(Dagbladet har endret overskriften til «Ingen tror på Fugelli lenger», som kan være en grei overskrift, men vi synes den opprinnelige var vel så talende og benytter derfor den)
Per Fugelli har mye på hjertet, og som regel vet vi hva det går i: mer av det samme som vi nå ser ikke fungerer. Fugelli stoler nemlig blindt på den gamle diagnosen, og han stoler like blindt på medisinen. Så blind har han sett seg på løsningen at han ikke skjønner at pasienten allerede har forlatt kontoret og byttet lege. Det er ingen som tar han alvorlig lenger, men vi lytter til ham, kanskje i medlidenhet, eller vi lytter vantro.
Jeg er faktisk veldig glad i Fugelli. Jeg deler hans visjoner om et bedre Norge, et raust og åpent samfunn der vi tar vare på hverandre og respekterer hverandre. Fugelli er og forblir en klok mann, det bor bare godt i ham.
Men der stopper det for min del. Jeg ser både diagnosen, som er islam, og jeg foreskriver en medisin på bakgrunn av analysen i min bok Islam. Den 11. landeplage, medisin som i motsetning til Fugellis drømmerier vil fungere. Totalitær ideologi møtes nemlig ikke med dialog, rett og slett fordi frihetsverdiene våre ikke er til forhandling. Akkurat den samme holdningen som «løvinnen», Sigrid Undset, hadde overfor nazismen allerede på begynnelsen av 1930-tallet, er hva vi nå trenger. Så brant da nazistene bøkene hennes og hun måtte flykte da Quisling satt seg i førersetet.
Fugelli har ikke klart å orientere seg i de raske endringene i verden. Fremveksten av ekstremislam sees overalt i Vest-Europa. Folk flest forstår hva som er i ferd med å skje. You can fool all the people some of the time, and some of the people all the time, but you cannot fool all the people all the time, er et ganske beskrivende ordspill. I hele Europa har massene våknet, og de er i bevegelse. Det er her det kan gå fryktelig galt, eller det kan gå bra. Jeg kommer tilbake til det.
Der Fugelli på 80- og 90-tallet kunne male med bred rosa pensel, og tegne små gullstjerner på alt som var vondt og leit, har han nå sluppet opp for lerret. Det er for mye som er åpenbart, og om man maler problemene rosa og lyseblå, så er de fremdeles problemer.
Vi mennesker handler og ter oss etter det verdisyn vi har i oss. Og vi handler etter den overbevisning som bor i oss. Det er her Fugelli begynner å få problemer, for han ser ut til å tro at alle egentlig er som ham. Hadde vi ennå vært det, hadde vi ikke hatt noe problem i utgangspunktet. Hadde alle verdens mennesker vært som Fugelli, kunne vi kalt jorden for paradis.
Jeg viet god plass til Fugelli i Landeplagen nettopp fordi Fugelli åpenbart ikke har satt seg inn i islam, og om han har, så har han ikke klart å forstå det han har satt seg inn i. Det er derfor Fugelli ublygt knytter mitt arbeid for frihetsverdier til monsteret Anders Behring Breivik. Intet mindre, det til tross for at ABBs manifest naturlig nok er kjemisk fritt for referanser til meg eller min arbeidsgiver Human Rights Service.
Fugelli må nå gå ned i kjelleren og vie tid til faktainnhenting, for så å sette arven fra opplysningstiden i front – den kritiske fornuften. For i Muhammeds maktislam er troen sterk, og de som praktiserer denne formen for islam tror faktisk på det de leser – ord for ord – og de underkaster seg blindt Muhammed og Allah. De tror på alle påbud og forbud som Muhammed har gitt dem fra sin Allah. Muhammed og Allahs tekster beskriver i detalj hvordan man skal leve og te seg og oppføre seg mot muslimer og vantro. Nei, Fugelli, islams tekster er ikke som Det nye testamentet, og Muhammad var Jesus’ rake motsetning.
Det jeg skal frem til er enkelt. Terrorisme er en arv etter Muhammed: alle midler er legale dersom de tjener ummahen, det samme gjelder drap for det ene eller det andre. Det er knapt andre enn livredde toppolitikere og stadig færre faktaresistente redaktører som tror noe annet i dag. Fugelli kan blindt og hardnakket mene noe annet, men fakta er vanskelig å fornekte.
En lovreligion som brøyter seg frem, gjerne ved trusler og vold, skaper friksjon. Det er denne friksjonen vi i dag er vitne til, og det er denne friksjonen Fugelli er så redd for. Hans unnvikende og blinde tro på kompromiss og forsakelse av prinsipper og verdier, er og blir feil medisin. For meg minner det om feighet, ikke snillhet, når man ikke kan stå opp for våre fundamentale friheter.
Massene som beveger seg i Europa er frustrerte, og de er dypt bekymret. Om vi skal foreskrive mer av Fugellis medisin, vil det kunne ende i katastrofe. Kos, klapp og klem-leken forebygger ikke ekstremislam, og kurerer ikke blind tro på å spre ummahen.
Folk er lei av Fugellis snillisme. Alle dystre tegn i tiden forteller oss at diagnosen hans ikke fungerer. Massene vil finne andre løsninger, hvilket vi så grufullt utspille seg på Balkan på 90-tallet. Resultatet av Fugellis medisin kan i verste fall bli etnisk og religiøs utrensking. Dit ønsker de fleste seg ikke.
Det er nå Europa trenger ledere med vidåpne øyne som foreskriver rett medisin. Det er ikke et oss mot dem. Det er frihetsverdiene som skal legges til grunn som bunnplanken i det norske demokrati, ja, jeg drister meg til å si at Europas demokratier er og blir malen. De personer og ideologier, det være seg nazister, fascister, voldelige venstreradikale eller religiøse doktriner som går på tvers av frihetsverdiene jeg straks nevner, er på kollisjonskurs med samfunnet. Og derfor er det ikke oss mot dem. Vi frihetsbejaende holder fast på verdiene på tvers av etnisitet og religion, og vi forsvarer dem med alle virkemidler som må til for å bevare et fritt demokratisk samfunn – tuftet på: likeverd, likestilling, ytringsfrihet og religiøs frihet.
Det er her den enøyde Fugelli svikter, der han kaver rundt i sin boble. Politikerne har likeledes angstfullt lukket øynene alt for lenge – ingen nevnt, ingen glemt – og de har bedt oss borgere om å speide etter Soria Moria. Men nå er denne farlige leken slutt.
Ingen tror på Fugelli og hans like lenger. Han er vår tids Chamberlain: gårsdagens mann som klamret seg til et håp da Europa ulmet. For folk ser hva islam gjør med frihetsverdiene våre. Derfor er medisinen som jeg foreskriver tydelig. Enten må islam tilpasse seg våre frihetsverdier, eller så må islam finne et annet sted å være.
Les også: Peace in our Time!