bøtene deres. Han har også erklært at han skal gjøre det samme med alle bøtene knyttet til burkini-forbud, så inntil Frankrike får en bukt på slike omveier vil nok heller ikke en nasjonal lov mot plagget ha stor effekt.
Dessuten ser det ut til at slike forbud faktisk fører til at flere kvinner ser på det som et angrep mot deres muslimske identitet, og tar på seg plagget i ren protest mot å bli fortalt hva de skal gjøre. Noe lignende har vi lenge sett i svært mange muslimske miljøer i vesten – stadig flere kvinner tar på seg hijab, og mange oppgir at dette ikke bare er en troserklæring, men også en protest mot det de opplever som angrep fra majoritetssamfunnet mot islam, noe mange feiltolker som personlige angrep mot dem selv som muslimer.
Dette er selvsagt ikke rasjonelle begrunnelser. Og man kan lett argumentere for at disse kvinnene oppfører seg som trassige små barn, i likhet med mange andre muslimer som blir mer konservative jo mer de føler at kulturen og troen deres blir kritisert. Samtidig ser det ut til at dette er viktige problemstillinger vesten faktisk må ta innover seg, og finne ut hvordan man løse på bedre måter etter hvert som islam blir et stadig mer dominerende element i samfunnet.
«VÆPNET POLITI TVANG HENNE TIL Å KLE AV SEG»
I løpet av bare noen få dager har bildene fra Nice blitt postet hundretusenvis av ganger, med overskrifter og kommentarer om at «bevæpnet politi» skal ha «tvunget kvinnen til å ta av seg klærne». Men som tidligere nevnt er handlingsforløpet i Nice faktisk ikke klarlagt ennå.
Dette fraværet av fakta har derimot ikke stoppet medier hele verden over i å lage tabloide artikler om hendelsen, og selv seriøse aktører biter på. I et utall overskrifter kan vi f.eks. lese «Woman forced to remove burkini on Nice beach by armed officers«, «Burkini ban: Police in Nice force woman to remove part of clothing» og «A Muslim Woman Was Forced to Remove Her Headscarf at the Beach«.
Også i Norge skriver aktører som TV2 at «Bevæpnet politi tvang kvinnen til å kle av seg«, mens Dagbladet erklærer at «Bevæpnet politi går bort til kvinnen og tvinger henne til å kle av seg burkinien«.
Dette presenteres altså som en etablert sannhet – selv om ingen ennå vet om hun ble tvunget eller ei.
Enda verre er det at New York Times lager en emosjonell video som starter med å erklære at «This woman was forced to remove her headscarf and shirt«, men skriver så i selve artikkelteksten at «siden fotografen sto litt unna hendelsen, er det uklart hva politiet faktisk sa.»
En av verdens største og viktigste aviser presenterer altså en ren løgn – er det rart tilliten til massemedier raser? Men vi skal i hvert fall gi honnør til Aftenposten for at de endret sin originale overskrift «Væpnet politi ba kvinne kle av seg» til «Fransk minister advarer mot «stigmatisering» i burkinistrid«.
Dessuten er det viktig å påpeke at hele det franske politikorpset nå er konstant bevæpnet på grunn av den pågående unntakstilstanden, innført etter gjentatte terrorangrep mot landet utført i islams navn.
Så selv om det på et bilde kan se brutalt ut med flere bevæpnede politimann som tilsynelatende omringer en harmløs muslimsk kvinne, må man huske på at det samme vil gjelde for alle andre lignende bilder hvor man kan se politimenn i samtale med en sivilperson.
Et bilde er dessverre fortsatt mer verdt enn tusen ord, selv når det gir feil inntrykk.
«SLIKE FORBUD TVINGER MUSLIMSKE KVINNER TIL Å BLI HJEMME»
En vanlig misoppfatning er at når det innføres et forbud mot burka, niqab eller hijab, kan ikke lenger muslimske kvinner som bruker disse plaggene oppsøke stedene dette gjelder.
