«Overraskande mange flyktninger fell ut av arbeidslivet», heter det hos NRK – men den som er overrasket, har ikke fulgt mye med i timen de siste tiårene.
Forskarane ved Frisch-senteret har fylgt flyktningar i ein periode på 20 år. Her går det fram at 60 til 70 prosent av mennene og 40 til 50 prosent av kvinnene, kom relativt raskt ut i jobb. Så etter ein del år viser det seg at det er eit stort fråfall.
Over tid er eit fall på mellom 5 og 15 prosent i sysselsetjinga, og blant dei som har vore her lengst kan så mange som 40 prosent av dei som har hatt jobb, ha vorte mottakarar av ei form for uførestøtte.
– Vi kan på mange måtar snakke om ein integrasjonsprosess sett i revers, seier ein av forskarane bak rapporten, Knut Røed. Han har laga rapporten saman med Bernt Bratsberg og Oddbjørn Raaum.
Unge på trygd
La oss bare raskt rydde opp i begrepsbruken. Langt de fleste av disse «flyktningene» er asylsøkere. Dette fordi den rødgrønne regjeringen i 2010 bestemte seg for at alle asylsøkere som fikk opphold skulle få statusen flyktning. Som det heter i samme NRK-sak:
Innvandrarar med flyktningbakgrunn som har fått opphald etter asylsøknad, har auka med 44 prosent i 1992 til ein topp på 86 prosent i 2013. Om lag 60 prosent av flyktningane er menn, og gjennomsnittsalderen ved busetjing har lege på rundt 25 år.
Med andre ord: De som kommer til Norge og hevder beskyttelsesbehov, er hovedsakelig unge menn. Og så kan vi slå fast: Unge menn som ikke klarer å stå i en eventuell jobb mer enn kort tid.
Det viser seg at svært mange av dei som forsvinn ut av arbeidslivet, hamnar som mottakarar av det forskarane kallar helserelaterte trygdeytingar. Det er rehabiliteringspengar, attføring, arbeidsavklaringspengar eller uføretrygd.
– Vi ser at trygd aukar med rundt to prosentpoeng i året i denne gruppa. Over ein periode på 10 år er det 20 prosent, og hos dei vi har greidd å fylgje over 20 år, har 40 prosent av dei vorte trygdemottakarar, seier forskaren.
Tilbakeblikk
I Aftenposten i 2004 (31.oktober) kunne vi lese om professor Kjetil Storesletten ved Økonomisk Institutt ved Universitetet i Oslo sin studie av innvandringens kostnader i USA og i en typisk velferdsstat som Sverige. Storesletten anslo nettotapet i Sverige per ikke-vestlig innvandrer til om lag 170 000 kroner for hele perioden innvandreren lever i landet. Han vurderte anslaget er forsiktig, som en vel må kunne kalle et understatement med dagens kunnskap, og pekte på at det er liten grunn til å tro at forholdet var annerledes i Norge. I Storeslettens tolkning slo undersøkelsen bena under påstanden om at velferdsstatens behov for arbeidskraft kan løses ved hjelp av den innvandring som Norge hadde. Tvert om mente han at at datidens hovedform for ikke-vestlig innvandring, det vil si henting av ektefeller fra stort sett landsbyområder i den umoderniserte verden med dårlige forutsetninger for å integreres på arbeidsmarkedet, ville forsterke velferdsstatens problemer med å sikre tilstrekkelig kvalifisert arbeidskraft.
De første ikke-vestlige innvandrerne som kom tidlig på 1970-tallet, var naturlig nok i fullt arbeid. Det var nettopp utsikter for arbeid – og ikke utsikter for trygd – som førte dem hit. Ikke hadde Norge etablert noen integreringstilskudd heller, så hver enkelt måtte ta eget ansvar. Derfor hadde de også noe høyere sysselsetting enn majoritetsbefolkningen og var et overskuddsforetak de første årene. I Aftenposten i 2005 (4.september) ble det rapportert at i 1997 var bare halvparten av dem som kom fra India, Marokko, Pakistan og Tyrkia i perioden 1971-1975 i arbeid. Særlig den påfølgende hentingen av ektefeller førte til lav yrkesdeltakelse og høyt trygdeforbruk. Det viste seg også at trygdeforbruket blant sentrale grupper økte over tid. Blant marokkanere, pakistanere og tyrkere i alderen 55-59 år, lå prosenten uføretrygdede på henholdsvis 67 prosent, 45 prosent og 55 prosent. Man forventet at flyktninger, særlig på grunn av traumatisert bakgrunn, generelt ville ha vansker med å klare å integrere seg på arbeidsmarkedet. Men etter noe botid i Norge passerte ikke-vestlige innvandrere flyktninger i trygdeforbruk. Etter fem år i Norge mottok 36 prosent av ikke-vestlige innvandrere en eller annen form for trygd. For vestlige innvandrere var tallet 18 prosent.
