Etter at en politiinspektør i Sør-Vest politidistrikt tillot seg å fortelle om noen av sine negative erfaringer med kriminalitet og innvandring, våknet igjen moralpolitiets representanter med alternative forklarende omstendigheter. Samtidig merket Nettavisen seg at den samme politiinspektøren sa følgende:
«Etter å ha bidratt minimalt til den norske statskassen, kan nemlig kriminelle på nærmere vilkår få uføretrygden med seg selv om de blir utvist på grunn av omfattende grov kriminalitet. Vi kan altså risikere at kriminelle uføretrygdede kan leve svært godt på norske skattepenger i utlandet – er dette bærekraftig?»
Er det mulig?, heter det på sosiale medier, og utsagnet fremstilles som en «nyhet».
Sannheten er både at det er mulig og at det har vært kjent i årevis. Uten at noen har gjort noe med det. Som etter all sannsynlighet vil være utfallet denne gangen også.
Lekker som en sil
Til Nettavisen sier arbeidsminister Anniken Hauglie (H) at hun ønsker å endre regelverket.
– Jeg mener det er urimelig og i strid med vanlige folks rettsoppfatning at personer som er dømt for kriminalitet og utvist fra Norge skal kunne ta med seg uføretrygden til utlandet.
Hauglie er i godt selskap med sine ønsker – og med sitt fravær av løsninger. At en meningsløs ordning adresseres som «urimelig» og «i strid med vanlige folks rettsoppfatning» er standardsvaret til denne form for problemstillinger. Dertil kan vi trygt slå fast at «vanlige folk» i denne saken neppe er våre nasjonale politikere, da de samme har stemt for at praksisen er slik den er i dag. Og var i går. Og i forgårs. I fjor – og år forut. Men den ene etter andre tror fortsatt at de kan komme seg unna med å kalle det «hårreisende«. For nå skal dette stoppes! Vel, flott, men hvordan skal det stoppes?
Problematikken rundt arbeidskriminalitet, trygdeutnyttelse og -misbruk har vært kjent i årevis. Ingen politiker med noenlunde gangsyn kan ha unnlatt å få med seg at velferdsstaten Norge lekker som en sil. Sannheten er imidlertid snublende nær: politikerne har ikke oversikt over regelverket – noe som ikke minst skyldes EØS-avtalen og våre såkalte forpliktelser knyttet til denne. Stortinget og regjeringen godkjenner det ene EU-regulativet etter det andre, og det i rasende fart, uten å etterspørre konsekvensene. Når de negative konsekvensene så blir en realitet, blir vi tilsynelatende like overrasket hver gang.
Den tid er over – for vanlige folk.
Lykkeland
La oss gå noen år tilbake, f.eks. til 2008. Da ble vi fortalt historien om Ahmad Wald som i 2004 søkte asyl i Norge. UDI trodde ikke på at han var politisk aktivist fra Vest-Sahara, og han fikk avslag. Men Wald reiste ikke fra Norge, han forble en av de da antatte 18.000 illegale innvandrerne i Norge (tallet er nok betydelig høyere, både da og i dag). I Oslo bedrev Wald kriminalitet og pådro seg flere dommer. Han ble varig utvist, men returnere han, nei det kunne jo ikke Norge, da vi ikke hadde noe sted å sende han til. Har noe endret seg siden den gang? Nei, slik som blant annet Dagbladet i dag melder: mulige kriminelle asylsøkere går fri. Er ikke denne praksisen «urimelig» og «strider mot vanlige folks rettsfølelse»?
Like interessant var det at samme Wald fortalte at Norge er et Lykkeland for illegale innvandrere uten kjent identitet. At hele Europa kjenner til «Plata» i Oslo og at illegale innvandrere kommer for å selge narkotika der. Skulle de nå bli tatt er det intet problem, da søker de bare asyl. Har denne praksisen endret seg siden da? Ikke det, nei? Hvorfor ikke?
Ville det, for eksempel, være mer rimelig og i samsvar med vanlige folks rettsfølelse at personer vi ikke kjenner identiteten til eller som vi mistenker for grov kriminalitet i hjemlandet, ikke får bevege seg fritt i samfunnet? Jo da, vi vet at noen politikere i noen partier (tok jeg i nå? I alle fall ett) ønsker seg lukkede mottak for disse. Men hva hjelper det å ønske seg, når dem med motsatt syn heller ikke konfronteres med de mulige konsekvensene? Veier innbyggernes trygghet så lite?