F.eks. ble altså en muslimsk kvinne i Cannes også bøtelagt av politiet etter at burkini-forbudet ble innført der, og hun sa til nyhetsmagasinet L’Obs at «fordi mennesker som ikke har noe å gjøre med min religion har drept, har jeg ikke lenger rett til å dra på stranden.»
Dette er selvsagt feil. Ikke bare er stadig flere uenige med henne i at islamistisk terrorisme ikke har noe med islam å gjøre, men som alle andre kan hun gå på stranden bare hun kler seg innenfor den nye lovens rammer. Og forbudet går dessuten ut 31. august, så allerede dagen etter kan hun kjøpe seg en burkini og komme tilbake. Ikke overraskende vurderer nå kvinnen å saksøke både Cannes og Frankrike, med hjelp av den CAIR-lignende organisasjonen Collective Against Islamophobia in France (CCIF).
Hovedproblemet med å hevde at muslimske kvinner tvinges ut av arenaer pga. deres klesvalg, er uansett at vi dermed godtar det religiøse og irrasjonelle narrativet om at de må ha på seg disse plaggene. Men det stemmer jo ikke.
Uten å gå dypt inn i Tyrkias kompliserte historie kan man f.eks. se på hvordan Mustafa Kemal Atatürk gjorde enorme reformer i Tyrkia i løpet av 1920- og 30-tallet, noe som i hvert fall representerer ett moderne eksempel på at man bør og kan forandre tankegangen og klesvanene til konservative religiøse mennesker. Men det krever mot og en sunn mangel på respekt for overtro, og det er dessverre få vestlige politikere med innflytelse som innehar slike egenskaper.
Og at streng islam senere har blusset opp igjen i Tyrkia fungerer bare som et godt bevis på at kultur alltid er i forandring – og at man må kjempe for å beholde hardt tilkjempede friheter.
HVA GJØR VESTEN I MØTET MED KONSERVATIV ISLAM?
Det store spørsmålet i burkini-debatten handler til syvende og sist om at konservative muslimer i vesten ser det som sin rett å praktisere sin religion når og hvor som helst, og hvis de nektes muligheten til å kle seg i henhold til sin muslimske identitet på f.eks. stranda eller arbeidsplassen oppleves dette som et overgrep mot deres religionsfrihet.
Fra et vestlig synspunkt er mange derimot bekymret for det vi ser på som en systematisk undertrykking i islam. I våre svært egalitære samfunn er vi jo ikke vant til at kvinner vi ser på som ofre for et patriarkalsk system selv krever å forbli undertrykte – og til og med feirer det! Når dette kombineres med en underbevisst og feilaktig antagelse om at kulturer fra helt forskjellige deler av verden i bunn og grunn er ganske så like hverandre, opplever vi således en kognitiv dissonans vi ikke har følt på før;
Hvorfor vil de ikke være frie, akkurat som oss? Hvorfor velger de å ta på seg fengselet sitt hver eneste dag, enten det er hijab eller enda mer tildekkende plagg?
På grunn av vår iboende naivitet har vi derfor store problemer med å vite hvor vi kan sette grensene i forhold til mennesker fra en annen kultur, og vi forveksler konstant sann toleranse med misforstått toleranse for intoleranse.
Kan vi pålegge de som jobber i det offentlige å ikke ha på seg hijab? Nei, det synes vi er å gå altfor langt, og dessuten har jo NRK sagt at hijab er det samme som skautet våre bestemødre gikk med.
Kan vi forby burka? Nei, det er jo ikke mange nok som bruker det til at det trengs et eget lovforbud.
