Ali Esbati er politiker i Riksdagen for Vänsterpartiet og oppvokst i Rinkeby, og i et intervju med Dagbladet 9. mai kritiserte han Norges integreringspolitikk, og krevde (igjen) at innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug må gå av.
I intervjuet oppsummerte avisen situasjonen i Sverige, og skrev at «utenfor flere av de svenske storbyene ligger forsteder hvor arbeidsledigheten og kriminaliteten er høy. Bydelene, som gjerne består av nesten 100 prosent innvandrere, holdes ofte fram som et eksempel på mislykket svensk integrering. Rinkeby i Stockholm og Rosengård i Malmö er blant de mest kjente problemområdene, hvor politiet ikke drar inn med bare én utrykningsbil, og hvor ambulanser har måtte ha politieskorte.»
Esbati på sin side har alltid hevdet dette skyldes bl.a. institusjonell rasisme hos svenskene, og i hvert fall ikke (u)kultur hos «nysvenskene». Og i stedet for å ta innover seg de strukturelle årsakene bak armoden i disse forstedene (som bl.a. økonomen Tino Sanandaji har skrevet om), sa heller politikeren at kollega Sylvi Listhaug «må bytte kurs straks», ellers «kan dette bli realiteten i Norge også».
Forskeren Pernilla Joona ved Stockholms Universitet sa til at avisen at svensk integrering er feilslått, og at langt på vei har myndighetene nå gitt opp. Fokuset ligger heller på unngå å gjøre sammen feilene med dem som kommer hit nå, hevdet hun.
En delvis innrømmelse
Det interessante er at Esbati anerkjenner «problemene som kommer med høy innvandring», men forteller Norge at vi bør endre politisk kurs dersom ikke vi skal få en tilsvarende ghettofisering. Og som vanlig hevdet han at «segregeringen er langt verre i Norge enn i Sverige».
Esbati mente høylytt at «nesten alt dagens norske regjering gjør på integrering er feil dersom man vil unngå utenforskap.» Han mente vi må gjøre det stikk motsatte av Høyre og Frps partiprogrammer, og hevdet dette er å «bygge flere boliger, skape en inkluderende skole som ikke forsterker forskjellene, og ta sats på en offensiv politikk mot arbeidsledigheten.»
Sylvi Listhaug fikk sjansen til å svare på Esbatis anklager, og fortalte at Sveriges problemer kommer av «en svært liberal, mange vil si en naiv og snillistisk, innvandringspolitikk over mange år.» Hun refererte til parallellsamfunnene som har utviklet seg i mange drabantbyer, hvor noen grupper lever på siden av samfunnet, med egne lover og regler.
Urealistiske løsningsforslag
For en nykommer på området kan Esbatis løsningsforslag virke fornuftige på overflaten – men de tar som vanlig ikke hensyn til virkeligheten, hverken økonomisk eller praktisk sett.
F.eks. er det ikke gjort i en håndvending å bare «bygge flere boliger», og hvem skal betale for disse? Å bygge nytt i Norge er en kostbar affære, og ender som regel opp med å bli relativt dyre objekter for folk med god betalingsevne – altså ikke innvandrere med gjennomsnittlig lavere inntekt enn majoritetsbefolkningen.
Når det gjelder norsk skole vil mange si den er blant verdens mest inkluderende, og spesielt i de større byene har vist en imponerende evne til å oppta og tilpasse seg mange forskjellige kulturer. Og Esbati hevdet at den norske skolen «forsterker forskjellene», men Dagbladet klarte ikke å spørre «på hvilken måte?»
Norge må også «ta sats på en offensiv politikk mot arbeidsledigheten», sa Esbati, noe som høres ut som politisk svada arbeidsminister Anniken Hauglie (H) kunne kommet med i en pressemelding. Igjen hadde ikke Dagbladet noen oppfølgingsspørsmål: Hvordan? Hva gjøres galt i dag? Hva må forbedres?
Esbati og Vänsterpartiet fremstår dessverre som illusoriske og naive, og tror tilsynelatende at det meste kan løses med holdningsendringer blant vanlige svensker og nordmenn. Men faktum er at infrastruktur, jobbmarked og økonomi trumfer alt – det hjelper ikke hvor velmenende og inkluderende man er, dersom det til syvende og sist ikke finnes nok boliger, jobber eller penger. Og problemene blir bare større når enorme demografiske endringer fører til nesten uløselige sosiale problemer i tillegg.
Uppdrag granskning
Heldigvis har mange debattanter skjønt dette, og til og med i det urpolitisk korrekte SVT finner man av og til lysglimt. Dokumentarprogrammet Uppdrag Granskning har vært spesielt gode på å vise frem mange av problemene ved masseinnvandringen, og i «Den slutna cirkeln» som ble vist i mars 2015 tok de for seg et dilemma mange asylsøkere i Sverige møter – for å få en jobb må de ha en bolig, men de har ikke råd til å betale for en bolig uten å kunne jobbe. Et slags «Catch-22» som på det tidspunktet gjaldt titusenvis av mennesker, altså.
Reporterne Lina Makboul og Henrik Bergsten så nærmere på de strukturelle grunnene til at mange kommuner i Sverige ikke klarer å tilby boliger og jobber til migranter og flyktninger – og legg merke til at dette var i mars 2015, FØR over 160.000 mennesker hadde rukket å komme i fjor. Nå er selvsagt problemene mye større.
Etter hovedsegmentet grillet reporter Janne Josefsson arbetsmarknadsminister Ylva Johansson (S) og eksminister Elisabeth Svantesson (M) om hvordan Sverige har ignorert en rekke strukturproblemer, og malt seg inn i et hjørne det kan bli svært vanskelig for dem å komme ut av. Til norske journalister – ta lærdom av sluggere som Josefsson.
Se hele programmet her: