For noen dager siden rapporterte vi om helsetrusselen som holdes hemmelig. Saken skapte stor interesse med over 12.000 anbefalinger bare fra rights.no, men mest av alt skapte den nok stor bekymring blant våre lesere. Mye tyder nemlig på at det blant asylsøkerne, over 30.000, som ankom i fjor, var flere som brakte med seg smittsomme sykdommer som tuberkulose, hiv og andre – for oss – delvis ukjente sykdommer. Problemet i helsesektoren, som del av mottaksapparatet, var at de høye ankomsttallene førte til at også dette systemet brøt sammen. Dette sammenbruddet har igjen medført at flere, og etter all sannsynlighet et ukjent antall, smittebærere kan være blant oss i barnehager, skoler og offentlige møteplasser.
HRS ble gjort kjent med problematikken med asylsøkeres mulige helsetilstand i fjor høst, men det var ABC Nyheters avsløring av en hemmeligstemplet rapport av helsemyndighetene som førte til at problemet ble offentlig kjent. Utfordringen er bare at Helse- og omsorgsdepartementet, under ledelse av Bent Høie (H), fortsatt holder den aktuelle rapporten hemmelig, samtidig som den samme Høie overfor ABC Nyheter blankt avviser at asylsøkere kan utgjøre noen helsetrussel. Men til tross for denne «forsikringen» så nekter fortsatt helseminister Høie å gi innsyn i rapporten.
Nå har ABC Nyheter, via en annen rapport, avdekket noe av problemene som førte til at helseregistreringen og -kontrollen blant asylsøkerne brøt sammen. Denne rapporten, fra Helsedirektoratet datert mai i år, forteller om hvordan det store antallet asylankomster til Norge ble håndtert.
Problemet er todelt, men påvirker hverandre. Det første omhandler identitetsproblematikk og det andre lovpålagt hemmelighold om asylsøkeres oppholdssted.
Alvorlig og omfattende problem
Som kjent, eller det som i alle fall burde være offentlig kjent, har Norge over tid slitt med identitetsproblematikk. Allerede på midten av 1990-tallet varslet Statistisk sentralbyrå (SSB) utlendingsforvaltningen om en for overbærende holdning til disse problemene, men det var først i 2008-2009 at ansvarlige aktører oppfattet at problemet både var mer alvorlig og omfattende enn de tidligere hadde antatt. Folkeregistreringssystemet er ikke konstruert for den høye innvandringen som Norge har hatt over tid. Systemet ble utarbeidet for et rimelig homogent Norge, der de fleste av oss ble født her.
HRS møtte identitetsproblematikken på begynnelsen av 2000-tallet under arbeidet med rapporten om norske barn, typisk med innvandrerbakgrunn, som over tid holdes i utlandet, typisk i foreldrenes opprinnelsesland. Vi ble regelrett sjokkert over den manglende kontrollen i folkeregistreringen. Ingen kunne svare på om norskregistrerte barn faktisk befant seg i Norge, hvor i Norge, eller i utlandet og eventuelt hvor i utlandet. Siden den gang har problemene bare økt – ikke minst på grunn av økt innvandring.
Personnummer og statsborgerskapsloven
Problemet er blant annet at personer som ankommer Norge, naturlig nok, ikke har (norskregistrert) personnummer (11 siffer). Innvandrere registreres og blir tildelt personnummer når de oppholder seg i Norge i minst 6 måneder og har lovlig opphold. Asylsøkere blir tildelt personnummer når de har fått vedtak om opphold (og når et asylvedtak er positivt, dvs. opphold, får vedkommende status som flyktning). Tidligere beregninger (i 2011) viste at fordelingen av nyregistrerte personnummer var 47 prosent nyfødte, 26 prosent arbeid, 16 prosent familiegjenforening, 6 prosent utdanning, 5 prosent asyl og 0,4 prosent andre. Hva fordelingen er i dag har jeg ikke sjekket, men sannsynligheten er stor for at «skjevfordelingen» fortsetter, spesielt med de økte asylankomstene og arbeidsinnvandringen med familiegjenforening for begge grupper.
Men problemet er også knyttet til statsborgerskapsloven. For personnummer tildeles i dag ikke bare de som er lovlig bosatt i Norge, de som er født i Norge, men også personer i utlandet med rett til norsk pass. Med andre ord tildeles personnummer til personer som ansees som norske borgere og som oppholder seg i utlandet, dersom det er nødvendig for utstedelse av norsk pass. Dette gjelder også for barn av mor eller far med norsk statsborgerskap som fødes i utlandet. Sistnevnte åpner for at menn med norsk statsborgerskap kan ha kone og barn i Norge samtidig med at vedkommende kan ha kone nummer to eller flere i et annet land – og alle barna, uansett mor, kan ha rett på norsk statsborgerskap. Allerede på begynnelsen av 2000-tallet fortalte norsk ambassadepersonell i flere typiske innvandringsland til Norge at vi kan stå overfor «overraskende tall» når det gjelder barn født i utlandet med rett til norsk statsborgerskap. HRS har for øvrig siden 2003 prøvd å få våre politikere til å endre statsborgerskapsloven for å fjerne uønskede konsekvenser, men ingenting skjer.
