Anmeldelse av bøkene
– «Man forhandler ikke med et maskingevær: om manden og kunstneren Lars Vilks», av Helle Merete Brix og Uwe Max Jensen (Document forlag, 2016) ISBN: 978-87-92417-34-3
– «Gud og Profeten tilgir ikke – en personlig beretning om terrorangrebet på Krudttønden», av Helle Merete Brix (Forlaget DreamLitt, 2016) ISBN: 978-87-7171-086-1
De som jevnlig leser på nettsidene til Human Rights Service (HRS) eller Document.no har neppe unngått å legge merke til navnet Helle Merete Brix. Den danske frilansjournalisten, samfunnsdebattanten og forfatteren har markert seg tydelig i den pågående kampen mot den islamistiske subversjonen som synes å pågå i Danmark og andre vestlige land. Kampen går på flere flater. Den går mellom de som mener at islam bare er et ekstra krydder i den hyggelige multikulturelle kakemiksen som er vårt moderne samfunn, og de som mener at det er sider med islam som er problematiske for å sikre harmoni mellom mennesker fra ulike kulturer. Den går mellom de som vil diskutere de problematiske sidene ved islam, og de som mener at enhver slik diskusjon er rasistisk fordi den stigmatiserer muslimer. Den går mellom de som mener at, ja, det er utfordringer med innvandring og integrering, men det går seg til etter hvert, og de som mener innvandringstakten er for høy og vil føre til segregering og dannelse av parallellsamfunn.
Brix har siden 1990-tallet vært tydelig på hvor hun står og hva hun mener må ordnes opp i for at våre samfunn skal komme i vater. Vi må snakke om problemer som problemer og ikke drive meningsløs relativisering. Problemene hun skriver om er islam i Europa, ytringsfrihet og islamisme. Disse emnene er eksplosive i dagens Europa, noe Brix har fått kjenne på kroppen. Begge de to bøkene som her anmeldes er skildringer av dramatiske hendelser og hva det vil si å leve med trusler tett inne på livet.
Kunstneren fra Höganäs
For mindre kunstinteresserte var ikke Lars Vilks et kjent navn innen han i 2007 tok tegneblyanten fatt og tegnet «rondellhunden», eller rundkjøringshunden, på norsk. Rundkjøringer på svenske veier brukes ofte til ulike manifestasjoner, og Vilks kombinerte denne manifestasjonsformen med å tegne den islamske profeten Muhammeds hode på en hundekropp. Fra tegningen først ble publisert i avisen Nerikes Allehanda og til Vilks havnet på islamske fundamentalisters drittliste, tok det ikke lang tid. Publiseringen fant sted mindre enn et år etter at Jyllands-Posten hadde publisert de mye omtalte Muhammed-karikaturene som ble brukt til å hisse opp stemningen blant innbyggerne i islamske land og forårsaket mange demonstrasjoner og vold. I september 2007 ble Vilks oppført på al-Qaidas dødsliste og omfattet av en dusør på 100.000 dollar for hans hode. Siden da har beskyttelsesnivået rundt den svenske kunstneren blitt mer og mer omfattende.
Vilks lever nå en nomadetilværelse i sitt eget land, som Brix og Jensen skildrer i «Man forhandler ikke med et maskingevær». Beskyttelsesnivået rundt Vilks avføder assosiasjoner med andre som er kritiske til de mindre hyggelige sidene av den islamske religionen, blant annet Ayaan Hirsi Ali, Geert Wilders, Kurt Westergaard og andre som har tatt opp kampen for å sikre at ytringsfriheten fortsatt skal være en del av vår vesterlandske sivilisasjon. Vilks er et av mange tidsvitner om at denne grunnleggende friheten er under kraftig press.