Og neste: hva vet vi egentlig om kriminalitet begått av illegale innvandrere, eller innvandrere generelt for den saks skyld? Spør vi i dag politiinspektøren i Sør-Vest politidistrikt antar jeg at også han har lært: Det skal vi holde kjeft om. Og det vi holder kjeft om får heller ikke politikerne vite, så da handler de deretter. Men vi unnskylder dem ikke, fordi de vet at fakta kan etterspørres.
Kriminelle i folketrygden
I 2010 ble vi kjent med at kriminelle utlendinger i fengsel anses som å være lovlig i Norge, og blir derav automatisk medlemmer i folketrygden. Og det urkomiske: jo mer kriminell i form av lengre straffer, jo mer rettigheter i Norge. Uhørt og uakseptabelt, sa FrP. Helt urimelig, sa Høyre.
Som jeg spurte da: Kan det bli verre? Og som jeg svarte: ja.
For fra 1.januar 2012 tiltrådte Norge EUs nye regler for trygdeytelser via EØS-avtalen. Loven om sosiale tjenester ble følgelig endret, slik at nordmenn og EØS-borgere ble likestilte.Det innebar også at utenlandske fanger som soner mer enn ett år fengselsstraff ikke bare får alderspensjon og helseutgifter dekket, men også kontantstøtte, barnetrygd og uførepensjon.
Utfordringen her er «lovlig opphold». I folketrygdloven kap.2 § 2-1 heter det at medlemskap fordrer at vedkommende er bosatt i Norge, der bosatt handler om et opphold som har ment å vare minst 12 måneder. Videre heter det at det er et vilkår at vedkommende har lovlig opphold. Så er spørsmålet: som fange i et norsk fengsel som varer mer enn ett år, er oppholdet lovlig? Jeg ser ikke at loven er endret med noen presisering om at fengselsopphold ikke regnes som lovlig opphold.
Den gang reagerte daværende justisminister Knut Storberget (Ap) med forferdelse. Det var «mildt sagt svært uheldig» og daværende arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) kunne fortelle oss at «Jeg ser at opplysningene som fremkommer i media kan virke urimelige og i strid med allmenn rettsfølelse.» Å, har vi hørt det før?
Daværende regjering fikk hard kritikk fra Høyre, FrP og KrF for «manglende årvåkenhet og sviktende koordinering innad i Regjeringen.» Snakker vi nå pay back time? I hvilken grad har Høyre, FrP eller KrF utvist årvåkenhet og intern koordinering når det gjelder utviste kriminelle sin mulighet til å ta uføretrygd med seg ut av Norge? Og ikke minst, hvilke andre trygder og stønader kan de i tillegg ta med seg?
Trygdeeksport
Da den rød-grønne regjeringen tapte stortingsvalget i 2013 var daværende Ap-leder og eks-statsminister over åtte år raskt ute med en advarsel: økt trygdeeksport. Logikken var at jo mer som kan eksporteres, jo mer vil bli eksportert. At det faktisk var – og er – det eksisterende systemet som tillater trygdeeksport, vil ingen ta lanken sin i. Stoltenberg fant det også betimelig å advare mot sosial dumping da «trygdeeksport øker risikoen for sosial dumping, fordi det gjør det lettere for utenlandske arbeidstagere å godta lav lønn i Norge når de kan få en kontantstøtte som i mange tilfeller er like høy som en årslønn i Polen.» Merk så at arbeidsinnvandring var helt nødvendig under den rød-grønne regjeringen (vi hadde ikke klart oss uten, må vite) og sosial dumping var et ikke uttalt problem.
Den gang påpekte vi at det er en rekke ytelser som systemet tillater å eksportere ut av landet, og vi presenterte en tabell over disse. Så kan vi jo spørre: Hva har endret seg siden den gang? Ingenting? Hvorfor ikke?
Også da pekte vi på at EØS-avtalen er en av hovedutfordringene med trygdeeksport – og vi gjentok forslaget om en «personlig folketrygdkonto» for arbeidsinnvandrere (et forslag vi også innlemmet i FrPs Bærekraftutvalgsrapport), som ikke bare kan stoppe trygdeeksport, men i tillegg avdekke sosial dumping og forhindre svart arbeid. Ble det gjort noe med dette forslaget? Ikke det, nei? Hvorfor ikke?
Norge som EUs arbeids- og sosialkontor
I 2013 ble det også fokusert på at stadig flere arbeidsinnvandrere (utenlandske statsborgere) ble uten jobb i Norge. Det ble avdekket en kraftig økning av utenlandske statsborgere som arbeidssøkende eller på ett eller annet tiltak hos Nav. Regningen betales av norske skattebetalere.