I juni 2006 sa NHO følgende: Innen få år kan den nasjonale oljeformuen være tapt. Årsakene er innvandringen av ikke-kvalifisert arbeidskraft og at mange med innvandrerbakgrunn ikke gjennomfører utdanning. Dette fører til lav sysselsetting og derav høyt trygdeforbruk. Med dagens politikk vil innvandrerbefolkningen fordoble seg innen 2015. Tidspunktet sammenfaller med den kommende eldrebølgen. En reduksjon av arbeidsstyrken med syv prosent tilsvarer tapet av hele oljeformuen (Næringspolitisk tidsskrift nr. 2 2006). Få dager etter denne advarselen fra NHO, fikk vi for første gang tall for utgifter til sosialhjelp til ikke-vestlige i Oslo. I overkant av 46 prosent av mottakere av sosialhjelp var ikke-vestlige. Hele 55 prosent av sosialbudsjettet gikk til denne gruppen, som da utgjorde i underkant av 20 prosent av Oslos befolkning.
I 2007 hadde VG en artikkel med den dristige overskriften – Feil innvandrere. Her ble det slått fast at arbeidsinnvandrere med høy kompetanse ikke fristes av Norge, «i stedet kommer folk med lite utdannelse og kort vei til trygd.» Kildene var Frisch-senteret, NHO og forsker Grete Brochmann. Den gang handlet det utelukkende om arbeidsinnvandrere (kanskje derav den dristige overskriften), men konklusjonen var uansett klar: selv arbeidsinnvandrere faller raskt ut av yrkesaktivitet og blir netto forbrukere av offentlig velferd.
I 2012 utarbeidet vi en rapport om sysselsettingen i Norge og Oslo. Her konkluderte vi med at sysselsettingen var klart svakest blant ikke-vestlige (53,6 prosent), samt at ikke-vestlige menn i ung alder falt ut av arbeidsmarkedet (ikke-vestlige kvinner kommer knapt inn). Jamfør figur under:
Allerede fra 35-årsalderen falt nivået på sysselsettingen blant ikke-vestlige menn fra en topp på 70 prosent (rød hel linje). Ved 51-årsalderen hadde sysselsettingen falt til under 60 prosent, fra 58 år til under 50 prosent og fra 62 år til under 40 prosent. Ikke-vestlige innvandrerkvinner hadde generelt lav yrkesdeltakelse, og nådde en topp på 61 prosent ved 44-årsalderen (rød stiplet linje).
Faktaresistent
Det er altså intet nytt i Frisch-studien som NRK omtaler, den bare bekrefter det vi har visst over lang tid – uten at det har funnet sin politiske løsning. Åpenbart har våre nasjonale politikere trodd at vi kan betale oss ut av det, men nå er kostnadene blitt så gigantiske at noe må gjøres.
Det er ikke så lenge siden at myten om innvandrere, spesielt ikke-vestlige, som «økonomisk berikelse» ble tatt hull på. Det kan vi i første omgang takke Finansavisen for, da de på pedagogisk vis la frem regnestykkene som forskere, politikere, departement og diverse interesseorganisasjoner over lang tid enten ikke forsto eller de forsto mer enn de ville ha ansvaret for. Problemet her, som i så mange andre sammenhenger når det kommer til innvandring, er at vi ikke skal være så nyansert at «noen» kan føle seg støtt. Vi kan fint bryte ned tallene på ulike befolkningsgrupper, altså tallene finnes, slik at de ville gitt oss konkret kunnskap – som igjen kunne benyttes til mer treffsikre politiske tiltak – men det har vært, og er, viktigere å sause alt sammen til en pøl av forvirring – og tilhørende forakt. Jamfør for eksempel bare debattene om overfallsvoldtekter og annen kriminalitetsstatistikk. Den som prøver å fortelle sannheten, som ER at personer med innvandringsbakgrunn, eller sagt på en annen måte: ikke etnisk norske, er overrepresentert på de fleste krim-statistikker, blir straks imøtegått av dem som ikke TROR det er slik. Beklager å måtte rope (med store bokstaver), men faktafraværet kunne en institusjon som Statistisk sentralbyrå (SSB) ryddet opp i – men de vil ikke. Dertil nekter samme SSB å gi tallene til noen som ønsker slike fakta (FrPs stortingsgruppe har prøvd). Det igjen kunne aktuelt departement (for krim-statistikken er det Justisdepartementet) ryddet opp i, da ved å avkreve fullgode svar på aktuell statistikk. Men departementet tier når SSB svarer med at de ikke kan svare uten å foreta en nærmere studie. Ønsker vi å være et faktaresistent samfunn?
