Thomas Utne Pettersen er politiinspektør i Sør-Vest politidistrikt, men presiserer i sitt innlegg i Haugesund avis den 11.august at han uttaler seg på egne vegne. Som om det skulle hjelpe for dem som mener at politiet må holde kjeft om sine negative erfaringer med innvandrere. Derfor er moralpolitiet raskt på pletten – og da er det med et såkalt «vitenskapelig blikk». For selvsagt må enhver skrivebordsøvelse slå ut dem som kjenner realitetene ut fra sin arbeidshverdag.
Begrenset innvandring som kriminalitetsbekjempelse
Innlegget til Utne Pettersen har gått som en farsott på sosiale medier og er blitt flittig kommentert og sitert. Heia-ropene er mange, ikke minst fordi hans innlegg korresponderer med det flere selv erfarer i den norske hverdagen. Nå har det seg slik at jeg tilfeldigvis selv var i Haugesund i helga og jeg prøvde iherdig å få tak i Utne Pettersen. Men det var jeg nok ikke alene om, jeg antar at «hele» medie-Norge gjorde det samme, for det er nemlig slik at svært få i etater som politiet ytrer seg om sine personlige meninger. I alle fall ikke når det gjelder noe så betent som innvandring og integrering. Selv om jeg ikke lykkes med å få tak i Utne Pettersen, så fikk jeg da spurt en rekke personer i Haugesund om hva de mente om innlegget. Han ble vel stort sett over hele linja karakterisert som «tøff» og en som «turte si sin oppriktige mening».
Nei da, kjære moralpoliti, det var ingen representativ undersøkelse jeg gjennomførte. Jeg loddet stemningen, og det burde moralpolitiet av og til også gjøre, heller enn repetitivt søke seg til egen menighet og motta sin hyllest for sine tolkninger.
Poenget til Utne Pettersen er at skepsis til flyktninger og asylsøkere ikke er et utslag av kynisme, men høyst rasjonell og berettiget. Til denne påstanden fremmer han noen lokale og nasjonale eksempler. Noen av eksemplene omfatter voldtekter, og til dette sier Utne Pettersen «Kvinner og barn ofres på asyl- og flyktninginstiuttets alter.»
Når løsningen til politiinspektøren i tillegg er begrenset innvandring, ja, da går det i svart hos moralpolitiet.
Undertegnede er opptatt av kriminalitetsbekjempelse – og et av de viktigste enkeltstående tiltak Norge kan gjøre for å begrense kriminalitet er å begrense innvandringen. Det er derfor med undring jeg registrerer at denne faktoren er nærmest fraværende i media og blant politikere når det kappes om hvor mange asylsøkere og flyktninger Norge skal ta imot.
Bloggeren Gunnar Roland Tjomlid er en typisk representant for moralpolitiet.
Politierfaring erstattes med moral
På sin blogg åpner Tjomlid med «hvor uprofesjonelt det er for en høytstående representant for politiet med en slik ensidig, subjektiv, kildeløs og surrete tekst som bygger opp under fremmedfrykt.» Vi snakker altså «useriøs» – i motsetning til Tjomlids seriøsitet?
Så var slutningen gitt: Politiinspektørens tekst bidrar til fremmedfrykt. At det er vedkommendes egne erfaringer ispedd noen nasjonale tall, er og forblir uinteressant. Og selvsagt er teksten ensidig og subjektiv. Det ligger i premisset når vi snakker egne erfaringer. Erfaringer som altså Tjomlid ikke har. Ikke finner jeg teksten surrete heller, men det handler selvsagt om hvilke øyne en leser den med.
Om Utne Pettersens perspektiver er subjektive, så kan vi hevde at Tjomlids er selektive.
Pettersen starter med å beskrive en vanlig arbeidsuke. Her peker han på alle sakene i løpet av en uke hvor personer med opphav fra andre land er involvert. Selv om han i utgangspunktet skriver om flyktninger og asylsøkere, er eksemplene fra hans arbeidsuke mer diffuse.
På mandagen er det visst tre (ikke så vise) menn fra Midtøsten i arresten på grunn av narkotikalovbrudd. En av disse har ulovlig opphold i Norge. En har blitt norsk statsborger, mens den tredje vet vi ikke noe om. Så én av tre er altså flyktning og relevant for saken. Svak start, Pettersen.
Siden vi ikke vet noe om den tredje, så kan det altså være en asylsøker/flyktning. Den som har blitt norsk statsborger har kanskje vært asylsøker og/eller flyktning. Det kan bli tre av tre det. Svak start, Tjomlid.
Det blir ikke bedre fra Tjomlid. Rett og slett fordi Tjomlid har satt som premiss at er du blitt norsk statsborger, så teller det ikke hvordan du har fått oppholdstillatelsen. Derfor tillater han seg også å harselere med begrepet «utlendinger». Hva betyr det, spør Tjomlid, og det begynner å gå opp for meg hvorfor Tjomlid finner teksten surrete. Surret er i hans hode. Alle vi andre vet hva en utlending er, selv om vi ikke vet hva som er vedkommendes hjemland. Men i Tjomlidenes verden er det visstnok stor forskjell på en asylsøker, en flyktning og en utlending. Fellestrekket deres er «utlending», eller enda mer presist «utenlandsk herkomst», men selvsagt: en asylsøker/flyktning er typisk av ikke-vestlig herkomst, mens utlendinger kan være alt annet enn etnisk norsk. Problemet er bare at moralpolitiet, ikke minst anført av deres representanter i SSB, ikke vil at vi skal bruke begreper som ikke-vestlige, vestlige, øst-europeere, etnisk norske eller lignende, derfor kan enhver som har sin jobb med å fange kriminelle gå i surr med begrepene til skrivebordsaktørene.
