FN-utsending Martin Kobler opplyser at 235 000 asylinnvandrere fra hovedsakelig afrikanske land har samlet seg i Libya og venter på å bli fraktet over Middelhavet så snart værforholdene tillater det. Kobler mener at det trengs en sterk og samlet hær for å takle terrorismen og menneskesmuglingen.
Til tross for at mange later til å tro noe annet, så er det på ingen måte slutt på den enorme tilstrømningen til Europa. Ifølge det italienske innenriksdepartementet har over 128 000 asylinnvandrere ankommet Italia hittil i år, hvilket er fem prosent flere enn i samme periode i rekordåret 2015.
‘We have on our lists 235,000 migrants who are just waiting for a good opportunity to depart for Italy, and they will do it,’ Kobler told Italian daily La Stampa.
‘Reinforcing security is the most important issue at the moment. If we have a strong and unified army… then the dangers of terrorism and human trafficking will cease,’ he [Martin Kobler] added.
Riktignok har asylankomstene i Skandinavia gått kraftig ned – ikke minst takket være de utskjelte grensekontrollene og fysiske hindrene som i rask rekkefølge har blitt innført og oppført i Østeuropa – men de politikerne eller andre i den kaklende klasse som hevder at tilstrømningen i seg selv er blitt mindre, snakker mot bedre vitende.
Tilstrømningen fortsetter som før
European Asylum Support Offices (EASO) rapport fra juli viser at EU-landene samt Norge og Sveits (EU+) i perioden januar til mai i år mottok 400 000 nye asylsøknader. Bare i mai alene mottok EU+ 99 000 nye søknader. Antallet asylsøkere har med andre ord allerede overskredet en halv million hittil i år. Til sammenligning: i samme periode i 2015 mottok EU+ færre enn 350 000 asylsøknader.
Som vanlig hevdet Norge seg godt i toppen i 2015 og inntok fjerdeplassen over EU+-landene som tok i mot flest i forhold til folketallet, etter Ungarn, Sverige og Østerrike.
Over til Interpol og Europol, som i mai 216 advarte om at det i Libya alene oppholdt seg 800 000 migranter som ventet på en mulighet til å krysse Middelhavet. Til sammenligning advarte lederen for EUs eget byrå for ekstern grensekontroll Frontex, Fabrice Leggeri, i begynnelsen av mars 2015 at det da oppholdt seg mellom 500.000 og en million asylsøkere ved kysten av Libya i påvente av transport til Europa. 2015 ble som kjent et rekordår med nesten 1,5 millioner asylsøkere.
Juli-rapporten fra FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) viste at det til da hadde ankommet 158 527 asylsøkere til Hellas. Til sammenligning kom det 856 723 i hele 2015. Av de som har ankommet i år er 38 prosent barn, 21 prosent kvinner og 40 prosent menn. De største enkelt gruppene er fra Syria, Afghanistan, Irak, Pakistan og Iran.
UNHCR anslår at det daglig ankommer 2 390 personer til Italia. Hittil i år har det kommet 76 699 asylsøkere – et tall som nå har steget til over 128 000 – mens det ankom 153 842 i hele fjor. Av de som har kommet er 16 prosent barn, 11 prosent kvinner og hele 73 prosent menn. De største gruppene er fra Eritrea, Nigeria, Gambia og Somalia.
Det siste er ikke overraskende, og de politikerne som faktisk er eller later som om de er det, har i så fall ingen ting i et lands ledelse eller andre maktposisjoner å gjøre.
Den virkelige elefanten i det europeiske rommet
Til tross for at få, om noen, norske hovedstrømsmedier ser ut til å bry seg nevneverdig om problemstillingen rent nyhetsmessig – og langt mindre på lederplass – står verden overfor en eksplosiv befolkningsvekst av hittil ukjente dimensjoner, og den finner i all hovedsak sted på det afrikanske kontinentet og i noen av verdens aller fattigste land. Dette er et velkjent, dokumentert faktum, så det finnes absolutt ingen unnskyldninger for å være uvitende om kjensgjerningene her. Det er heller ingen gode grunner for europeiske politikere å unnlate å forholde seg til dem; i så fall er det snakk om en uansvarlighet av så omfattende karakter at det nærmest burde være for kriminelt å regne.
Fakta på bakken er disse: i 2013 la FN frem en revidert befolkningsprognose som viste at (de daværende) 7,2 milliarder ville øke til 8,1 milliarder i 2025, ni små år. I 2050 er tallet forventet økt til nærmere 10 milliarder, for å nå 11 milliarder i 2100. Den raskeste befolkningsveksten vil finne sted i verdens 49 minst utviklede land. Befolkningene i Mali, Niger, Somalia, Tanzania og Zambia forventes å femdoble seg innen 2100. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 34 årene.