Men hva med niqab, et svært tydelig tegn på frihetsberøvelse som burde være enkelt å forby? Å nei du. I Norge som i mange andre vestlige land er vi nemlig redde for å såre følelsene til religiøse mennesker, så vi sender heller landets mest kjente niqab-bruker på skoleturne for å promotere plagget og konservativ islam. Og når hun så drar til Syria for å bli med i ISIS og promoterer det også skjønner vi ikke hva som gikk galt, siden vi var supertolerante og gjorde alt riktig.
DEN AKK SÅ KJEDELIGE VALGFRIHETEN
Så hva skal vi gjøre med burkini? Skaperen selv sier jo at oppfinnelsen ikke har noe med islam å gjøre, det samme gjør mange av brukerne. Og det ligner jo ganske mye på en heldekkende våtdrakt, så hvorfor skal bare ett av disse plaggene forbys?
Det kjedelige svaret er antageligvis at vi må la folk bruke sin egen valgfrihet, og la voksne mennesker selv kle seg i hva de vil på stranden. Av samme grunn må det samme gjelde på offentlige bad, så lenge hygienereglementet blir fulgt.
For selv om vi ser på konservative muslimske kvinners plagg som klare symboler for organisert kvinneundertrykkelse i islamismens navn, er vi dessverre nødt til ta dem på ordet når de sier at det er deres eget valg å bruke disse symbolene.
Vi er kanskje ikke helt sikre på at disse konservative religiøse faktisk har like fri vilje som vi føler at vi selv har – men så lenge islam er klassifisert som en religion og ikke en ideologi, må og skal muslimer ha samme rettigheter som alle andre religiøse.
Samtidig er islam antageligvis den hurtigst voksende religionen i verden. De fleste vesteuropeiske land opplever på samme tid enorme demografiske endringer – den etniske befolkningen har synkende fødselstall, mens nesten hele befolkningstilveksten kommer av ikke-vestlig innvandring og positive fødselstall. En høy prosent av dette er fra muslimske land og kulturer.
Kulturkollisjonene vi opplever nå vil derfor bare bli større og ha en stadig mer segregerende effekt, hvis vi ser på erfaringene fra andre vesteuropeiske land som Frankrike, Tyskland, England – og nå sist også Sverige.
Vi kommer høyst sannsynlig til å få et stadig mer splittet samfunn etter hvert som vi løper tom for penger vi kan kaste etter problemene, de demografiske endringene får stadig større negative effekter, og klasseskillene bare øker. Å håpe på en tannløs islam à la vår egen utvannede protestantisme synes derfor nytteløst.
Så det kommer nok aldri til å skje at konservative muslimske menn blir avkrevet å dekke seg til slik de forventer at deres kvinner gjør. Og vi kan heller ikke forvente at de fleste konservative muslimske kvinner i vesten vil bli så inspirert av vår likestilling at de krever det samme for seg selv.
LA OSS BESKYTTE BARNA
Men vi kan i det minste få til en lovfestet rett til frihet fra religion for alle barn og ungdom. Med en slik lov må alle vente til de er 18 år før de kan benytte noen former for religiøse symboler utenfor hjemmet, enten det er kors, kalott, hijab eller burkini.
I forlengelsen av dette prinsippet skal de heller ikke få lov til å være med i noen gudshus, som vil få en 18-årsgrense som faktisk håndheves. Lovbrytere må få store nok bøter til at det har en avskrekkende effekt, og søndagsskoler, koranskoler o.l. utgår selvsagt.
Dette vil ikke bare være et sterkt integreringstiltak, men også gjøre det mulig for unge og sårbare sinn å selv gjøre seg opp et selvstendig valg. Om de er omgitt av en religion får de en sjanse til å vurdere den fra en større avstand, og en reell sjanse til å føle på om «kristen», «muslim», «hindu» osv. er en identitet de føler seg komfortabel med.
Slik får vi i hvert fall gjort ganske mye for å nøytralisere religionens effekt på barn og ungdom. Og om den unge jenta allikevel tar på seg hijab og burkini når hun blir 18 år? Vel, c‘est la vie.