Deretter skal Utne Pettersen, som fortsatt beskriver sin hverdag, stå til rette for at han jobber i et stort politidistrikt. Er liksom hans erfaringer representative?
Vel, det vet vi ikke. Men det vi vet er at politiet sjelden eller aldri forteller om egne erfaringer med innvandringsrelaterte problemer. Vi vet også hvorfor: de personlige kostnadene kan bli omfattende. Det beviser igjen moralpolitiets reaksjoner. Slike som Utne Pettersen blir ikke betraktet som varslere, det slås fast at deres erfaringer og vurderinger bidrar til fremmedfrykt. Om deres erfaringer er viktige, er underordnet. De har med og holde kjeft, ellers er de uprofesjonelle.
HRS har i årevis hatt en rekke kilder i politiet, og stadig flere kommer til. Det de forteller er helt på linje med Utne Pettersen. De er bekymret for utviklingen, for egen profesjons muligheter til å møte problemene og fortvilet over måltall og statistikker som skal gå opp med politikernes ønsker. Noen av dem nærmer seg nå alderspensjon – og de forteller at de gleder seg. Endelig skal de få snakke. Har vi hørt det før? Vi husker godt Steinar Lem fra Fremtiden i våre hender som først på dødsleiet (2009) turte fortelle om hvorfor han mente at innvandringen må begrenses. Er det slik vi vil ha det?
Uansett, Tjomlids påstand er at kriminaliteten går ned.
Å, er du sikker på det?
Kriminalitetsstatistikk
Her kan vi beskylde Tjomlid for det samme som han beskylder Utne Pettersen for, nemlig useriøs bruk av begreper. Ja, noen former for kriminalitet går ned, andre former går opp. Og hva er så Tjomlids tidsperspektiv på nedgang/oppgang?
Alle som har jobbet med statistikk vet at en kan plukke det ene eller det andre, og ditto argumentere mot andre hvis de fokuserer på andre deler av statistikken. Tjomlid har sett på «Innsettelser i arresten» (2011-2015) for Rogaland politidistrikt og «Utviklingen i antall anmeldte lovbrudd 2011-2015» for Haugaland og Sunnhordaland politidistrikt. Siste seks år, med andre ord, og slår fast «jøss, har du sett» – nedgang.
Men, jøss har du sett, det var visst oppgang for seksuallovbrudd. Tilsynelatende, som Tjomlid påpeker, og viser til at det kan være økt tilbøyelighet for å anmelde på grunn av økt fokus. Tja, det kan være det. På akkurat samme måte som det kan være økt tilbøyelighet for å la være å anmelde en rekke kriminelle forhold – fordi politiet likevel ikke har kapasitet til å følge opp. De har litt mye annet de må ta tak i, noe som også er Utne Pettersens poeng – som overses av Tjomlid.
Ett annet viktig poeng er siste seks år ikke er en lang nok tidsserie til å fastslå verken det ene eller det andre. Så har du problemet med at politiets statistikere gjerne bytter litt om på grupperingene, som gjør det vanskeligere å følge tallene over tid. Det henger igjen sammen med, som politikilder forteller oss, måltallsproblematikken og innsatsen til politiet. Politiet har måltall som skal oppfylles, og da er den den type kriminalitet som prioriteres.
Så vidt jeg vet er det SSB sin statistikk over etterforskede lovbrudd i 40-årsperioden 1960-2010, som gir den lengste tilgjengelige tidsserien om kriminalitetsutviklingen i Norge. Den viser at det har vært en svært stor økning i antall registrerte forbrytelser i Norge de siste 40 årene. I perioden fra 1960-2000 ble antall registrerte lovbrudd mer enn syvdoblet, fra 39.000 lovbrudd i 1960 til over 300.000 i år 2000. I løpet av tiåret 2000-2010 har derimot antallet forbrytelser i alt blitt redusert til i overkant av 250.000. Reduksjonen i antall etterforskede lovbrudd disse årene skyldes først og fremst en stor reduksjon innen kategorien «vinningslovbrudd», som ble redusert med 60.000 tilfeller fra 2000 til 2010. Men samtidig har det vært en økning i voldtekter, jamfør figur under.
Hva forteller dette oss? Noe á la: Jøss, så bra det går?
Min påstand er at hvis kriminalitetsstatistikken i Norge er det rosenrøde bilde som Tjomlid tegner, så hadde ikke SSB hatt så mange problemer med å effektuere bestillingen på nettopp kriminalitetsstatistikk fra Fremskrittspartiet stortingsgruppe. Men det kan jo være at FrP ikke gir seg, og så kan det jo hende at SSBs øverste sjef, finansminister Siv Jensen (FrP), finner noen grunner til å ta en liten samtale med vårt nasjonale statistikkbyrå.
Bedre blir det heller ikke når Tjomlid skal fortelle oss at Utne Pettersen roter veldig når det gjelder innsatte i norske fengsler. Tjomlid sitt poeng synes fortsatt å være at det ikke nødvendigvis er asylsøkere/flyktninger som først og fremst skal belastes for slike tall. Vel, noen av oss skjønner fortsatt at Utne Pettersens poeng er innvandring. Så her tror jeg at jeg skal avslutte med nettopp en av våre politikilder sin reaksjon på e-post til oss på denne delen av Utne Pettersens innlegg:
Det også denne politiinspektøren glemmer og/eller ikke vil formidle er at over 80 % som sitter i våre fengsler ikke er norsk etniske. At de er norske statsborgere får så være, men de er ikke norsk etniske – og det må utvilsomt også ha noe med norsk innvandring å gjøre.