I disse tider, med økt press på Europa grunnet migrasjon, står vi overfor en ytterligere konfrontasjon, nemlig utfordringen med «kulturell berikelse». La meg bare ta det kort: Det er ingen kulturell berikelse i den kvinnefiendtlige praksisen som mange av migrantene bringer med seg. Ingen! Da må vi ikke famle i utgangspunktet. En strategi som Tafse-inte-armbånd er et hån mot vår kultur. Og jo da, selvsagt finnes det også kulturelle berikelser med våre nye borgere, men problemene blir ikke borte ved å holde ubehagelige fakta vekk fra offentligheten.
Hva vi (ikke) er klar for
Derfor: La oss starte med å få tallene på bordet for det vi må løse. For sysselsetting må tallene ned på enkeltgrupper og kjønn. Deretter må vi, for samme grupper, se på hvilke trygder og stønader de samme utløser. Så må vi se på om noen av ordningene må strammes inn. Er det for eksempel en naturlov som sier at Norge skal finansiere barnetrygd for uansett antall barn? Er det uanstendig av staten Norge å påpeke at enslige mødre som ikke forsørger seg selv fortsetter å få flere barn – og forventer å bli skattefinansiert forsørget? Er det umoralsk av staten Norge å påpeke at en innvandring som ikke er bærekraftig må strammes inn?
Et tilbakevendende problem i offentligheten er barnefattigdom, men fakta er vel at dette er en fattigdom som politikere skaper ved innvandringspolitikken og som de deretter prøver å slå politisk mynt på. Med dagens innvandringspolitikk og sysselsettingsprofil vil forskjellene i samfunnet øke, og det må vi erkjenne som en konsekvens av ført politikk. Vi klarer ikke «å løfte alle ut av fattigdom», både fordi det ikke gir incentiver til å jobbe og fordi staten overtar det personlige ansvar – og fordi innvandringen bare fortsetter. Det skal koste noe ikke å jobbe. Så enkelt, så vanskelig.
Samme problem gjør seg også til en viss grad gyldig ved den såkalte religionsfrihet, der noen, og jo da, typisk muslimer, ikke vil delta eller jobbe ut fra hva de definerer som religiøst lovlig eller ulovlig. Vi må bare si – glem det! Men siden politikerne ikke tør det, så bør de gjøre det ansvarlige: Beskjeden skal være at enten gjør du en innsats for landet eller så får du klare deg selv. Mediene vil nok flomme over av store, triste barneøyne eller tildekte kvinner som føler seg forulempet av noe, men når mediene har tatt livet av seg selv så skjønner de samme at personlig ansvar er et karaktertrekk vi ikke skal ta fra folk.
Et annet problem som politikerne ikke tør ta i, er sykelønnsordningen. Å få 100 prosent av lønna når vi er syk, er en for god ordning. Og vi skjønner at en slik ordning lett blir misbrukt. Generelt ville jeg ha ønsket en sykelønnsordning på 60 prosent av lønna, men det kan være at vi her også bør differensiere på ulike type sykdommer. Så må vi også innføre karantenedager. De første tre dagers fravær fra jobben får vi belaste selv.
Så må vi se på innvandringen. I første omgang bør vi suspendere asylinstituttet, kanskje i en tidsbegrenset periode. Ingen skal kunne søke asyl fra Norge. Det igjen krever full grensekontroll.
Da har jeg vel gjort meg (u)populær nok?