Brix og Jensens skildring av Vilks’ liv og virke er tidvis deprimerende lesning. Men det som gjør at den kan leses på en kveld er et inntrykk av at man kan ta livet av en mann som Vilks, men ikke den tanke han lever og ånder for. Det trengs mot for å ta opp den fanen, og for å gjøre det trengs flere som Lars Vilks. Forsøkene på å drepe eller skade denne kunstneren har vært mange og skildres inngående i boken. Forsøk på mordbrann, skyting og tørre never har ikke stilnet Vilks kunstnerånd, noe som utvilsomt må irritere de voldsmenn som har vært etter ham. Dette er en kunstner som ikke gir seg på tørre møkka, og som med nonchalanse og tilgivelse som våpen – i tillegg til pennen, opptrer på en måte som må være som salt i såret for alle «rank-and-file»-salafister i verden. Den følelsen man sitter med etter å ha lest Brix og Jensens bok er: er jeg villig til å kjenne det samme type press, kjenne på så mye smerte og kjenne blodsmaken i munnen som Lars Vilks gjør på mine vegne? Leseren oppfordres til å svare på dette spørsmålet selv.
Uansett hva slags utgangspunkt man måtte ha i denne debatten, eller sett av debatter, ble 2015 for mange et tidsskille for den retoriske skyttergravskrigen som har pågått siden 1980-tallet. Hvis vi begrenser denne til kun å omfatte de skandinaviske landene, ser man tydelige forskjeller mellom dem. Mens Danmark har gått fra å være et innvandringsliberalt land til et land som samlet sett har lagt om sin politikk radikalt siden årtusenskiftet, har det først de årene som er gått siden regjeringsskiftet i 2013 og frem til i dag foregått en tilsvarende forandring i Norge. Vår nabo i øst, Sverige, er muligens i ferd med å gjennomgå en tilsvarende forandring. Felles for disse tre landene er at 2015 ble en alvorlig øyeåpner for alle, gjennom den kraftige tilstrømningen av migranter fra Afrika og Asia og det som siden har skjedd. Fortegnene i debatten er blitt forandret og innvandringsentusiasmen – som i stor grad har vært elite- og mediebåren – har mistet mye av glansen.
Brix og Krudttønnen
Boken «Gud og Profeten tilgir ikke» er en svært personlig og sterk bok som Helle Merete Brix har ført i pennen. Den dramatiske dagen 14.februar 2015 ble et møte i regi av Lars Vilks-komiteen angrepet av den maskingeværbevæpnede terroristen Omar al-Hussein. Under hendelsen blir regissøren Finn Nørgaard myrdet og panikk oppstår. Senere samme kveld angriper terroristen et Københavns Synagoge og dreper dørvakten Dan Uzan.
Boken til Brix er skrevet i mange øyeblikksbilder som varierer fra helt personlige dag-til-dag-inntrykk i Helles liv til grundige analyser om hva som er i ferd med å skje på kontinentet. Mens resten av kontinentet har sovet har det i de siste årene blitt klart at tornerosesøvnens tid må være på hell. Nice. Paris. Rouen. Brussel. København. Listen over byer og skjebner som er blitt rammet av islamistenes vold er ikke til å ta feil av. Vi har latt islamistene, enten de er voldelige eller ikke, overta, og latt mange i stikken. Brix nevner mange politikere med navn. Hun har tatt oppgjøret med islamistene og dermed påkalt deres oppmerksomhet. Bokens tittel er en setning hentet fra en av mange dødstrusler Brix har mottatt, og avsenderen er fortsatt ukjent.
Målet for terroren er i det minste ikke ukjent. Det var ytringsfriheten som ble forsøkt drept 14.februar 2015 i København, intet mindre. Brix’ vitnesbyrd bør synke inn med dette som bakteppe. Hva alskens rakkerpakk har for bakgrunn, de er våpen i hendene på de som vil dreie vårt kontinent i en helt annen retning enn det resten av oss vil.
Man forhandler ikke med et maskingevær: om manden og kunstneren Lars Vilks kan kjøpes her.