Mer enn halvparten av denne veksten vil skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn fordoble seg til 2,4 milliarder innen 2050 – innen de neste 34 år. Flere andre land, som India, Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode. Samme år ble FNs prognose attpåtil oppjustert. Utviklingen går faktisk raskere enn man trodde. Og dette er FNs Population Division of the Department of Economic and Social Affairs` mellomalternativ – det som vanligvis selges inn som det mest sannsynlige.
Bare i 2015 økte befolkningen på det afrikanske kontinentet med 30 millioner. Innen 2050 vil den årlige veksten være på 42 millioner mennesker.
Det er ikke lenger siden enn 2004 at selv FNs avdeling for befolkningvekst ble tatt på sengen. Da trodde man nemlig at befolkningsveksten på det afrikanske kontinentet ville øke til bare 2,2 milliarder innen 2100. Veksten skjer med andre ord dobbelt så raskt som forventet. Det er imidlertid ni år mellom 2004 og 2013, og man skulle jo tro at det var lang nok tid for Europas politiske ledelse til å oppdatere og forberede seg. Det har de ikke gjort; man har ikke engang gjort noe forsøk på å sikre Europas yttergrenser, hvilket ellers er en forutsetning for Schengen-avtalen som så dagens lys i 1985 og trådte i kraft i 1995.
Forutsetningen som aldri materialiserte seg
Situasjonen vil ikke løse seg av seg selv. Den totale fertilitetsraten på det afrikanske kontinentet er hele 88 prosent høyere enn i resten av verden. Gjennomsnittlig antall barn per kvinne globalt er 2,5, mens det per afrikanske kvinne er 4,7.
Niger er et godt eksempel på utviklingen: BNP i Niger er mindre enn en dollar om dagen per capita, men det gjennomsnittlige antall barn per kvinne er flere enn syv. Den nåværende befolkningen på 20 millioner er anslått til å øke med 800 000 bare i løpet av de neste 12 månedene. I 2050 – om 34 små år – vil befolkningen ha økt til hele 72 millioner. Og den vil forsette å øke, nå med 800 000 hver attende uke (4,5 måneder). Med denne vekstraten vil Niger innen 2100 følgelig ha en befolkning på 209 millioner og stadig øke raskt. Denne projeksjonen er attpåtil bygget på forventningen om at Nigers fertilitetsrate vil falle til 2,5 barn innen dette århundret. Dersom denne forutsetningen ikke slår til – og det har den da heller ikke gjort så langt for Afrikas vedkommende; det er nettopp derfor FNs demografer ble tatt på sengen – kan Nigers befolkning i 2100 nærme seg 960 millioner.
What has caught demographers off-guard – and has required such dramatic revisions – is that African fertility has not fallen as expected. Precipitous declines in fertility in Asia and Latin America, from five children per woman in the 1970s to around 2.5 today, led many to believe Africa would follow a similar course.
Det gjorde den altså ikke, og den økonomiske, politiske og sosiale utviklingen i disse landene er selvsagt helt ute av stand til å holde tritt med den rekordraske befolkningveksten. En storstilt utvandring er en naturlig følge – og svært mange har satt og vil sette kursen for et Europa med åpne, ubeskyttede grenser.
Et Europa som i tillegg er belemret med politikere som ikke aner hva de skal foreta seg og heller kaster blår i befolkningens øyne ved å påstå at økte bistandsmidler vil forhindre den enorme tilstrømningen til et kontinent i økonomisk, politisk og sosial krise, med boligmangel i flere land og allerede 21 millioner arbeidsledige. – Det kommer færre flyktninger, hvorfor ikke bruke pengene på bistand, sa f.eks. stortingsrepresentant for KrF, Kjell Ingolf Ropstad, og viste med det at han og muligens partiet han representerer mangler evne eller vilje til å forholde seg til virkeligheten, sette seg inn i nyere forskning og til å tenke langsiktig.
Løsningsforslaget som bare vil forverre situasjonen
For nesten all nyere innvandringsforskning viser at en bedret økonomisk situasjon påskynder utvandring. Innvandring, inklusive asyltilstrømning, er i seg selv pådriver for mer innvandring fordi den medfører etableringen av diasporaer. Den internasjonalt anerkjente professor i økonomi og offentlig politikk, direktør ved Centre for the Study of African Economies ved Oxford University og forfatter av boken «Exodus», Paul Collier, beskriver diaspora som innvandrere og etterkommere som har beholdt sterke bånd til sine opprinnelsesland, heller enn å løsrive seg og integrere seg i sine vertsland. Disse båndene til opprinnelseslandet kutter kostnadene ved innvandring, samtidig som de gir mer næring til ytterligere innvandring. Resultatet er at når diasporaen vokser, akselererer innvandringen.