Hvor mange barn som fødes i utlandet med spesielt far som er norsk statsborger vil jeg anta er vanskelig å tallfeste, blant annet fordi Folkeregisteret da er avhengig av verifisert informasjon fra andre land. Samtidig kan det være at flere venter med slik rapportering inntil flere år etter at barnet er født, men før det fyller 18 år (“barn” etter norsk lovverk). Etter hva vi har forstått er antallet som er født i utlandet og som aldri har bodd i Norge, men som trenger personnummer, steget sterkt etter at statsborgerskapsloven ble endret i 1999 (da ble også barn med far med norsk statsborgerskap tildelt muligheten for norsk statsborgerskap). Før 1999 utgjorde denne gruppen visstnok rundt 1.000 personer, mens den, sist vi sjekket, i 2013 lå på rundt 30.000 personer. Over halvparten av disse var i alderen 0-17 år, ifølge tall fra SSB. Hva antallet er i dag vites ikke, men en økning fra ca. 1.000 til 30.000 på 14 år sier vel sitt.
Dette tilsier også at det tildeles flere personnummer til innvandrere og etterkommere av disse i utlandet, enn til nyfødte i Norge.
Men hva så med dem som ikke har personnummer og er kommet til Norge? Her kommer det såkalte D- og DUF-nummeret inn.
Identitetsproblematikk
Før en eventuelt kvalifiserer til et personnummer i Norge, må vi ha et annet registreringssystem. Det begynte med det såkalte D-nummeret, som er et registreringssystem som over tid har fått for lite oppmerksomhet og som ikke lenger tjener hensikten. Noe av forklaringen ligger i historien om D-nummer. Det var nemlig Direktoratet for sjømenn som oppfant d-nummer i 1964 (d-en fra direktoratet), ut fra ønsket om å få en registrering av utenlandske sjømenn som jobbet på norske båter. Da dette direktoratet ble nedlagt i 1989 ble registeret overført til Folkeregisteret. På dette tidspunktet er jeg ikke overbevist om at Folkeregisteret var helt klar på hvordan denne gruppen skulle håndteres, og med økt innvandring økte problemene. Det ble åpenbart at man ikke hadde kontroll på personer med d-nummer og det ble avdekket stadig mer identitetsjuks.
I 2011 meldte Aftenposten at det «blir ryddesjau for falsk ID i folkeregisteret». 1,1 millioner ID-godkjenninger skulle nullstilles og tusenvis må godkjennes på nytt, het det. Samme år ble det rekvirert d-nummer for 83.000 personer og populasjonen ble i 2013 anslått til å vokse med ca. 8 prosent årlig. Men i begynnelsen av 2016 var det (fortsatt) registrert over en million d-nummer i Norge, ifølge skattedirektør Hans Christian Holte. Til NRK kom skattedirektøren med følgende melding: ID-sjekk av utlendinger er for dårlig. «Det finnes over en million utenlandske identiteter som myndighetene ikke har kontroll over og at utlendinger skaffer i flere tilfeller falsk identitet for å utnytte velferdsgoder.» I samme reportasje kom det frem at Folkeregisteret er i gang med et moderniseringsprosjekt der viktigste er å få kontroll med d-numrene, men som også har som formål å avsløre svindel. Fram til 2020 skal det brukes 600 millioner kroner på å oppdatere Folkeregisteret. Allerede i januar 2013 (oppdatert april samme år) publiserte Skatteetaten en foreløpig rapport med tittelen “Modernisering av folkeregisteret. Forstudierapport”, som igjen bygget på en rapport fra 2007 og en fra 2011. Formålet med denne forstudien var å etablere grunnlaget for beslutningen om å modernisere Folkeregisteret.
Så til tross for at det har vært jobbet med en omlegging av folkeregistreringssystemet i flere år, synes problemene bare å vokse. Som vi meldte i februar i år: Saken blir selvsagt heller ikke bedre av at Norge mottok rundt 31.000 nye asylsøkere i fjor, der mange av disse kun ble underlagt en forenklet registrering. Eller som en av våre kilder i politiet sier: “Det kan knapt kalles registrering.”
