Vi har hatt en terrorsommer. Blant annet: Lastebilen i Nice. Strupeskjæring av en eldgammel prest foran et alter i Rouen. Øks på tog i Tyskland. En mann som sprengte bombe i tyske Ansbach. Knivstikking av «lettkledd» kvinne og hennes tre sommerkledde døtre ved Montpellier.
Den «mykere terrorvarianten» utspiller seg på fotballbane og festival: Jenter og kvinner som angripes av flokker med gutter og unge menn. Som på Gothia Cup, der jenter ble seksuelt angrepet av et fotballag og dets lagleder, alle fra Marokko.
Feige
Den islamske staten erklærte oss krig allerede i 2014 – med alle tilgjengelige midler. Antakelig derav eksempelvis lastebilen i Nice. Å angripe et lands jenter og kvinner er en historisk velkjent krigsstrategi. Jeg møtte selv massivt voldtatte kroatiske og serbiske kvinner på Balkan på 90-tallet som journalist. Den ene, en forretningskvinne, husker jeg særlig godt. Hun var nemlig så intenst opptatt av å fortelle meg om de sultne barna i konsentrasjonsleiren som krøp under bordene i spisesalen på jakt etter brødsmuler. Det fortalte meg mer enn nok til at jeg ikke spurte om hennes smerter.
Krig forbinder man gjerne med en stat, en militærmakt, som angriper en annen stat, i den hensikt å oppnå politiske mål. De krigshandlingene vi ser utspille seg i Europa nå, er av den eldste formen for skitten krig: Feige bakholdsangrep mot forsvarsløse sivile. Taktikken gir mest mulig skade med begrenset risiko for å gå på tap. Man går rett og slett berserk mot svake og sårbare mål. Og ja, det er politikk det også.
Den islamske statens politiske mål er antakelig å gradvis pålegge oss islamske verdier og lover. For meg er dette mest illustrerende ved Jyllands-Postens beslutning om ikke å karikere en viss mann flere ganger. Så er da avisens lokaler barrikadert siden 2006.
Vern om frihetsverdiene
Jeg kunne selvsagt skrevet side opp og side ned med eksempler på hvordan islams normer og lover presser seg frem (som den «kvinnefrigjørende» burkinidebatten i sommer), vist til trygdeforbruk og lave skattenivå i ulike nasjonale grupper, vist til kriminalitetsstatistikk som viser en stor overrepresentasjon av personer i 1. og 2. generasjon fra den islamdominerte verden (Danmark produserer slik statistikk), vist til hvem som dominerer de stadig økende utenforskapsområdene i Vest-Europa, vist til shariademonstrasjoner i britiske gater, og så videre. Jeg stoler dog på at leseren har et såpass oppdatert bilde av utviklingen at dette er overflødig.
Vi kjenner nå godt til elefanten i rommet. Like fullt har vi ikke ett eneste nasjonalt parti som vil peke ut denne elefanten og handle deretter. Verken Erna, Siv, Jonas, Knut Arild, Audun, Trine eller Trygve, fremmer det eneste tiltaket som i dag er fornuftig: Innvandringen fra den islamdominerte verden må begrenses optimalt. Vi har ikke råd til å la flere fettere og kusiner komme som henteektefeller. Vi har ikke råd til å videreføre et for lengst utdatert asylinstitutt. Grensene for denne menneskesmuglertrafikken må lukkes.
Hvis ikke familie- og asylinnvandring opphører, ja, så opphører også Europas demokrati basert på frihetsverdier, ikke minst kvinner og menns likestilling, religiøs frihet (som retten til å fravelge religion), likeverd uansett opphav, og ytringsfrihet.
Til de gjenstridige: Vis oss eksempler på hva som fungerer generelt så godt?
De kaller det selv jihad, og det er tredje gang Europa utsettes for denne islamske krigføringen. Det er et dokumentert faktum.
Min påstand er: De som er her, og som er velfungerende på alle måter, de er det først og fremst fordi de selv ville bli en fullverdig del av vårt samfunn.
-Hva med hennes fremtid?
Jeg har selvsagt henne jeg omtaler som «lillesøster» i boken Islam. Den 11. landeplage i tankene. I en kronikk i Klassekampen i fjor omtalte jeg mitt møte med den unge pakistanske kvinnen som nå har flyttet til et naboland av Norge der hun studerer og er mor til et spedbarn:
Min drøm gjennom alle disse årene om å se lillesøster etablert i et vestlig land – som fri kvinne – klarte hun selv å gi et nådeløst stikk. Med det diende barnet ved sitt bryst, fanget den milde sjelen øynene mine. – Jeg flyttet fra Pakistan for å leve et fritt liv. Jeg ser all hijaben, alle de skjeggete mennene. Jeg ser alle de unge muslimske mennene i asylstrømmen inn i Europa. Den samme islam som jeg flyttet fra er allerede her nå. Den kommer til å vokse i styrke. Jeg er redd for fremtiden. Hva med hennes fremtid, fortsatte hun og nikket mot barnet sitt.
Hennes frykt er helt berettiget. Politikerne vet godt at alle piler de selv har skapt peker i feil retning, og utviklingen går raskere og raskere i den samme feile retningen. Like fullt tillater vårt politiske lederskap seg å snu ryggen til det åpenbare: Den innvandringen som pågår forårsaker ubotelige problemer og skader her og nå og for de neste generasjonene minimum ut dette århundret. Minimum, da man skal nær sagt være overtroisk hvis man tror at islam og dens medfølgende såkalte æreskultur blåses bort av en mild vind som kommer ut av det blå – en vakker dag.
Ny politikk
Derfor må det politisk gjøres følgende:
- All asylinnvandring stanses. De som tar seg ulovlig inn i Europa transporteres umiddelbart tilbake til nærområdet. Slik opphører asylstrømmen av seg selv.
- Ekteskapskontrakter i seg selv skal ikke kunne danne grunnlag for varig opphold, det er det studier og jobb som kan gjøre.
- Vi kan ta en mindre kvote FN-flyktninger (ca 500 i året, som Danmark). Da skal disse være politiske dissidenter i opposisjon mot despotiske regimer som står på demokratiet og frihetens side.
- All hjelp, inkludert bistand og f.eks. utdanningsstøtte, settes inn i aktuelle nærområder.
Min lillesøster og hennes barn er blant de første ofrene for den feilslåtte politikken. Vi vet jo hvem de som er Medina-tro først går etter: de frihetsorienterte muslimene som kun forholder seg til Muhammeds ikke-voldelige periode i Mekka, jøder, homser – og nå også de innfødte jentene og kvinnene.
I tillegg til å ta realpolitiske og fornuftige grep om selve innvandringen, må islams utbredelse i det offentlige rommet aktivt begrenses. Men det viktigste: få kontroll på innvandringen fra den dysfunksjonelle islamske verden. Et land og kontinent uten kontroll over grensene, har nemlig heller ikke kontroll over fremtiden. Det er denne tapende kontrollen som utspiller seg ved jihad i våre gater og en annen jihad mot jenter, kvinner, jøder og homser.
Det var nok for lenge siden.
PS: Til dem som gjerne vil prøve seg med r-kortet: Jeg skal hente tre fullblods pakistanere på Gardermoen senere denne måneden, min «familie», som jeg er fryktelig stolt av.