Paradoksalt nok fører også økonomisk vekst i hjemlandet til at flere utvandrer. Det skyldes rett og slett at flere får råd til det. Denne forskningen støttes av Dansk Institutt for Internasjonale Studier (DIIS), som nylig påpekte at bruk av bistandsmidler for å bremse/stanse innvandringen fra fattige land – slik en rekke europeiske, våre egne inkludert, politikere hevder at de vil – fort kan få motsatt effekt:
Danske bistandskroner til lande i Afrika og andre steder i verden kan virke stik imod hensigten. Den økonomiske hjælp vil nemlig ikke bremse migranters rejse mod Europa.
Det fastslår flere forskere i Berlingske onsdag.
Midlerne vil til gengæld sende flere mennesker fra eksempelvis Afrika mod vores del af verden, påpeger seniorforsker Ninna Nyberg Sørensen fra Dansk Institut for Internationale Studier (Diis).
…
Lars Engberg-Pedersen er seniorforsker med speciale i udviklingsbistand ved Diis. Han understreger, at bistand kan sætte endnu flere i bevægelse mod Europa, når pengene er med til at skabe økonomisk udvikling i de fattige lande.
– Selv om der sker en positiv udvikling, vil der stadig ikke være job til alle. Samtidig betyder udvikling, at folk får indsigt i, hvordan de kan komme til Europa, og de får de midler, der skal til, for at få råd til rejsen, siger han til Berlingske.
Det vil det heller ikke i Europa, som ifølge Eurostat hadde 21 millioner arbeidsledige i juli 2016. I 2014 viste andre tall fra Eurostat at antallet EU-borgere i risikosonen for fattigdom hadde steget fra 116 millioner i 2008 til 123 millioner i 2012. Og det som i dag ankommer Europa fra Afrika, Asia og Midtøsten er hovedsakelig unge menn uten høyere utdanning og i stor grad uten kvalifikasjoner som er nødvendige på et høyteknologiske arbeidsmarked hvor det stadig blir færre lavlønte, ufaglærte stillinger. All tilgjengelig statistikk viser da også at det går særdeles trått med å få nyankomne i arbeid – i alle fall i den hvite økonomien – til tross for utallige tiltak i milliardklassen.
Konsekvensene av å tillate en mannsdominert innvandring
Den mannsdominerte asylinnvandringen bringer også med seg en rekke andre «utfordringer», som det så eufemistisk heter på politikerspråk, for europeiske samfunn. Av alle voksne asylinnvandrere som ble registrert i Hellas og Italia ifjor var 66,26 prosent menn. Den skjeve kjønnsfordelingen er et vesentlig moment som får alt for lite oppmerksomhet: mannsdominansen er nemlig så stor at den medfører radikale endringer av kjønnsbalansen i visse aldersgrupper i de enkelte land, noe som igjen medfører risiko for destabilisering, sosial uro, økt kriminalitet og forverrede forhold for kvinner. Sveriges kjønnsfordeling i aldersgruppen 16-17 år er allerede verre enn Kinas.
Også i Norge endrer innvandringen kjønnsbalansen mellom kvinner og menn. Ifølge Statistisk sentralbyrå var det per 1. januar 2015 31 800 flere menn enn kvinner i Norge, og antallet menn vokser nå raskest.
I boken Bare Branches: The Security Implications of Asia’s Surplus Male Population argumenterer professor i statsvitenskap Valerie Hudson og medforfatter Andrea Den Boer at samfunn med ekstremt forskjøvet kjønnfordeling er mer ustabile. Tallrike empiriske studier viser da også at kjønnsbalansen i betydelig grad korrelerer med vold og eiendomskriminalitet, jo høyere kjønnsubalanse, jo verre kriminalitetsnivå. Hudsons og Boers forskning påviste også en sammenheng mellom kjønnsfordeling og fremveksten av voldelige kriminelle gjenger og anti-regjeringsbevegelser. Når unge voksne menn feiler i å stifte bo – særlig de unge mennene som allerede er i risikosonen for sosiopatisk atferd på grunn av marginalisering, en alminnelig bekymring blant innvandrere – blir deres misnøye forsterket.
Og vi har så vidt sett begynnelsen.
For uansett hva rådville innvandringsliberale europeiske politikere forsøker å innbille befolkningene sine: folkevandringen mot Europa er bare i startfasen og den vil ikke stoppe før den politiske ledelsen erkjenner situasjonen og deretter foretar seg noe aktivt for å kontrollere den.