Per i dag fungerer systemet visstnok slik at personer som ikke har personnummer og som ikke skal registreres bosatt i Norge, men som skal jobbe og oppholde seg i Norge i mindre enn 6 måneder, får et D-nummer. Dette er nødvendig for å få skattekort. D-nummeret er som et vanlig 11-sifret personnummer med unntak av at første siffer plusses på med tallet fire. Nyankomne innvandrere, inkludert asylsøkere, altså de som søker varig opphold i Norge, får derimot et DUF-nummer (12 siffer) ved ankomst til landet. DUF-nummerets første fire siffer er året du for første gang søkte opphold i Norge, deretter et saksnummer (inneholder altså ikke informasjon om når du er født). Jeg har prøvd å finne informasjon om når DUF-nummer (eventuelt) ble legalt som identitet i Norge, men har ikke lyktes. Det kan heller se ut som det i praksis er rot mellom D- og DUF-nummer.
Praktisk rot
Nettopp at DUF-nummeret inneholder 12 siffer gjør at dette nummeret ikke er kompatibelt med helsevesenets registreringssystemer. Som ABC Nyheter melder fører det ene ekstra sifferet til at DUF-nummeret ikke kan brukes i mange av journalene hos helsevesenet. Det får igjen et følgeproblem: det blir tilnærmet umulig å registrere helseopplysninger som skal følge pasienten videre i livet. I rapporten som ABC Nyheter har sett på fastslås følgende: «Dette ble et akutt og økende problem sist høst da mange kommunale helsetjenester og sykehus/helseforetak (HF) var nødt til å opprette hjelpenummer ved registrering av pasientene. Slike hjelpenummer er ulike fra system til system.» Videre heter det: «Ved behov for å sammenstille helsedata fra ulike systemer, overføre informasjon elektronisk eller etterspørre informasjon fra annen helseinstitusjon, vil det være utfordrende og tidkrevende å identifisere asylsøkeren.»
Så kommer problem to, nemlig det lovpålagte hemmelighold om asylsøkeres oppholdssted – som igjen forsterker problematikken rundt DUF-nummeret som identitet ved helseregistrering. Asylsøkere behandles som beskyttelsestrengende inntil det motsatte er bevist (eventuelt at en får opphold på et annet vis, f.eks. som ureturnerbar). Informasjon om oppholdssted er taushetsbelagt informasjon hos UDI i henhold til forvaltningslovens § 13, påpeker ABC Nyheter.
… konsekvensen er at adresseinformasjon om asylsøkerne ikke er allment tilgjengelig for helsetjenesten. Det innebærer at man ikke vet om den enkelte har eventuelle sykdommer eller har tatt vaksiner, når de ankommer nye bosteder. Og i fjor høst var det – som kjent – mange asylsøkere som skiftet bosted flere ganger.
Dette utløste behov for midlertidige løsninger. Asylsøkerne, i alle fall noen av dem, fikk tildelt det som ligner et d-nummer, altså et identitetsnummer på 11 siffer. Ifølge ABC Nyheter er UDI og Helsedirektoratet nå i kontakt med Skatteetaten for å få etablert en landsomfattende løsning som skal være varig og automatisert – men dette må skje i sammenheng med moderniseringen av Folkeregisteret, som altså er planlagt sluttført i 2020 (ikke neste år, som ABC Nyheter skriver).
Hemmelighold av asylsøkernes oppholdssted er løst ved at noen utvalgte personer i Helsedirektoratet har fått midlertidig tilgang til et av UDIs registreringssystemer. UDI forklarer til ABC Nyheter:
Bakgrunnen for løsningen er helsetjenestens behov for å vite hvor asylsøkere er flyttet til, da de har en plikt til å videresende prøvesvarene fra tuberkuloseundersøkelsen til kommunelegen i den nye kommunen for å sikre at asylsøkeren få nødvendig medisinsk oppfølging der.
Mangler kontroll
At dette kvalifiserer til full kontroll, tillater jeg meg å betvile. Det kan være at oversikter og statistikker forteller om en tilsynelatende kontroll, men fullgod kontroll avhenger av grunnlaget for de samme tallene. Når vi vet at registreringen var særdeles mangelfull med de høye ankomsttallene og når vi nå er gjort kjent med rotet i helseregistreringen, kan vi med relativt høy sannsynlighet slå fast at noen bør være bekymret. Det gjelder ikke minst Regjeringen og helseminister Bent Høie. Det er fullt og helt deres ansvar.
For øvrig har HRS, uten hell, i minst 15 år minnet ulike regjeringer og politikere på at folkeregistreringssystemet har alvorlige mangler og svakheter, og bedt dem rette politisk oppmerksomhet til problematikken. Men igjen og igjen utviser våre folkevalgte ansvarsfraskrivelse og kommer springende etter med «midlertidige løsninger» når problemene er blitt akutte.
Jeg har sagt det før og gjentar: Norge har mistet kontrollen over befolkningen.
Redigert kl. 13:20: I dag ble det kjent at Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) i Tromsø har avdekket et nytt tilfelle av den antibiotikaresistente bakterien MRSA. Dermed har syv personer tilknyttet nyfødt intensiv testet positivt på MRSA-bakterien de siste dagene, melder Nordlys.