Daværende arbeidsminister Anniken Huitfeldt (Ap) repliserte med at «de følger utviklingen nøye». Som vi sa da: «Ja, det kan være at regjeringen følger utviklingen ‘nøye’, men hva har de tenkt å gjøre? Skal Norge bli et Nav for utenlandske statsborgere? Hvilke virkemidler mener arbeidsministeren kan tas i bruk? Eller mener regjeringen innvandringen en ‘naturlov’ som ikke kan styres?»
Den gang svarte FrP med et ønske om reforhandling av EØS-avtalen. For EU har nemlig bestemt at alle innenfor EU/EØS har rett på dagpenger i Norge etter minimal arbeidsinnsats. Reglene sier at de må ha tjent minst 123 000 kroner året før og være registrert som arbeidssøker. Ifølge Navs hjemmeside het det: «Du må kunne dokumentere at du er blitt arbeidsløs i Norge. Det vil være tilstrekkelig om du kan dokumentere at du er blitt uforskyldt arbeidsledig etter minst én dags arbeid.» (min utheving) Tror noen at denne praksisen oppfattes som «urimelig» og «strider mot vanlige folks rettsfølelse»? Og er dette fortsatt praksisen?
Gir vi Norge til EU, slik som jeg har hevdet tidligere?
For øvrig kan vi visstnok bare roe ned, for også «Arbeidsdepartementet følger med», ifølge Aftenpostens dykk i problematikken i 2013. Like overbevist var ikke en rekke av Nav-lederne. På Aftenpostens spørsmål om myndighetene frykter at Norge kan bli et sosialkontor for EØS-borgere svarte daværende statssekretær Cecilie Bjelland (Ap) så unnvikende hun kunne på spørsmålet (se lenken over).
Arbeidslivkriminalitet
Mye av problematikken kan spores tilbake til sekkekategorien arbeidslivkriminalitet. Det handler om utstrakt bruk av ulovlig arbeidskraft, grov sosial dumping, tvangsarbeid, fiktiv fakturering, hvitvasking av kriminelt utbytte og bruk av legale bedrifter som skalkeskjul for kriminalitet, blant annet narkotikahandel. Dette fordi mange utenlandske kriminelle i Norge nettopp kommer inn via denne form for kriminalitet. For kriminelle i Norge med gyldig oppholdstillatelse eller som norske statsborgere er systemet «perfekt».
I 2014 ble det kjent at politi, påtalemyndighet, ulike kontrollorganer og næringslivet gikk sammen å finne strategier mot arbeidslivskriminalitet. Her fremkom det blant annet at den høye arbeidsinnvandringen til Norge har sprengt tilsynskapasiteten.
En ting er nå kapasiteten, men hvilket tilsyn snakker vi om? Utfordringen er at systemet legger til rette for denne form for kriminalitet, nettopp fordi politiet ikke får anledning til å gripe fatt i det. Skrivebordstilsyn er ikke verdt mye når vi snakker arbeidslivkriminalitet.
I et HRS-intervju med politikilder i juni i år ble vi fortalt at politiet ikke prioriterer arbeidslivkriminalitet fordi politikerne ikke skjønner hva som foregår. Disse godt erfarne politifolkene mener at Norge nå tillater etablering av mafia. De forteller at politi i felten fortviler. De bindes på hender og føtter av byråkrater, måltall, pynting av tall, om trusler og vold fra stadig flere og voksende gjenger, og om en virkelighet som er så fjern fra de teoretiske skrivebordsøvelsene at det umuliggjør å opprettholde samfunnsorden. Politiet mener løsningen nettopp er politi i felten. «Det er vi som kan spaning, ransakelse og eventuell pågripelse. Det er vi som kjenner kriminaliteten som utspiller seg i felten. Ingen kontrollør bak en dataskjerm vil kunne se de koblinger vi ser i felten.»
Våre politikilder vil ikke stå frem med navn. De vet at offentlig kritikk kan gjøre arbeidsdagen utrivelig, samtidig som de mener at utviklingen nå er så gal at de ikke orker å tie mer. Hva forteller dette oss? At galskapen er i ferd med å overmanne oss, men når de som jobber i felten, slik som f.eks. politiinspektøren i Sør-Vest politidistrikt, prøver å formidle sine erfaringer, så skal det bortforklares, dysses ned og gjemmes bak ulike tallkategorier?
Kan politikerne slutte med å gjenta det opplagte med at det er «urimelig» og «strider mot vanlige folks rettsfølelse», og innse at det er deres ansvar å løse problemene. Eller kan de samme innse at de ikke greier å løse problemene, og finne seg en jobb der de faktisk kan levere?